Sinte sykepleiere og billig politisk mynt

Det koker etter at regjeringen har satt regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, medlemmer av Høyesterett og andre med sentrale samfunnskritiske funksjoner foran i vaksinekøen.

Vi er nå vitne til politisk populisme og spill som ikke er noe vakkert syn.

Symboler og flørt

Den ene politikeren etter den andre står frem med alvorlig mine og sier de vil gi sin vaksinedose til en sliten sykepleier, lærer eller en annen som trenger den mer enn dem. Men endrer deres «edle motiver» på noe som helst for den enkelte sykepleier eller lærer? Svaret er åpenbart nei.

Da er det nærliggende å tenke at dette er symbolpolitikk og valgflørt.

Regjeringens beslutning kan etterlate et inntrykk av at de tenker mer på seg selv enn alle dem som strekker seg langt og lengre enn langt for å hjelpe andre i en svært krevende situasjon. Det betyr imidlertid ikke at prinsippet som ligger til grunn for regjeringens valg ikke kan, og bør, diskuteres.

Det er selvfølgelig helt på sin plass å spørre om prioriteringen regjeringen nå gjør er riktig, og ikke minst hvorfor det kommer først nå.  

Sinte sykepleiere med god grunn

La meg si det like godt først som sist: Jeg forstår at sykepleiere, annet helsepersonell, lærere, førskolelærere og andre er forbanna. For meg er det så åpenbart at disse gruppene burde stått svært langt fremme i vaksinekøen fra første dose ble satt her til lands. Sykepleiere og annet helsepersonell med direkte pasientkontakt, og særlig relatert til covid-19, har da også vært prioritert. Det skulle bare mangle. Men kanskje har de ikke vært prioritert høyt nok.

De fleste av oss er vel enige om at alt helsepersonell med løpende direkte pasientkontakt skal prioriteres. Så er det like naturlig at «papirsykepleiere» som meg og annet helsepersonell som i det store og hele er langt unna pasientene, skal vente på sin tur. Selvsagt skal vi det.

Dessverre har vi likevel sett litt for mange eksempler på at gruppene som skulle prioriteres, må vente for lenge. 

Tydelige pandemiplaner

Det er grunn til å minne om at i det som måtte være av nasjonale pandemiplaner, så er prioriteringen av helsepersonell ikke til å misforstå. Sykepleiere, leger og annet nøkkelpersonell i helsetjenesten skal prioriteres i vaksinekøen.

Men det har vært en krevende oppgave for FHI, Helsedirektoratet og den ansvarlige politiske ledelsen å ivareta alle nødvendige hensyn. Det handler om å forhindre alvorlig sykdom og død. Da må sårbare grupper, som eldre og mennesker med bakenforliggende sykdom, prioriteres. Men det handler også om å begrense smittetrykket i hele landet og, gjennom det, trykket og belastningen på helsetjenesten og samfunnet som helhet.

Handler også om beredskap

Prioritering av vaksiner handler også om å sikre at helt nødvendig nøkkelpersonell i samfunnskritiske funksjoner unngår smitte og sykdom, slik at de kan holde hjulene i gang. For meg er det ikke til å begripe at noen kan mene at regjeringens medlemmer og helt sentrale helseledere i FHI, Helsedirektoratet og andre steder ikke har samfunnskritiske funksjoner. Faktisk tenker jeg at de er så sentrale i håndteringen av landets største krise i fredstid, at de burde vært vaksinert for lenge siden.

Det forundrer meg også at reaksjonene på prioriteringen av stortingspolitikere er så sterke som de er. Stortinget er vår sikkerhet for at demokratiet fungerer som det skal. Vi har gjennom pandemien sett at vårt øverste folkevalgte organ har satt foten ned for svært inngripende koronatiltak fra regjeringens side. Forslaget om portforbud ble for eksempel ganske enkelt vraket.

Må verne om demokratiet

Dette handler ikke om den enkelte stortingsrepresentant, eller deres ferie, slik noen hevder. Det handler heller ikke om at slitne sykepleiere settes bak i vaksinekøen.

Vi trenger et fungerende storting mer enn noen gang. Vi trenger politikere som kan møte folk i en kommende valgkamp. Dette handler om at vi må sikre at gode beslutninger kan fattes på kort varsel. For vi må også verne om det aller beste vi har: Et velfungerende demokrati.