Menn tjener mer enn kvinner. Rettferdig?

Tre milliarder kroner. Det mente Anne Enger at kvinnene burde ha ekstra. Det vil si – ansatte i kvinnedominerte yrker.

Enger ble utpekt til å lede Likelønnskommisjonen i 2006. Forslaget om likelønnsmilliardene kom i 2008.

Men pengene kom aldri til forhandlingsbordet.

Nei-dronningen fikk oppdraget

Enger er sykepleier, diakon og sosionom. Men mest kjent er hun som nei-dronningen og leder av Senterpartiet i forrige storhetstid. Hun fikk medhold fra det norske folk, da det sa nei til EU-medlemskap i 1994.

Nå har hun kommet til Oslo med toget fra Rygge, litt sør for Moss. Der bor hun like ved havet.

Bondedatteren har i morgentimene registrert den fine månesigden som preger himmelen.

– Nymåne. Perfekt for såing, pleide far å si. Månen påvirker oss mer enn vi tror, sier hun på en kafé i Østbanehallen.

– Føler du et ansvar for likelønn?

– Jeg vil ikke bruke det uttrykket. Jeg syntes det var hyggelig å få oppgaven. Men det er jo over ti år siden.

Hun har gravd i hukommelsen og i gamle dokumenter. Oppdraget fikk hun av den rødgrønne regjeringen, ledet av Jens Stoltenberg. Rapporten som ble levert, var på over 300 sider. Men hovedbudskapet var disse forslagene:

• Et lønnsløft på 3 milliarder kroner for utvalgte kvinnedominerte yrker i offentlig sektor.
• Tredeling av foreldrepermisjonen, der en tredel reserveres til far.

Les også:Likelønn nå! ropte de. Det ble med drømmen

«Samme arbejde samme løn»

Lisbeth Normann, som da var nyvalgt forbundsleder i Sykepleierforbundet, var fornøyd med rapporten.

– Den inneholder mange av forslagene vi ønsket å ha med, sa hun til Sykepleien da den ble lagt frem.

Bare noen måneder før hadde Normann fra talerstolen lovet at dersom delegatene ville velge henne, skulle det bli likelønn innen 2012. Siden modererte hun seg.

Men hva er egentlig likelønn? Lik lønn for likt arbeid er den enkleste definisjonen. Allerede i 1889 ble dette slått fast i Paris, på den internasjonale arbeiderkongressen:

 «Arbeiderne skal betrakte arbeiderskene som likeberettigede medkjempere og strebe etter å gjennomføre prinsippet: Lik lønn for samme arbeid.»

I Norge sa Anna Bugge, formann i Norsk Kvindesagsforening, det slik samme år:

«Det er en av de store saker for os dette at hævde: samme arbejde samme løn.»

Sluttet med kvinnetariff

Men kvinner og menn ble stadig ulikt lønnet. Et eksempel er fra hermetikkindustrien i 1949. På samme arbeidsplass fikk menn 1,55 kroner i timen, mens kvinnene fikk 1,05 kroner. Det er 30 prosent mindre.

I 1959 ble Likelønnsrådet opprettet. Året etter forpliktet Norge seg til den internasjonale konvensjonen om likelønn. Nå med en mer nyansert definisjon: Lik lønn for kvinner og menn for arbeid av samme verdi.

Etter dette ble kvinnetariffene fjernet i industrien, som hadde hatt ulike tariffer for kvinner og menn. Men i stedet ble det opprettet tariffgrupper basert på prestasjonsnivå. Siden kvinner ble tillagt å ha hyppigere fravær og lavere ansvarsfølelse, ble de plassert nederst. Slik ble lønnshierarkiet opprettholdt.

Timelønn: 100 kroner for menn, 85 for kvinner

Da Anne Enger og resten av Likelønnskommisjonen skulle prøve å løse problemet, var kvinners gjennomsnittlige timelønn 85 prosent av menns. Det er denne forskjellen som kalles lønnsgapet, altså 15 prosentpoeng.

Nå er lønnsgapet redusert med 2 prosentpoeng. Det vil si at kvinners gjennomsnittlige timelønn er 87 prosent av menns.

– Det går ganske smått, sier hun tørt.

– Ulikelønn er seiglivet. Vi var overrasket over at det var et så kjønnsdelt arbeidsmarked, og at lønnsforskjellene var så gjennomgående.

Kjønnsforskjellene viste seg på to måter:

Horisontalt: Kvinner og menn er konsentrert i ulike yrker, bransjer og sektorer. 70 prosent av de ansatte i offentlig sektor er kvinner. I privat sektor er flertallet menn.

Vertikalt: Langt flere menn enn kvinner er ledere. Kun én av tre ledere er kvinner.

– At mannlige sykepleiere blir fortere ledere enn kvinnelige, er jo velkjent, sier hun.

