Videreutdanning: – Jeg føler meg dårlig ivaretatt

Da jeg begynte på studiet – videreutdanning i barnesykepleie ved Oslomet – var jeg dypt takknemlig over å ha en arbeidsgiver som ga meg muligheten til å videreutdanne meg, og jeg var takknemlig over det faktum at jeg kom inn på studiet. Jeg gledet meg til å øke kompetansen min, og jeg gledet meg til å bli en bedre sykepleier.

Studiet begynte januar 2020, og i februar 2020 begynte varsellampene å blinke. I mars ble frykten et faktum. Pandemien var ikke noe som bare hørte hjemme i Kina og omkringliggende land. Nå var også Norge rammet.

Fare for en ikke godkjent praksis

Brått ble hele sykehusavdelinger bygget om, man mobiliserte og lagde nødturnuser. Og vi – studentene – ble bedt om å «holde fortet». Om nødvendig, skulle vi trå til i de avdelingene vi hadde praksisplass.

Vi fryktet ikke bare for vår egen helse, men også for studieforløpet. Vi ante ikke når og om vi kunne bli trukket ut av studiet og tilbake til våre respektive arbeidsplasser, eller hvilken rolle vi eventuelt skulle tre inn i på praksisplassen.

Ikke på noe som helst tidspunkt var det forståelse for, eller rom for, å lempe på læringsmålene eller innleveringskrav på studiearbeider. Vi skulle fullføre som om ingenting hadde skjedd. Fikk vi forkjølelsessymptomer eller annen sykdom, eller om barna våre ble satt i karantene av samme årsak, var det fraværsdager vi måtte ta igjen ved å ta dobbeltvakter. Dersom vi ikke tok igjen fraværsdagene, sto vi overfor en ikke godkjent praksis.

Tvinges til å gjennomføre

Og slik har hele 2020 forløpt. Senhøsten 2020 godkjente skolen at vi kan ha inntil 20 prosent fravær mot normalt 10 prosent normalt. Men dersom vi overstiger det 10 prosent normale fraværet, så må vi ta igjen praksis eller skrive en skriftlig oppgave på 1500 ord. Dette uansett om vi er hjemme med barn i karantene, eller som følge av egne sykdomssymptomer.

Vi har dermed fraværsgrense og krav/forventninger som alle andre sykepleiere i videreutdanning har hatt uten en pågående pandemi. 

Vi får beskjed fra praksisplasser om at vi må følge deres ønsker og behov. Vi får beskjed om å ikke møte opp ved symptomer. Det er uheldig at vi pendler med kollektivtransport. Likevel tvinges vi til å gjennomføre på akkurat de samme premissene.

Må jobbe dobbelt

Nå har vi også fått beskjed fra Oslomet at dagen vi får satt vaksine, og øvrige dager med bivirkninger, blir fraværsdager i 10 prosent fraværskvote. Når du har 4,8 fraværsdager på 10 uker, og det skal fordeles på vaksine og bivirkninger og eventuelt barn i karantene, så sier det seg selv at det skjærer seg fra dag én. Vi må rett og slett jobbe dobbelt, jevnt og trutt, for å få bestått praksis. Og når i historien har 12–14 timers vakter vist seg å være hensiktsmessig for læringsutbytte? 

Jeg skal – ærlig talt – innrømme at jeg er provosert. Men aller mest – av alt – er jeg på gråten og ufattelig sliten. Vi spriter hender, bruker munnbind og isolerer oss. Og i perioder har jeg ikke engang turt å være sammen med barna mine av redsel for økt fravær fra praksis. Og nå blir jeg straffet med fravær fordi jeg vil ha den hersens vaksinen min. 

Bør belyses

Det kan ikke være riktig. Og når det gjelder sykepleieres rettigheter og ivaretakelse i videreutdanning under en pågående pandemi, må jeg si at de blir elendig ivaretatt.

Vi er voksne mennesker. Vi er ferdig utdannet. Det er ingen fare for at vi ikke skal oppnå tilstrekkelig læringsutbytte eller kompetanse bare fordi vi får satt en fordømt vaksine under en pågående pandemi og eventuelt har bivirkninger etter dette.

Jeg synes man både bør belyse og sette spørsmålstegn ved situasjonen.