Resistens i praksis
Er resistente bakterier en utfordring i sykepleiernes kliniske hverdag? Fem sykepleiere forteller.
Liv Hungnes Astad
Seksjonsleder, nyfødtintensiv, Sykehuset Telemark
Vi har ikke hatt barn her med resistente bakterier, men har stor oppmerksomhet på smittevern.
Vi er nøye med håndhygiene, at det ikke brukes smykker og har hatt undervisning i bruk av verneutstyr. Vi er veldig redd for at de nyfødte skal utsettes for smitte. Både leger og sykepleiere er bevisste på bruk av antibiotika. Fordi infeksjoner hos små barn raskt kan bli alvorlige, er vi raske med å starte behandling, men også raske med å avslutte antibiotikabehandlingen dersom den viser seg ikke å være nødvendig.
Arnold Måsøval-Jensen
Hygienesykepleier, Helse Møre og Romsdal og leder for NSFs faggruppe av hygienesykepleiere
Det er et økende problem. Senest i går var det spørsmål om en pasient som hadde en spesiell ESBL-resistens. Jeg hjelper blant annet til med smittesporing og med å finne ut hvordan pasienten er håndtert ved sykehuset så vi kan vurdere hvilke tiltak som eventuelt skal settes inn.
Vi har retningslinjer og prosedyrer for å håndtere resistens, men det dukker alltid opp problemstillinger. For eksempel kan det være en utfordring å få romkabalen til å gå opp. Å isolere pasienter er særlig vanskelig på eldre sykehus, der det ofte er få enerom.
Liv Irene Eikefjord
Sykepleier, hudpoliklinikken, Rikshospitalet
Vi ser at forekomsten av resistente bakterier øker. Her er det mest MRSA, jeg antar en til to pasienter i måneden. Vi har mange pasienter med sår og eksem, og har diskutert om vi skal ta bakterieprøver som rutine, men oftest tar vi ikke slike prøver når det ikke er kliniske tegn til infeksjon. Noen pasienter med leggsår forteller at de har fått den ene antibiotikakuren etter den andre, uten at såret har blitt bedre. Det kan synes som om mange fastleger tolker inflammasjon og bakterier i såret som infeksjon. Ved venøse leggsår er det kompresjon som er hovedbehandlingen, ikke antibiotika.
Jo Inge Fuglesteg
Sykepleier 1 på korttidsavdelingen, Valdres lokalmedisinske senter i Nord-Aurdal
Det er ikke noe stort problem hos oss. Men legene er opptatt av ikke å starte antibiotikabehandling bare på grunn av funn på urin stiks. Da sendes urinprøven til laboratorium for dyrking før det eventuelt gis behandling. Med mindre pasienten har symptomer, da vurderes det behandling før prøvesvar. Men legene er alltid nøye med å få resistensbestemmelse. Vi har også en sykepleier som tar videreutdanning i smittevern, blant annet for å sørge for gode rutiner.
Stine Veronica Eriksen
Avansert geriatrisk sykepleier på Halden helsehus
Pasienter som i dag bor på sykehjemmet er komorbide, noe som gjør de utsatt for infeksjoner. De vanligste infeksjonene på sykehjemmet der jeg jobber, er urinveisinfeksjoner og lungebetennelser i noe mindre grad.
Behandling for lungebetennelse skjer ut fra en klinisk vurdering. Det blir ikke tatt mikrobiologiske prøver for å finne ut hvilken type bakterie en har med å gjøre, og en får da heller ikke sensitivitet- eller resistensbestemmelse.
Ved behandling av lungebetennelse hender det at antibiotika må byttes, grunnet dårlig effekt av behandlingen. Men om det da er feil antibiotika som er brukt eller om det er på grunn av resistens er vanskelig å bedømme når det ikke er tatt dyrking.
Ved mistanke om urinveisinfeksjoner blir det som regel alltid sendt urinprøver til dyrking. Det observeres at E. coli er den vanligste bakterien. Denne bakterien ser vi er mest resistent mot Amoxicillin, men den er ofte sensitiv mot de andre typene antibiotika vi har. Det hender vi må bytte antibiotika etter mottatt resistensbestemmelse, men vi har alltid hatt et annet alternativ å behandle med. Vi har derfor ikke opplevd at antibiotikaresistens er et stort problem på sykehjemmet ennå.
Les mer:
0 Kommentarer