Hvorfor be om hjelp når det ikke er hjelp å få?

Da Erna Solberg holdt sin første nyttårstale for seks år siden, hadde hun stort sett nøyaktig det samme å komme med som i årets tale. Det var en tannløs og ansvarsfraskrivende oppfordring til folk som sliter psykisk. Den lød som følger: Be om hjelp!

Da skrev jeg en tekst om en kompis som ble sendt hjem fra psykiatrisk akuttmottak på Vinderen ikke én, men to ganger etter knapt å ha overlevd og uten å ha fått en hjerneskade. Han hadde hengt seg i stua før jul, og jeg etterlyste noe mer håndfast fra regjeringen og statsministeren.

Lei av å gjenta budskapet

Bent Høie påstår fremdeles hardnakket at regjeringen har satset på psykisk helse selv om fagfeltet og eksperter sier det motsatte. Og regjeringen prøver fremdeles å holde liv i et slags eventyr om at kuttene i støtten til uføre, ramponering av arbeidsavklaringspenger og en totalslakt av lavterskeltilbud innen psykisk helse ikke har noen negativ effekt. Tro det den som vil. Jeg vet i hvert fall at jeg – personlig – ikke ble friskere av å bli hundset med og kjeftet på i tillegg til å få strømmen kutta i desember, men det er vel fordi jeg har en dårlig innstilling.

Jeg er usigelig lei av å gjenta dette, men én gang til for dem på bakerste rad: Grunnen til at folk ikke ber om hjelp når de sliter psykisk er fordi systemet funker så dårlig at ingen tror det er hjelp å få.

Syke overlates til seg selv

La meg forklare hvordan dette fungerer når det fungerer etter planen: Du oppsøker fastlegen og forteller vedkommende at du sliter psykisk. I mange tilfeller betyr dette at du er på et punkt hvor du merker at du ikke får til å gjøre det du skal og vil i livet, og det er en viss sjanse for at du ikke føler deg veldig full av selvtillit og overskudd.

Fastlegen, som forhåpentligvis er en grei og flink person som vil deg vel, vet at det eneste hun/han kan tilby deg er en utskrift med hundre navn og telefonnumre til ulike psykologer du selv skal kontakte. Fastlegen vet også at de aller fleste psykologene har så fulle lister at du mest sannsynlig kommer til å få et blankt avslag, eller at veldig mange vil svare nei dersom du har hatt befatning med rus på noe vis. Og de som er igjen har gjerne en ventetid på opptil et år.

Siden psykisk helse er så innmari personlig, er sjansen for at du finner en psykolog som fungerer for deg på første forsøk ikke akkurat kjempestor.

Flaks om man får hjelp

Dette er altså den «riktige» måten å få hjelp på når alt fungerer som det skal. Å be folk som er på sitt minst ressurssterke om å gå inn i en absurd prosess hvor de skal oppføre seg som jobbsøkere i nedgangstider og skrive personlig utleverende brev for så å bli vurdert av en lang rekke ukjente psykologer for å – om de har flaks – kanskje få hjelp flere måneder senere.

Det er som å si til folk som har brukket begge beina at for å få hjelp må de først trene seg opp til å ikke bare å løpe, men å vinne en maraton. Hvem fant på dette?

Selv fikk jeg «telefonkatalogblekka» – med oversikt over psykologer – første gang for tjue år siden, og jeg har aldri kommet meg gjennom denne prosessen. Jeg har forsøkt både når jeg har vært frisk og når jeg har vært syk, og – om jeg skal si det selv – jeg er en jævel på å skrive frierbrev.

Ingen offentlig telefontjeneste

Når dette er måten det skal fungere på under optimale omstendigheter, er det kanskje ikke så rart at mange opplever at de møter det psykiske hjelpeapparatet under mindre enn optimale omstendigheter. At mange først tar den nødvendige kontakten når alt er gått i grus og verden har falt sammen.

Jammen godt at vi har kuttet ut alt som minner om ambulerende psykiske tjenester og lavterskeltilbud. Det finnes ikke engang en offentlig telefontjeneste du kan ringe om du sitter med kniven mot pulsåra og trenger noen å snakke med. Alle telefonnumre som har blitt nevnt etter nyttår, tilhører ideelle og frivillige organisasjoner.

Sendes hjem fra akuttmottaket

Når man så havner på legevakta fordi sykdommen inni har manifestert seg utenpå, så blir altså folk sendt hjem fra psykiatrisk akuttmottak med merker etter rep rundt halsen, eller med nysydde håndledd.

Denne skrekkhistorien har jeg hørt så mange ganger nå at ingen får meg til å tro at det handler om hendelige uhell lenger. Det handler om et apparat som er så skvist at de ikke har mulighet til å oppfylle oppgaven sin, som altså er å passe på deg når du har akutt behov for det.

Så beklager, Erna. Du kan få stå med bekymret mine i nyttårstalen og snakke om at vi må bli flinkere til å be om hjelp når du har gjort noe for å sørge for at de som ber om hjelp faktisk får hjelp. Jeg holder ikke pusten.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen.