– Dette såret har vært en mare
Kerstin Bang fikk et digert trykksår som har tatt mer enn et halvt år å få så bra at hun kan begynne å jobbe igjen. Grunnen til såret? En varm sommer og stivbente regler hos Nav, tipper hun.
Det er 11. desember 2018. På et adventsfritt rom på Sunnaas sykehus finner vi 60 år gamle Kerstin Bang. Hun ligger på siden med en vakuumpumpebandasje over sitteknuten sin. Der har hun fått et trykksår som hun oppdaget i august. Hun har fått vakuumbehandling på Sunnaas siden 3. desember.
Trykksår deles inn i fire kategorier etter hvor dypt de går. Kerstin Bangs sår er kategori tre. Det går gjennom flere vevslag. Subkutant fett kan være synlig, men ben, sener eller muskler er ikke blottlagt.
Vakuumbehandling
En svak during kommer fra vakuumpumpa som henger på sengen. På siden henger den gjennomsiktige engangsbeholderen som samler opp sårvæske. I såret hennes er det lagt en sort svamp med en film over som det er klippet hull i. På denne ligger selve paden som lager vakuumet. Den har en slange koplet til pumpa, og man kan velge om man vil ha kontinuerlig behandling eller behandling med intervaller.
– Kerstin får kontinuerlig trykk. Vakuumbehandling fremmer granulasjonsvev, fjerner ødemer og unødvendig væske som den presser ut. Vi bytter forbinding tre ganger i uken, sier Hanne Haugland, en av to sårsykepleiere ved Sunnaas sykehus som har ansvaret for Bang.
Med til sårteamet hører også en lege og en ergoterapeut. Her jobbes det tverrfaglig.
Kerstin Bang har fire valg der hun ligger og må avlaste sårområdet: Hun kan benytte seg av en av Norges flotteste sykehusutsikter over Oslofjorden, hun kan lese, høre radio eller se tv. Det har blitt mye av det siste, også da hun lå hjemme i høst, 100 prosent sykmeldt fra jobben som regnskapskonsulent.
– Spør meg om en hvilken som helst tv-serie. Jeg har sett alt denne høsten. Fra Vietnamkrigen til svenske hollywoodfruer, sier hun på svensk og ler.
Havnet i rullestol i 2004
Bang kommer opprinnelig fra Linköping og havnet i Norge på 1980-tallet. Hun var 43 år da det ble oppdaget en tumor mellom skulderbladene hennes. Den satt så dypt i ryggmargen at det ikke gikk an å operere den vekk. Legene sa de ikke visste hva det kom av, men de mente den var godartet. Kan hende hadde hun hatt den siden hun ble født.
– To-tre år etterpå ramlet jeg, og det ble verre. I 2004 havnet jeg i rullestol fordi tumoren klemte på nerver, slik at jeg ble lam nedenfor der tumoren sitter. Heldigvis kan jeg fremdeles bruke armene, sier hun.
Bang sluttet i jobben i et IT-selskap da hun ble syk. Men siden 2010 har hun jobbet 80 prosent som regnskapskonsulent i Drammen. Hun bodde i Lier, men etter at hun skilte seg, flyttet hun til Oslo.
Ødelagt luftpute
I begynnelsen av mai 2018 gikk luftputen hun satt på i rullestolen i stykker. Ventilen sluttet å fungere. Hun ville derfor søke Nav om en ny luftpute.
– Men for å søke måtte jeg gå på kurs i Oslo for å få et såkalt «brukerpass». Det må man ha for å kunne bestille enkle hjelpemidler. Jeg hadde brukerpass i Drammen, men det kunne ikke brukes i Oslo. Neste brukerpasskurs skulle ikke holdes før til høsten.
Derfor tok hun kontakt med ergoterapeuten og fikk henne til å bestille ny pute. Etter en stund fikk ergoterapeuten vite at denne puta ikke var prisforhandlet. Dermed måtte de bestille en annen pute fra Nav. Den fikk hun ikke før i slutten av juli, etter at hun selv hadde ringt Nav og etterlyst den. Den nye puta var heller ikke like god som den hun hadde hatt før.
