Du gjør en forskjell

Det skjedde brått. Første gang i ambulanse, tenkte jeg og vinket til mine pårørende. På akuttmottaket forsøkte to sykepleiere å ta blodgass. En turnuslege mumlet navnet sitt og hastet forbi. Jeg svarte på en rekke spørsmål fra sengen på gangen i vrimmelen før jeg ble koplet til intravenøst og trillet på sengepost med ordene; vi henger litt på vinden og ser det an.

I fire døgn så vi det an tross smerter, høye nivåer av hvite blodceller og hvilepuls på 150. Jeg fikk delir. Jeg ble konsultert om fremtiden. Samtykkekompetent og forvirret sa jeg ja til alt. Det eneste jeg ønsket, var å bli kvitt smertene.

Frykt, smerte og tårer

Så skulle jeg hasteopereres. Har du løse tenner? Jeg ble usikker. Kanskje? Grønnkledde med masker løftet og skjøv. Noe å puste i. Operasjon på operasjon. Kunstig koma og respirator. Forhenget mellom liv og død ble trukket til side. Jeg tok steget inn i et parallelt univers. Det eneste virkelige var pulsering og pust. Fantasien var overveldende. Øyeblikkene langstrakte. Jeg klarte et pust til. En pulsering til.

Jeg våknet alene bak et forheng. Usannsynlig tørst og kvalm. Jeg var koplet til stativer og maskiner med ledninger fra nesen, halsen, ryggen, magen, armen, håndbaken, tissen. Maskinene pep, prustet og blinket.

Frykt, smerte og tårer. Det satt i kroppen. Å tenke forbi neste time ble umulig. Jeg måtte holde ut øyeblikket. Tåle å være i kroppen. Finne glede i små ting.

En sykepleier hørte mitt rop om hjelp. Hun kom med et glass saft og sugerør. Satte seg ved siden av meg.

Jeg trakk i snoren. Jeg er tørst. Jeg trakk i snoren. Jeg er varm. Jeg trakk i snoren. Kan du snu meg? Jeg trakk i snoren. Kan jeg få en pute til? Jeg trakk i snoren. Jeg trenger ny bleie. Og pleierne løp, vasket, skiftet og løftet med sterke hender. Pratet, tøyset og trøstet. Jeg var som nyfødt og ble trillet gjennom korridorer. Det måtte tre mennesker til for å hjelpe meg opp i stående.

Jeg begynte å be

Flyambulanse og nytt akuttmottak. Ingen papirer var oversendt elektronisk. Timer å vente på mottaket mens vakthavende leste seg gjennom bunken. Ny sengepost. Firemannsrom med bare vegger. Skjeve skillevegger mellom sengene. En stol med et knukket ben og med en lapp hvor det sto ødelagt.

Sykepleierne hevet og senket prekestoler ved hjelp av kroppsvekt. En tidskapsel fra et østblokkland på åttitallet, tenkte jeg. Livet på et sykehus er som livet i et kjøpesenter, upåvirket av det som skjer utenfor. Inne på rommet var jamring, oppkast og gråt. Senger ble trillet ut. Nye senger ble trillet inn.

Kvinnen i sengen overfor luktet rart. Hun hadde vodka i håndvesken og smugdrakk. Jeg så det mellom glippene. Da legen spurte om hun hadde fastet, svarte hun ja. Og jeg tenkte; kan man dø av å drikke kontrastvæske med magen full av sprit? Dette må du stå i selv, hvisket jeg da hun hev etter pusten i smerte.

Jeg begynte å be. Da fikk jeg en følelse av å gjøre noe. Jeg ba for meg selv, for familien, venner og de andre på sykehuset.

Sykepleierne løp. Om jeg trakk i snoren, tok det ti og femten minutter før de kom. Og når jeg fikk stell, fulgte jeg nøye med.

– Det står i journalen din, sa legen, at du følger med. Og jeg tenkte at noen må jo passe på.

Brått ble jeg utskrevet

På det nye sykehuset hadde de ventedager. Jeg fikk beskjed om operasjon og fastet. Mobiliserte og mobiliserte. For å få beskjed om at operasjonen var utsatt. I tiden mellom operasjonene vandret jeg i korridorene med sykehusskjorta bak frem. Døgnet er langt og besøkstiden to timer. Min ene medpasient fikk ikke besøk i det hele tatt.

Jeg ble bedre, og brått ble jeg utskrevet. Da jeg oppsøkte nærmeste vaktrom for å si ha det, fikk jeg til svar; hvem er du?

Til dere som bestemmer; heldigvis for ressursene våre! Det ble fem uker, elleve operasjoner og en vill medisinering. Likevel, det står i journalen min at pasienten er labil. Jeg vil legge til: i gode øyeblikk.

Jeg var i dyp krise og etterlyste noen å snakke med. Jeg fikk tre samtaler. Dagen jeg ble skrevet ut, testet familien positivt på korona. Da ble jeg bedt om å undersøke muligheten for å bo hos noen andre. Jeg ønsket meg opphold på rehabilitering. Det var ikke plass. Jeg fikk heller ingen tilbud om oppfølging fra sykehusets side.

Takk til deg

Du som er et varmt medmenneske tross dårlige arbeidsvilkår, underbemanning og nedslitt arbeidsmiljø. Du gjør en forskjell.

Til et sykehus i Norge: Takk for tillatelse til å ha mannen min hos meg til tross for pandemien. Det ga meg trygghet. Til operasjonsteamet samme sted: Dere reddet livet mitt. Takk!

Til deg – kirurg – som bare måtte svare da datteren din ringte. Du er også et menneske. Da du senere ikke ble imponert over at jeg hadde karret meg til toalettet, forsøkte jeg meg på korridoren.

Til deg kirurg som slo av en prat om stoismen. Du var medvirkende til at jeg omprogrammerte meg fra sutring til livsglede.

Til deg – mannlig sykepleier som skiftet på meg. Kropp er kropp. I hvert fall på et sykehus.

Til deg som sa jeg var krevende. Når valget står mellom vedvarende ubehag og å være krevende, kan også flinke piker bli vanskelige.

Medmenneskelighet holdt motet oppe

Til deg som børstet og flettet håret til kvinnen i nabosengen med rørende omsorg. Som spurte så respektfullt om hun hadde med seg sprit i vesken.

Til deg som trosset restriksjoner og tillot barna å komme på besøk.

Til deg, anestesilege, som sa: Jeg er her, og jeg passer på deg. Hele tiden.

Til kvinne på nitti år som sov tre netter sittende i en stol fordi sengene på sykehuset er vonde.

Til deg medpasient. Jeg så deg aldri. Men jeg hørte barnet ditt gråte. Og jeg hørte din smerte når barnet var stille.

Til deg som ikke fikk besøk og skulle hjem til et like ensomt liv.

Til dere som var innom sengen min på den ene eller andre måten. Omsorg og medmenneskelighet holdt motet mitt oppe da jeg trengte det mest.