Tenk om velferdsteknologien feiler?

Fremtidens eldreomsorg skal foregå med et minimum av offentlig finansierte institusjonsplasser. Det synes å være opplest og vedtatt. Derfor snakker «alle» for tiden om innføring av omsorgsteknologi som et hovedgrep for å møte et økende antall eldre med hjelpebehov.

Stilt overfor stigende kostnader, særlig knyttet til institusjonsplasser, skal teknologien redde oss så vi kommer noenlunde i mål. Den skal fylle gapet mellom politikernes ambisjoner om en verdig eldreomsorg og de tilgjengelige midler. Teknologien skal lette arbeidet på institusjonene, men mye tyder på at det er særlig innen hjemmebasert omsorg at man øyner store gevinster. Håpet er at langt flere enn i dag skal klare seg uten institusjonsplass.

Mange piloter

Innovasjon er et yndet ord når man leser KS sine planer. Men sannheten er at det heller går smått med innmarsjen av nye, smarte hjelpemidler, praktiske overvåkningsdingser og hjelpsomme roboter. Inspirert av departementet og godt smurt av forsøksmidler, er hele landet i gang med såkalte «piloter» der ny teknologi prøves ut.

Men overgangen fra forsøk til ordinær drift, synes å være vanskelig. Det prøves og evalueres over en lav sko, for lyden av innovasjon er politisk korrekt og belønnes med statlige tilskudd. Men foreløpig er det veldig, veldig langt fram til de svært optimistiske scenariene som helsepolitikere har bygd sine fremtidsvyer på. Hva som vil skje hvis den nye teknologien rett og slett ikke klarer å levere, er det ikke så mange som har tenkt på. Jeg er dessverre redd for at det vil få store konsekvenser for dem som trenger institusjonsplass aller mest.

Stagnert sykehjemsutbygging

For mens ny teknologi støter på betydelige innføringsproblemer hos litt trege kommuner, har utbyggingen av nye sykehjemsplasser stagnert.

Helseledere i tre av ti kommuner tror at det vil bli færre sykehjemsplasser i 2020 enn det var i 2015. Finansminister Jensen lovet i sommerens valgkamp at det nå skal bygges 10 000 nye sykehjemsplasser. Men ser man på utviklingen gjennom de siste 20 årene, og tar med framskrivingen for de neste 20, er det åpenbart at stadig flere skrøpelige eldre over 80 år vil måtte konkurrere om relativt færre heldøgnsplasser. Allerede nå rapporterer to av ti kommuner manko på sykehjemsplasser, mens nesten fire av ti melder om et stort etterspørselspress. Og det er før eldrebølgen i hele tatt har begynt.

Sviktende premisser

Dette bør bekymre dem som skal planlegge tjenestene i kommunene. Omsorgsforsker Einar Vetvik uttalte nylig at samfunnets bilde av de spreke golfspillende eldre på sydentur dessverre bidrar til å overskygge det store hjelpebehovet mange av de aller eldste og skrøpeligste får de siste fem årene av sitt liv. De vil ha behov for døgnkontinuerlig hjelp, les institusjon. Men utbyggingstakten på slike plasser i Norge tyder på at det kun er i livets aller siste fase at de vil få plass. I praksis bare det siste året.

Konsekvensene er dessverre like dystre som konkrete: De eldste blant oss må bare belage seg på å bo hjemme mye lenger enn de har helse til. Et forferdelig perspektiv, spør du meg, og det blir ikke bedre av at hele heimen kommer til å bli full av fallsensorer og GPS i skosålene. 

Sliter ut alle

Personlig er jeg en teknologi-optimist. Teknologien vil, helt sikkert, hjelpe oss et godt stykke på vei. Maskiner som mater oss, roboter som løfter oss, leker med oss og gir oss omsorg, sykepleiere som kommuniserer med oss via skjerm og datastyrt helsekontroll i heimen - jeg tror alt sammen kan bidra mye til bedre eldreomsorg.

Det vil særlig hjelpe dem av oss som fortsatt kan gå søndagstur i skogen eller dra på ferie til Italia. Men for de skrøpeligste og eldste med behov for døgnkontinuerlig omsorg vil et hus fullt av teknologi ikke hjelpe.

Ledere i hjemmesykepleien er trolig de som i dag vet best hva det betyr når eldre som trenger sykehjemsplass, ikke får det. Det sliter ut de eldre selv, de pårørende og hjemmesykepleierne som må kjenne på egen utilstrekkelighet. Dessverre går det langt mellom hver gang jeg hører slike ledere protestere høylytt når KS hauser opp forventningene til omsorgsteknologien som en unnskyldning for ikke å satse mer på kompetanse og institusjonsbasert omsorg.

(Artikkelen fortsetter under illustrasjonen)

Større press

Jeg hadde ønsket meg et langt større press fra lederne i eldreomsorgen for å bygge ut antallet heldøgnsplasser i norske kommuner. Det være seg rene sykehjemsplasser eller andre former for heldøgnsomsorg.

Paradoksalt nok er vi her på berget i den merkelige situasjonen at antallet eldre over 80 år vil fordoble seg de neste 20 årene – en historisk utvikling! – men at det likevel er blitt politisk ukorrekt å ivre for en tilsvarende drastisk utbygging av offentlig finansierte heldøgnsplasser som holder tritt med denne demografiske utviklingen. Det offisielle mantraet om at institusjonsplasser er for dyrt, at de fleste eldre egentlig vil ha det best hjemme og at teknologien skal få oss over kneika, trenger imidlertid å bli utfordret.

Flertallet av eldre over 80 år vil kunne få et godt liv utenfor institusjon, men også antallet eldre som burde hatt sykehjemsplass, men som ikke får det, vil øke dramatisk. Det er disse som ansatte i eldreomsorgen nå bør stå opp for.

Billig vs. dyrt

Dessverre tviler jeg på at det vil komme et slikt tydelig varsko fra ledere i hjemmesykepleien. Det er i utgangspunktet en gruppe jeg har stor sympati for, fordi de har mye ansvar i en tjeneste med store utfordringer. De leder ofte svære seksjoner med høyt sykefravær blant de ansatte, som likevel forsøker å få endene til å møtes. Men jeg er redd ledernes lojalitet til «systemet» oftere er sterkere enn motet til å tørre å stå alene med kritikk mot egen arbeidsgiver. Når alle roper på den billigste løsningen, krever det adskillig mot å offentlig ivre for den dyreste.