– Hele prosessen ble også forsinket fordi jeg måtte gå via ergoterapeuten. Det burde være unødvendig å kople inn ergoterapeut ved enkle bestillinger av hjelpemidler som skal byttes ut. De har jo nok å gjøre med mange andre arbeidsoppgaver, sier Bang.
– En rullestolpute er forbruksmateriell hos en rullestolbruker, og det burde derfor være en enkel sak å kunne skifte den ut ved behov, supplerer lege Ingebjørg Irgens i sårteamet på Sunnaas.
Dermed gikk sommeren. Kerstin Bang hadde bare en skumgummipute liggende fra før. Den satt hun på ut mai, hele juni og mesteparten av juli. Og som vi alle husker: Sommeren 2018 var rekordvarm.
Bang mener de stivbente reglene hos Nav og den varme sommeren er hovedgrunnene til at hun fikk trykksåret, og sårsykepleier Hanne Haugland på Sunnaas sykehus sier det godt kan være tilfellet.
– Skumgummi er i utgangspunktet klamt å sitte på. Med svært varmt vær i tillegg, øker fuktigheten ytterligere. Fuktig hud er utsatt for å få sår og rift, og dersom man i tillegg har mistet følesansen, blir det vanskelig å oppdage at et sår er under utvikling, sier lege Irgens.
Dette svarer Nav om saken til Kerstin Bang.
Økning i trykksår etter varm sommer
– Da vi kom tilbake fra ferie på sensommeren, var det en merkbar økning i telefonhenvendelser fra folk som hadde fått trykksår, sier Haugland.
En av de telefonene var fra Kerstin Bang den 7. august.
– Jeg brukte et speil og kikket der bak, som jeg jo har lært at jeg skal gjøre. Det har alltid vært helt greit der, så jeg har liksom ikke sjekket så nøye. Har kanskje tenkt at det der med trykksår ikke skjer meg. Jeg er jo verken diabetiker eller røyker. Dessuten har jeg godt grokjøtt.
Men denne gangen oppdaget hun et digert sår på den venstre skinka ved sitteknutene. Siden hun er lam, kunne hun jo ikke kjenne noen smerte. Bang fikk poliklinisk time hos Sunnaas den 8. august.
Såret viste seg å være rundt 1 cm dypt og 3,5 x 2 cm i omkrets.
– Jeg syntes det så fælt ut. Og så skjemtes jeg litt for at jeg ikke hadde tatt vare på meg selv. Men her på Sunnaas var de helt avslappet. Hanne Haugland sa «Det her skal vi få orden på.» Da slappet jeg også av.
Sunnaas hjalp hjemmesykepleien
Hjemmesykepleien ble koplet på da Kerstin Bang kom hjem igjen den 8. august. De skiftet på såret og stelte det så godt de kunne, annenhver dag til å begynne med. De fikk veiledning fra sårteamet på Sunnaas, der det sto at de måtte rense såret og legge på sølvbandasje og skumbandasje.
– Vi bruker TIME som verktøy for vurdering av sår. Det viktige er å sørge for optimalisering av sårbunnen, væskekontroll og friske sårkanter, sier Haugland.
Les også fagartikkelen om verktøyet TIMES her:
I oppfølgingen fra Sunnaas fikk Kerstin Bang også besøk fra ergoterapeut i ambulant rehabiliteringsteam, hvor de gikk gjennom tilrettelegging i hjemmet, tekniske hjelpemidler og rutiner for avlastning.
Harde sårkanter
Hjemmesykepleien fikk også hjelp via videokonferanser hver tredje uke med sårteamet på Sunnaas. Likevel oppsto problemer med harde sårkanter slik at såret ikke ville gro.
– Noen av hjemmesykepleierne ville ikke skrape ned de harde kantene på såret fordi de følte seg usikre, forteller Bang.
Løsningen ble innleggelse på Sunnaas i ti dager for behandling med vakuumpumpe.
– Sårkantene må ha kontakt med sårbunnen. Harde kanter er arrvev, det er ikke grovev. Da må man skrape. Det skrapes ofte for lite, men sykepleiere har ikke lov å skrape i sår som går inn til sener eller bein. Da er det en legeoppgave, sier Haugland.
