Takk til dere som hver dag står med pasientens liv i deres hender

Jeg leste Lill Sverresdatter Larsens Twittermelding for noen dager siden, og den satte meg tilbake til mine egne dager som sykepleier på post S404. Hun videreformidlet følgende fra en sykepleier:

«Ansatte har stått i det fra mars 2020. En etterlengtet frihelg innebærer 10meldinger om ledige vakter. 13 juler har vi jobbet oss syke. Når vi blir syke, gårdet ut over pasienter».

Nå er det særskilt høyt trykk, og flere sykehus er satt i beredskap. Smitten øker, sykefraværet øker og arbeidsbelastningen er tung for sykepleierne i vår helsetjeneste. Jeg har ikke jobbet som sykepleier siden 2013 og kan bare ane hvor krevende det har vært de siste tre årene med pandemi. Men jeg har tenkt mye tilbake på den tiden jeg var sykepleier.

Sykepleiere blir også syke

Etter tjue år i privat næringsliv skiftet jeg i 2008 ut pene kontorklær, først med studentantrekket, converse og olabukse, så til sykepleieruniform. Som fersk sykepleiernovise startet jeg i 2022 min nye arbeidskarriere på lungemedisinsk avdeling på landets største akuttsykehus, Akershus universitetssykehus.

Samtidig som regjeringen la ned Aker og overførte tre Oslo-bydeler til Ahus, innførte de den historisk viktige samhandlingsreformen som flyttet mye pasientansvar og økonomi over fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Kort fortalt, relativt nybygde Ahus, fikk mye å stri med i disse årene. Det fikk vi på gulvet også. 

Jeg tror ikke det er så lett å sette seg inn i hvordan det er å jobbe i en travel helsetjeneste hvis man aldri har gjort det. Hvordan det er å gå i tredelt turnus. Hvordan det er å ha en fridag etter en tøff arbeidsperiode, men likevel få melding eller telefon tidlig på morgenen med spørsmål om du har mulighet for en ekstravakt. Det er nesten alltid røde streker på vaktlisten. Folk blir syke. Også sykepleiere blir syke.

Oppgitt, sliten og motløs

Selv om det er urettferdig å sammenlikne mellom yrker, og selv om jeg vet at stress, slit, lange arbeidsdager og høyt press ikke på noen måte er forbeholdt helsepersonell, er det en faktor som er mer til stede i sykepleierens arbeid på sengepost enn mange andre steder. Den faktoren er pasientene.

Mennesker som er på sykehus eller sykehjem, er der av en grunn. De trenger helsepersonellets faglige kompetanse, evne til observasjon og kunnskap om riktig hjelp til riktig tid. De trenger også trygghet, trøst og tid. For som filosofen Knud E. Løgstup sier om sykepleierens etiske fordring; «Du har ansvar for det av din nestes liv som du har i dine hender.»

Som sykepleier hadde jeg ofte to motstridende følelser i meg. Jeg var utrolig stolt over faget mitt, trivdes skikkelig godt med pasient- og pårørendekontakt og likte de store faglige og logistiske utfordringene vi møtte hver eneste dag. Jeg digget samholdet på avdelingen og den grenseløse delingen av fagkunnskap og erfaringer som skjer mellom sykepleiere. Samtidig var jeg dessverre også ofte oppgitt, sliten og motløs. Noen få ganger var jeg redd og veldig ofte sulten.

Tøft å være helsepersonell

Fra å komme fra det private næringslivet med korte veier mellom ledelse og ansatte, overrasket det meg hvor lang den samme avstanden var i et offentlig sykehus. Jeg tok meg ofte i å lure på om lederne på toppen egentlig visste hvordan det var på avdelingen der jeg jobbet.

Visste de hvilke utfordringer vi sto i, hvordan vi enkelte dager og netter løste å være altfor få ansatte med altfor mange alvorlig syke pasienter. Hvordan det var å jobbe doble vakter, eller å sove en kort natt på et vaktrom for så å starte opp igjen tidlig på morgenen. Hvordan vi løste det når de ringte fra akuttmottaket og meldte enda en ny pasient til en avdeling hvor alle rom var fulle og gangen begynte å bli det også.

Jeg vet de har gode rapporteringsrutiner og jeg tror at de visste hvordan det var. Men jeg kjenner fortsatt at det kunne vært fint å ha fått en tydeligere tilbakemelding den gangen. For det er tøft å stå i det helsepersonell står i.

Om det ikke blir lettere, så blir det kanskje likevel litt finere å ha klart det hvis de over deg i systemet viser tydelig at de verdsetter det. For vi sto jo der, på S404, med pasientens liv i våre hender. Dag og natt, hverdag og helg.

Det vil fortsette å være tøft

Det er tøft mange steder i helsetjenesten nå. Både i sykehus, sykehjem og hjemmebaserte tjenester er det høyt pasienttrykk og mye sykdom. I årene fremover vil det fortsatt bli tøft. Vi vil ikke kunne klare å løse helsetjenestenes utfordringer bare med å ansette mer helsepersonell. Men nøkkelen til å bevare verdens beste helsetjeneste vil fortsatt være å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere. Og ved å organisere oss bedre og få oss til å jobbe smartere.

Så, hvorfor skriver jeg egentlig dette her jeg sitter på kontoret mitt på Stortinget og selv er en av mange som har lagt bort sykepleierskilt og -uniform. I hvert fall for en stund.

Hvis det skulle være noen av dere som føler det slik jeg gjorde for ti år siden, vil jeg bare at dere skal vite at vi er mange som vet litt om hvor tøft dere har det. Og som verdsetter den viktige jobben dere gjør. Jeg vet det ikke er nok å klappe eller heie, men jeg vil likevel si takk. Takk til alle dere dyktige og tøffe sykepleiere som hver dag møter på vakt og gjør en av de viktigste og fine jobbene vi har i samfunnet.