Simulering bør erstatte deler av praksis i sykepleierutdanningen

I 2019 fikk sykepleierutdanningen forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen. Intensjonen med forskriften var blant annet at den skulle sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå slik at studentene som uteksamineres har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon.

Det som ikke ble endret i forskriften, var at 50 prosent av studiene skal foregå i klinisk praksis. Begrunnelsen var at forskriften må være forankret i et EU-direktiv (2013/55/EU) som krever 50 prosent deling mellom teori og praksis, og at all praksis skal være pasientnær.

Læresituasjonene i praksis er endret

At praksisstudier inngår i sykepleierutdanningen, blir ansett som viktig og positivt for studentenes læring, men det forutsetter at studentene møter praksissituasjoner som skaper læring. Situasjonen er ikke automatisk slik i dag.

Pasienter har kortere liggetid på sykehuset, og det har blitt betydelig flere studenter på avdelingene etter at regjeringen økte antall sykepleierstudenter for å redde en kriserammet helsetjeneste med stor mangel på helsepersonell. Resultatet av kortere liggetid og flere studenter på sykehuset fører til kamp om praksisplasser og færre læresituasjoner i praksis for den enkelte student. Dette går også utover pasientene som stadig mottar sykepleie fra novise-studenter.

Dessverre er det ikke slik at økt antall studenter i utdanningen i neste omgang betyr økt antall sykepleiere i helsetjenesten. Vi vet at det er kun cirka 60 prosent av studentene som gjennomfører utdanningen på normert tid, og mange fullfører aldri. Videre vet vi at en av fem sykepleiere slutter i yrket etter ti år. Dette er signaler som bør tas på høyt alvor, og det bør stilles spørsmål ved om det er riktig å øke antall studenter uten å vurdere praksisplasser og sykepleiernes kapasitet til å gi kvalitativt god veiledning til studentene.

I den siste tiden har det vært flere oppslag i mediene hvor studenter beskriver praksisstudier som ikke gir tilfredsstillende læringsmuligheter. Blant annet gis det eksempel på at praksis ved kirurgisk avdeling har blitt erstattet av praksis i hjemmesykepleien fordi kapasiteten på kirurgisk avdeling har vært sprengt. Dette innebærer at noen studenter får en helt annet praksiserfaring og kompetanse enn andre student som får praksis på en stor sykehusavdeling.

Vi står altså i fare for å utdanne studenter som ikke får tilgang til kvalitetsmessige gode læresituasjoner. Helt konkret innebærer dette at studenter kan gjennomgå studietiden uten å observere helt basale symptomer og tiltak på sykdomstilstander som smerter, angst, føling og rusproblematikk. Dette er alarmerende, men ikke en uløselig problemstilling.

Simulering kan erstatte deler av klinisk praksis

Ved Universitetet i Stavanger (UiS) har vi utviklet høy kompetanse innen simulering i tett samarbeid med SAFER som er et konsortium mellom UiS, Stavanger universitetssjukehus og Laerdal Medical. Simuleringsbasert læring er en pedagogisk metode der mange pasientsituasjoner kan gjenskapes, og studentene kan øve og repetere på sykepleieferdigheter (både kliniske og kommunikative) i et miljø som ikke setter pasientsikkerheten i fare.

En stor studie fra USA viser at simulering av høy kvalitet kan erstatte opptil halvparten av klinisk praksis uten at kompetansen til de nyutdannede sykepleierne forringes. På bakgrunn av denne og flere andre norske studier er det uforståelig at utdanningene ikke kan ta i bruk simulering som erstatning for deler av klinisk praksis.

Ved å erstatte deler av klinisk praksis med simulering vil en sikre at studentene uteksamineres med den kompetansen som kreves og i tillegg redusere belastningen for pasienter og helsetjenesten. Helsetjenesten vil dermed være sikre på at de nyutdannede sykepleierne har fått opplæring i og kan håndtere pasienter med livstruende symptomer. Studentens læring er dermed ikke overlatt til hvor de har vært i praksis.

Når forskningen innen simulering viser så lovende resultater, og vi har høy kompetanse innenfor simuleringsfeltet, er det vanskelig å forstå at det er viktigere å følge et utdatert EU- direktiv enn å ta i bruk lovende pedagogiske metoder slik at studentene oppnår læringsutbyttet og uteksamineres med en trygghet om at de har tilegnet seg læring innenfor viktige og sentrale sykepleieroppgaver.

EU-direktivet må tøyes og tilpasses

Under covid-19-pandemien var det kritisk ved flere sykepleierutdanninger. Mange studenter ble tatt ut av praksisstudiene, og læringsutbyttene måtte nås på andre måter. Det ble derfor gitt dispensasjoner for praksisstudiene fordi det var nødvendig. I dag står vi igjen overfor en situasjon som krever dispensasjon fra regelverket slik at studentene får tilgang til læresituasjoner som er i tråd med kompetansekravene.

Kunnskapsdepartementet (KD) er godt kjent med denne situasjonen, men hvor lenge og hvor kritisk må det bli før et gammelt EU-direktiv som verken speiler helsetjenesten eller bygger på forskningsresultater kan fravikes? Det knyttes også forventninger til at Norsk Sykepleierforbund (NSF) tar tak i saken og ber om endringer i EU-direktivet.

Inntil vi har oppnådd endringer i direktivet må KD og NSF arbeide for at utdanningsinstitusjonene gis mulighet til å erstatte deler av praksis med simulering. Å ta i bruk mer simulering i utdanningene er lavt hengende frukter til det beste for både studenter og helsetjenesten.