Forventet lønnsløft i offentlig sektor

– De tre milliardene du ville ha … Hva var det som glapp?

– Vi forventet et lønnsløft i offentlig sektor. Men den norske modellen skulle gjelde. Partene i arbeidslivet måtte bli enige om hvordan denne potten skulle fordeles. Det var én forutsetning, sier Anne Enger.

Hun peker på flere forutsetninger:

– Frontfaget skulle danne grunnlaget for lønnsutviklingen.

Det vil si at lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri skulle legge føringer for oppgjøret i offentlig sektor, slik tradisjonen er.

– Det syntes jeg var greit. Vi skulle heller ikke sammenlikne skift- og turnusarbeid, og kun sammenlikne gjennomsnittlig timelønn. Forskjellene i arbeidstid ble renset bort.

Akkurat hvorfor milliardene aldri kom på forhandlingsbordet kan hun ikke forklare.

Men generelt kan hun si:

– Forhandlingssystemet opprettholder lønnsforskjellene. For hver gang en gruppe har fått lønnsvekst, blir det kompensert for andre grupper i neste lønnsoppgjør. Det var dette vi ville unngå.

Enger legger til:

– Vi fikk i hvert fall avlivet et par myter.

– Hvilke da?

– At lik utdanning ga lik lønn. Vi fant at forskjeller i utdanning og alder i liten grad forklarer lønnsforskjellene. Man trodde også at det ikke var likelønn for ansatte hos samme arbeidsgiver i samme stilling. Men det var det.

– Så i den enkelte virksomhet er det likelønn?

– Ja, det fant vi ut da. Det var ikke mulig å se forskjeller på det nivået. Jeg tror ikke det har blitt mindre likelønn siden, sier Enger.

– Valgfrihet kan virke besnærende

Dagens tredelte foreldrepermisjonsordning likner den Likelønnskommisjonen foreslo i 2008.

– Vi så jo at lønnsforskjellene øker når man får barn. Og enda mer hvis det blir flere barn.

Jobber mor deltid, øker forskjellene ytterligere:

– Det overrasket meg at mange kvinner syns det er greit å bli forsørget. Poenget med tredelingen var at mor kan opprettholde kontakt med arbeidslivet, og far får bedre kontakt med barnet. Det gir mer likestilling i familien.

Tredelingen er under press for tiden. Enger håper den består.

– Valgfrihet kan virke besnærende. Men mange kvinner, tror jeg, blir veldig overrasket når de oppdager hva deltidsarbeid kan føre til. Rettighetene i Norge er ofte knyttet til deltakelse i yrkeslivet, det gjelder for eksempel pensjon.

– Heltidsstillinger for sykepleiere er blitt et tydeligere krav?

– Ja, de har ofte hatt veldig små stillingsbrøker for å få vaktlistene til å gå opp. Jeg tror det særlig er den ufrivillige deltiden man vil til livs.

– Kan ramme kvinner som en bumerang

– Mange går i kvinnefellen, mener Enger.

– I dag hørte jeg på radioen at kvinner har mindre økonomisk forståelse enn menn. Det virker som kvinner fortsatt overlater til mennene å ta ansvaret for økonomien. Samtidig sier mange unge kvinner at det er viktig å være sammen med barna mens de er små. Fint, men det må gjelde både mor og far. For hvis kvinner nedprioriterer inntektsgivende arbeid, kan det ramme dem som en bumerang.

Hun tror det er lett å ta ting for gitt:

– I Norge er systemet slik at alle som trenger det, skal få hjelp. De unge tenker ikke på at det er sårbart å leve. Livet kan ta mange vendinger, man kan rammes av sykdom og dødsfall. Ekteskap går i oppløsning, rundt 50 prosent blir jo skilt.

– Selvstendig økonomi for begge kjønn

– Hvem sin skyld er det at likelønn er så uoppnåelig?

– Jeg vil ikke gi noen skyld. Men å ha en selvstendig økonomi er viktig, uavhengig av kjønn.

Enger ser positivt på det:

– Det er ikke lenge siden menn fikk forsørgertillegg. Det var en ære for en mann å kunne forsørge familien. Det var et fattigdomstegn hvis kvinner måtte ut i arbeidslivet.

Siden 1970-årene har mye skjedd, påpeker hun:

– Særlig gjelder det utdanning. Nå går jentene forbi guttene på det området. Det skulle bare mangle at de ikke skal få tettet igjen lønnsgapet.

Før politikken tok henne, var Anne Enger lærer på Diakonhjemmets sykepleierskole. Nå er hun pensjonist, men hun er styreleder i sykehuset Innlandet og medlem i Nobelkomiteen.

– Et privilegium å bli brukt. Og jeg er frisk. Det er ingen selvfølge. Jeg er takknemlig for hver dag, sier hun.

(Kilder: Kvinner i fagbevegelsen, Store norske leksikon, NOU 2008:6 «Kjønn og lønn.»)