– Kroppen forvitrer
Kerstin Bang lengter etter å røre på seg igjen.
– Jeg ligger jo bare og har gått opp i vekt. Har ikke fått stelt håret siden før sommeren. Jeg blir slapp og mister muskler. De jeg hadde i magen er helt borte, så jeg blir sliten bare av å løfte veska mi. Kroppen forvitrer.
Hun løfter litt vekter og har fått fysioterapi en gang i uka siden midten av oktober. Hun har alltid nektet å sitte i elektrisk stol. Hun liker å holde seg i form og har derfor foretrukket manuell rullestol, samtidig som hun har trent to–tre ganger i uka.
– Dette såret har vært en mare. Men jeg har holdt humøret oppe!
Hjemme er det litt mer puls enn på Sunnaas. Hun har hatt venninner på besøk, og de har kost seg med rødvin og kjeks eller champagnefrokost i senga.
– Min psykiske helse er jo også viktig å ta vare på!
Det ser ut til å ha fungert, for såret er blitt mye mindre nå. Det har gått fra å være litt større enn en femkroning til omtrent som en tiøring på fire måneder.
– Tror du at du vil kunne komme i jobb igjen i slutten av januar?
– Jeg håper det, men vi får se.
Hun får reise hjem fra Sunnaas dagen etter. Da har såret fått ti dager med vakuumbehandling.
God fremgang
Over en måned senere, den 23. januar, er Kerstin Bang på soverommet sitt sammen med hjemmesykepleier Kalaivany Kamalahasan og sykepleierstudent Hedvig Tangen, som er i sin andre praksisuke.
– Jeg har blitt mer aktiv siden sist, men kan nok ikke begynne i jobb ennå. På Sunnaas snakker de om slutten av mars, forteller Bang.
Hun har fjernet bandasjene selv og ligger med rumpa bar i senga, klar for videokonferanse med sårekspertisen på Sunnaas. Kamalahasan, som har hatt hovedansvaret for såret hennes de siste månedene i hjemmesykepleien, får nesten tårer i øynene av synet. Såret er merkbart bedre. Det er på størrelse med en liten perle, og mindre enn en millimeter dypt.
– Åh, jeg blir så glad. Denne dama skal snart på jobb, ler hun.
– Jeg tror nesten ikke det er samme såret, sier student Tangen, som så det sist for en uke siden.
Såret måles til å være 0,3 cm x 0,4 cm og snaue 0,1 cm dypt. Det har altså gått ned i størrelse fra en femkroning i august til en tiøring i desember og en liten perle i slutten av januar.
De rigger til for videokonferanse ved å ta bordlampen til Bang og legge den i sengen ved såret. Bang kopler seg selv opp med passord på pc-en og skrur opp lyden.
Justerer prosedyren
Det er tekniske problemer med nettverket hos Sunnaas-gjengen, sårsykepleier Hanne Haugland, lege Ingebjørg Irgens og ergoterapeut Unn Svarverud. Det blir litt venting.
Såret har ikke noe fibrin lenger, men er litt tørt rundt kantene, så Kamalahasan bruker tiden til å skrape litt rundt det med en curette. Foten til Bang rykker til av og til.
– Jeg kjenner ingen ting, men det autonome nervesystemet mitt gjør at jeg får slike små kramper, forklarer Bang.
I prosedyren som hjemmesykepleierne har fått av Sunnaas, står det at de skal bruke barrierefilm på huden rundt såret. Den skal gi en beskyttende hinne på utsatt hud, men Kamalahasan mener det tørker ut huden og tviler på at det blir riktig å bruke nå når huden er så tørr.
Ekspertråd
Det nærmer seg tid for at hjemmesykepleien må gå. De har en halv time til rådighet hos Bang. 20 minutter til bløtlegging av såret og 10 minutter til sårstell. Det ender med at videokonferansen må foregå med lyd via mobiltelefon, men bildene lar seg overføre. De kan ikke ta det via Facetime fordi bildene må sendes på en sikker måte.
Ekspertisen er enige i at det er stor fremgang, og Kamalahasan får medhold i at hun kan la være å bruke barrierefilm.
