Sommerfugler i magen før hver ny pasient

Å jobbe med sorg er for meg motivert av et overordnet­ samfunnsengasjement. Jeg ønsker at vi skal vie ­døden og smerten større oppmerksomhet. Og jeg tror på at forebyggende arbeid nytter.

Et menneske som opplever sorg, skal kunne leve videre og få et godt liv, selv om ikke alle nødvendigvis blir lykkelige. Når jeg ser en liten eller større endring i den retning, gir det meg håp og tro på det jeg driver med.

En person som opplever et tap, beveger seg mellom to tilstander: Å være dypt inne i sorgen og bare se tapet, og å se fremover på hvordan det nye livet blir uten den man har mistet.­ Hvis man bare henger fast ved det ene stadiet, kan det være­ behov for hjelp. Vi jobber med å bevisstgjøre den sørgende om hvilke ressurser vedkommende kan hente frem i seg selv for å mestre­ livet videre.

Jeg jobber primært med voksne, men også noe med barn og ungdom. Seksjon for sorgstøtte her på Ahus får henvist pasienter fra fastleger eller sykehus. Hver mandag har vi opptaksmøte.­ De aller fleste får et tilbud hos oss om å delta i sorggrupper. Vi har cirka­ 25 sorggrupper i løpet av et år. Jeg lærer opp gruppelederne­ og følger opp arbeidet. Jeg underviser også om dette på sykepleier­utdanningen og forsker på feltet.

Jeg har sommerfugler i magen hver dag. For hver ny etterlatt jeg møter, føles det nemlig som å gå opp til eksamen. Jeg må skape et godt møte. Til det må jeg bruke mye nonverbal kommunikasjon, samt veie hvert eneste ord. Jeg må være like vâr som de er sårbare.

For å unngå å bli for berørt, har jeg satt meg inn i forskjellige­ teknikker. Hver dag jobber jeg med å bruke dette i praksis. Det går ut på å kjenne etter på kroppen hvordan jeg har det i disse­ møtene. Om jeg kan lære noe som jeg kan bruke i neste pasientmøte, hva jeg kan bruke i mitt eget liv og fordelen av denne­ jobben. Dette legger jeg på vektskålen. Den dagen belastningen­ blir tyngre enn de ­fordelene jeg klarer å se, må jeg nok vurdere å slutte.

Hør Hege Sandanger fortelle om sin arbeidshverdag: