Sære sykehjem er ikke svaret
Folks behov for et skreddersydd helsetilbud vil ikke opphøre når de blir eldre. Men betyr det at vi må lage sykehjem for særgrupper?
Sist høst erklærte sykehjemmet Slottet i København seg formelt som Danmarks første «regnbuepleiehjem». Det vil gjøre en ekstra innsats for at homoseksuelle eldre skal føle seg hjemme. Både lesber, homser, biseksuelle og transseksuelle (forkortet LHBT) skal kunne bo der og være åpne om sin seksuelle legning.
Trygghet
Kim Friele, som i 1960 sto fram som Norges første lesbiske
kvinne, fortalte i 2014 til Sykepleien at mange lesbiske og
homofile går inn i skapet igjen når de blir eldre og havner på
institusjon. De orker ikke flere runder med «Har du vært gift? Nei?
Hvorfor ikke?», mente Friele. På et sykehjem der de er blant
likesinnete, vil de slippe nettopp det. Bård Nylund, leder i
Landslaget for lesbiske og homofile (LLH), er derfor positiv til
ideen. Han mener at eldre homofile kan ha litt andre typer behov,
og at et pleietilbud rettet mot denne gruppen kan gi homofile
større trygghet i hverdagen.
Mens Slottet på Nørrebro også tar inn personer med
heteroseksuell legning, har Stockholm et pleietilbud som kun er
åpent for eldre LHBT-personer. Det holder til i en lite påfallende
boligblokk i forstaden Gärdet og var det første i sitt slag da det
ble åpnet i 2013. Tilsvarende finnes nå i en rekke andre land, men
Norge mangler et slikt tilbud. I LHBT-miljøet etterlyses nå
initiativ i den retningen, ifølge Nylund.
Slipper nye stigma
Det finnes argumenter for at det kan være fornuftig å samle
mennesker med samme legning eller bakgrunn på ett sted når de blir
eldre. Homoseksuelle har vært utsatt for mye stigmatisering. De har
måttet kjempe mange slag for å bli akseptert av samfunnet og orker
ikke å måtte kjempe mot de samme fordommene igjen på institusjoner
der heteroseksualitet er «normalen». Et «eget» sykehjem kan være
med på å forebygge ytterligere helseplager. Ikke minst
psykiske.
Tanken om å la eldre mennesker slippe og møte en ny mur av
fordommer på institusjon, gjør seg også gjeldende for andre
segregerte helsetilbud. I Bergen åpnet det forrige byrådet for at
eldre rusavhengige skal kunne ta heroin på sykehjem. Da må de
skjermes fra de øvrige beboerne og ha rusen sin i fred. Også på
Stokka sykehjem i Stavanger er det en egen enhet for rusomsorg. I
tilbudet ligger det en aksept for rusbrukernes annerledeshet.
Ensom på sykehjem
I 2010 krevde innvandrerorganisasjoner i Oslo aldershjem basert
på etnisitet. Hoa Hong Thai i Buskerud innvandrerråd gjorde det
samme i 2014. Forslaget møtte motbør, men begrunnelsen var ikke
særlig annerledes enn den er for pleietilbud til henholdsvis
homoseksuelle og rusavhengige i Sverige og Danmark: I likhet med
lesbiske og homoseksuelle, preges innvandrere av særegne
utfordringer. De kan fort føle seg fremmedgjort og ensomme på
norske sykehjem.
På det flerkulturelle Grünerløkka sykehjem i Oslo har mange
beboere minoritetsbakgrunn – og det samme har mange av de ansatte.
Det er en miks som ser ut til å fungere bra. Også et bo- og
seniortilbud for eldre jøder i Oslo har vært en suksess, skal vi
tro Ervin Kohn, leder i Det Mosaiske Trossamfund. Han hevder at
personer fra andre kulturer går tilbake til gamle tradisjoner når
de blir eldre. Derfor er det viktig å dyrke tradisjonene for de
eldre, mener han: «Det jødiske fellesskapet gjør at beboerne lever
lenger. Andre med etnisk minoritetsbakgrunn kunne ha nytte av et
liknende tilbud som vi har for jøder» sa Kohn til NRK i 2014.
Elg i solnedgang
Personlig kan jeg godt leve meg inn i redselen blant enkelte
minoriteter for å havne på en institusjon med ensidig vekt på
bingo, andakt og lefsebaking. For min del er skrekken plutselig å
våkne opp på en demensavdeling og ikke forstå hva pleierne sier til
meg. Enda verre – de forstår ikke meg heller! Trygler jeg om vann,
triller de meg på do, og når jeg sier at jeg fryser, skrur de på
tv-en! Innvandrere som meg vil få uoverstigelige problemer hvis
demensforskningen holder stikk. Den sier at morsmålet mitt vil
komme seilende opp igjen i bevisstheten og skyve ut norsken til
slutt.
Likevel vil jeg sterkt protestere om noen hadde funnet på å
bygge sykehjem for hollendere som skal hygge seg med coffeeshop,
tulipaner og totalfotball. Problemet med segregerte helsetilbud til
eldre er at de kan føre oss feil av sted. For hvor går egentlig
grensen? Skal muslimer og katolikker ha egne sykehjem? Skal vi
samle folk som sliter med overvekt på ett sykehjem, mens personer
som har fått amputert en legemsdel, skal til et annet? Skal vi ha
egne sykehjem for folk som har vokst opp i dannete hjem med
Beethoven og Vivaldi, mens danseband-segmentet må være på
danseband-hjem?
Den nederlandske demenslandsbyen de Hogeweyk bygger riktignok
på en filosofi som vil tilby demente å bo i ulike miljøer som
likner mest mulig på det livet de en gang hadde. Poenget er likevel
at demenslandsbyen som helhet gjenspeiler et mikrosamfunn i all sin
forskjellighet. Det er ikke bygd som en ghetto for de spesielle,
men som et forsøk på å romme alle.
Ski på beina
Ideen om sykehjem for spesielle grupper i samfunnet bygger
egentlig på feil premiss: At et offentlig tilbud ikke vil makte å
ta vare på de beboerne som avviker fra normalen. At personer med
spesielle behov ikke skal kunne bli tilstrekkelig ivaretatt i en
setting der «hetero Ola født med ski på beina og passivt medlem i
den norske statskirken» er i flertall.
Jeg forstår godt at utsatte grupper som har opplevd utstøting,
søker trygghet på sine gamle dager. Men personalet på kommunale
sykehjem bør ha nok kompetanse til å kunne kartlegge og imøtekomme
individuelle behov hos sine sykehjemsbeboere – uansett legning,
problem eller kultur. Åpner vi for at det offentlige må bygge
spesialsykehjem for polske snekkere eller spilleavhengige svensker,
er veien kort til at noen vil kreve å bli plassert på etnisk norske
sykehjem.
Dit vil i hvert fall ikke jeg.
barth.tholens@sykepleien.no
0 Kommentarer