– Det er en tid for alt

Det har vært mange som har klappet for oss under pandemien, både befolkningen og politikerne. I løpet av året som har gått har kanskje flere av dem som styrer landet fått en større forståelse av sykepleiernes uunnværlige rolle i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Pasientene har alltid sett vår oppgave og vårt ansvar.

Er det blind ærbødighet for reglene?

Å følge spillereglene i forhandlingsmodellen er visst viktigere enn tryggheten for folket. Ansvarlige politikere sitter med hendene i kors. Det er et gedigent sprik mellom den anerkjennelse som har blitt formidlet gjennom året som har gått og det som er virkeligheten når framtida skal formes.

Hvorfor er det ingen ledere som tar spalteplass? Hvorfor er det ingen som formidler hvordan det er å inneha et lederansvar de ikke verken har budsjett eller sykepleiere til å kunne ivareta?

Den siste Debatten

27. mai ble vårens siste episode med Debatten vel gjennomført. Det ble en interessant debatt med Fredrik og gjester. Men hva ble egentlig formidlet? En av de norske verdiene er fortsatt at viktige samfunnstjenester skal være på offentlige hender. Om det skal fortsette, må øverste ledere skjerpe seg. Da må de berede grunnen for en arbeidssituasjon som hindrer flukten fra sykepleieryrket og ikke minst legge til rette for nye studieplasser og praksisplasser.

I debattprogrammet deltok leder i Norsk Sykepleierforbund og leder/forhandlingsleder i Unio som forsvarte sykepleiernes og lærernes pågående streik i svært behagelige ordelag.

Arbeidstakerorganisasjonene meddelte mye saklig kunnskap. Det handler ikke først og fremst å stå på kravene. Det handler om å sikre gode tjenester. Kommunens ledelse er fullt klar over situasjonen. 20 prosent andel ufaglærte i skolen og kanskje så mye som 30 prosent i kommunehelsetjenestene er altfor mye. 7000 sykepleiere i manko er krise.

Blant gjestene var også redaktøren for Nettavisen som uttrykte en stor misnøye med streiken og mente det var en svært umusikalsk handling å streike nå. Men hva er egentlig umusikalske handlinger i denne sammenhengen?

Hva blir gjort?

Forhandlingsleder for kommunesektorens organisasjon (KS) skulle forsvare knapper og glansbilder til lærerne og sykepleierne. Det var en trist opplevelse. Er det virkelig ingenting å hente frem til så viktige yrkesgrupper?

Lærerne har måtte svinge seg rundt og økt kompetansen på null komma null tid i koronatiden. De er kompetansebroen inn i framtida og bærer mye av ansvaret for den oppvoksende generasjons kunnskap, verdier og levebrød. Økonomen som deltok, var et lyspunkt! Han spurte retorisk: «Skal ikke stat og kommune være en god arbeidsgiver?»

Det mangler 7000 sykepleiere, og i enkelte kommuner er det ekstremt skrint. Men det er ingen visjon eller et lyspunkt å ta med til morgendagen. Jeg vil tro de aller fleste ledere høyt i hierarkiet innen helse og omsorg har god oversikt over tingenes tilstand når det gjelder sykepleiermangelen. Men hva gjøres?

Vi håper det blir en tid for å danse

Det er et alvor som må opp og frem og vi behøver handling fra politikernes side. Vi har dokumentet og synliggjort denne mangelen lenge. Politikerne må gi oss en grunn til å danse, ja pasientene fortjener det først og fremst.

Det skal et overskudd til å alltid møte den enkelte pasient med omsorg og interesse. Svært mange ledere gjør en fantastisk jobb for å legge til rette for nettopp det. Men de kan ikke trylle. Den sansningen sykepleier og professor Kari Martinsen så fint formidler i sin omsorgsteori, fordrer full oppmerksomhet og full tilstedeværelse.

Som sykepleiere sanser vi med hele oss. Vi spiller ingen teatralsk rolle. Vi er rollen da instrumentet er oss, vår kompetanse, våre ferdigheter og vår omsorg.

Etikken er i alt vi formidler

Etikken er ikke et avgrenset område. Etikken er i det vi alle formidler, i det vi gjør og i det rommet som oppstår i dialogen med den andre. Etikken er i holdningene, i meningene, i verdiene, i kunnskapen og i kompetansen vi forvalter.

Så i bunn og grunn handler kanskje debatten med Fredrik om etikk? Kanskje handler det om å gi de som har store hjelpebehov i helse- og omsorgssektoren den pleie og trygghet de fortjener og har krav på?

Det mangler flest sykepleiere i kommunene. Kanskje er det samme virkelighet i skolevesenet? Mange med utfordringer har ikke alltid en vernepleier eller lærer ved sin side. Altså råder det slett ingen likebehandling, en verdi vi er forpliktet på.

Etikken søker den beste løsningen – det gode. Hva gjør vi når overbygningen har tak som lekker? Vi behøver noen som tar grep. Vi behøver etikken i førersetet.