– Du bør heller bruke en fuktighetskrem. Vi har god erfaring med fuktighetskremer uten for stort fettinnhold. De trekker godt inn uten å etterlate en film av olje på huden, sier Hanne Haugland og legger til at de ikke bør bruke skrapen mer, med mindre det er fibrin i såret.
– Bruk bare hydrofiberbandasje og fukte den litt med saltvann i midten, så har du skumbandasjen over.
Kamalahasan klipper til bandasjen, så den dekker såret akkurat, og fukter den godt med saltvann.
– Ta en tre ganger så stor bit av hydrofiberbandasjen og bare et par dråper saltvann i midten, så det ikke blir fuktig i kantene, råder sårekspertene på skjermen.
– Vakuumbehandling gjorde susen
De rekker å avtale ny videokonferanse om to uker før de to fra hjemmesykepleien må løpe av gårde til neste pasient på listen.
Tilbake i senga ligger Kerstin Bang med et smil om munnen.
– Vakuumbehandlingen på Sunnaas gjorde susen. Det var gull verdt å ligge der, mener hun.
– Riktignok var jeg litt deppa rett etter nyttår fordi jeg ikke syntes det var noen særlig fremgang. For to uker siden var såret to centimeter, men nå går det tydeligvis bedre, sier Bang.
– Hvor lenge er du oppe om dagene nå?
– Seks – sju timer. Det er nok litt lenger enn de anbefaler på Sunnaas, men jeg tenker det er viktig for sårhelingen å holde min psykiske helse ved like også. Det gjør stor forskjell å kunne sitte ved bordet og spise, i stedet for å ligge i senga. I går var jeg til og med en tur på butikken.
– Hva tenker du om å komme tilbake i jobb?
– Med denne framgangen kan det hende det blir tidligere enn i slutten av mars. Jeg håper å få jobbe halv dag til å begynne med, slik at jeg kan kjøre hjem etter lunsj.
Jobben er i Drammen. Bang har bilen i kjelleren, så hun klarer å komme seg rundt uten å måtte trille så mye ute i snøen.
25. februar
Neste gang Sykepleien treffer Kerstin Bang kommer hun trillende i rullestolen på jobb hos Uloba i Drammen. Det er den 25. februar, og hun har vært i jobb siden 14. Foreløpig frem til lunsj og med fri hver onsdag.
– Det er «jätteskönt» å være tilbake i jobb igjen. Kollegene har savnet meg, og jeg har savnet dem.
– Det tok sin tid å bli frisk?
– Ja, gud! For å holde motet oppe var det bra jeg ikke visste hvor lang tid denne sårhelingen skulle ta. Jeg forsto jo at det ville ta flere måneder, men det er forskjell på tre og sju måneder!
– Vil du anbefale sårsykepleierne å holde litt tilbake med realitetsorienteringen på akkurat det punktet?
– Jeg valgte selv å ikke spørre hvor lang tid det ville ta. Men dette er jo veldig individuelt. Noen vil sikkert vite så eksakt som mulig. Sårsykepleiere bør naturligvis være ærlige på at dette vil ta lang tid, men det ene såret er ikke likt det andre, og slike ting varierer fra person til person, sier Bang.
Råd mot nye sår
Når man først har hatt et trykksår, er det lett at det kommer tilbake, særlig det første året etter tilheling. Sårteamet på Sunnaas har sagt at Bang bør legge seg ned i løpet av arbeidsdagen til å begynne med, at hun forandrer sittestilling og tilpasser sittetiden med hvor mye huden der såret har vært, tåler. En stårullestol kan også være til god hjelp, sier de.
– Kommer du til å klare å gjøre det de anbefaler?
– Ikke helt. Jeg synes det blir vanskelig å legge seg ned i løpet av arbeidsdagen. Og stårullestol tror jeg ikke er noe for meg. Men jeg er mer obs nå og sjekker meg selv oftere med speil der bak. Dette har vært en dyr lærepenge.
– Har du fått deg en ny og god luftpute nå, da?
– Jeg har kjøpt meg en selv til 4000 kroner. Den jeg fikk fra Nav er litt for myk.
I animasjonen under kan du se hvordan trykksåret har sett ut gjennom stadiene i helingsprosessen.
0 Kommentarer