Det er lite vi vet om læringseffekten av VR-teknologi i ferdighetstrening

Det er mye man tror og håper på når det kommer til læringseffekten av VR-teknologi og applikasjoner for ferdighetstrening i utdanning, men det er lite vi vet. Begeistring og investeringsvilje står i kontrast til svært lite dokumentasjon på objektivt målt effekt.

Det betyr ikke at VR-teknologi og tilhørende applikasjoner ikke kan tilføre noe til våre tradisjonelle tilnærminger til ferdighetstrening. Det fordrer derimot en mer kvalifisert og kritisk vurdering av teknologi og innhold.

For å få svar trenger vi gjerne spørsmål, og det er muligens mangelen på spørsmål som gjør det krevende å foreta inngående og grundige vurderinger av hvilken teknologi og hvilke løsninger som er best egnet til våre behov og læringsmål.

I min forskning håper jeg å kunne bringe frem kunnskap som, blant annet, gir oss tilgang til disse spørsmålene og derav også flere svar. Det kan gjøre oss mer kompetente når vi skal ta stilling til valg av teknologi og metoder for ferdighetstrening.

Bør ha en klar og tydelig bestilling

Jeg hevder ikke at VR-teknologi i ferdighetstrening er en feilslått satsing. Min hensikt er å forstå og dokumentere prosessene som kan føre til at man – som keiseren i eventyret – ender opp lettkledd og hvordan man kan unngå det.

Kan vår higen etter noe nytt og spennende, med teknologioptimisme og konfirmasjonsbias som skylapper, føre til at vi i likhet med keiserens hoff bifaller både prosessen og resultatet, selv om vi ikke er sikre på hva vi ser eller burde se?

Er vi redde for å stille de kritiske spørsmålene til VR-teknologi og tilhørende applikasjoner for ferdighetstrening i frykt for å fremstå som inkompetente? Hvis noen ved hoffet hadde følt en trang til å kommentere vevernes arbeid, hva skulle man i så fall ha sagt, og hvilke spørsmål skulle man stilt?

Jeg mener at mangelen på kompetanse i disse prosessene kan føre til at bestillingen blir uklar og resultatet deretter. Det kan være vanskelig å erkjenne at man ikke ser noe tøy i veven når det allerede er investert tid og penger, og mange har forventninger til resultatet.

Med tanke på hvor lite vi faktisk vet om læringseffekten ved bruk av VR-teknologi i ferdighetstrening, så mener jeg at man må ta seg den nødvendige tiden i disse prosessene og ikke kun lytte til veverne som tenker salg, eller hoffet som kan føle seg forpliktet til å si det du vil høre.

Det bør være en trinnvis prosess

Jeg tenker at det vil være fornuftig, men kanskje kjedelig for dem som så gjerne vil ta i bruk VR-teknologi, å tenke dette som en trinnvis prosess. Kanskje bør man starte med å vurdere om det antrekket keiseren allerede har på seg, er godt nok, altså om de pedagogiske metodene og teknologiske løsningene man bruker i dag, faktisk er tilstrekkelig for å nå våre læringsmål, kanskje med en og annen tilpasning.

Kan det til og med være at trening med menneskelige markører eller dukker fortsatt fungerer godt? Skulle det vise seg at vi trenger noe annet for å møte våre behov, mener jeg at dette må begrunnes godt – for å vise at vi ikke bare har lyst på noe nytt, men faktisk trenger det.

Det neste steget bør være å vurdere om man kan bruke en teknologi som er kjent for sluttbruker, er lett tilgjengelig og brukervennlig samt krever lite eller ingen opplæring. Kan det være tilstrekkelig med en applikasjon for ferdighetstrening på en pc, og gir dette en bedre kost- nytte-balanse sett i forhold til VR-teknologi?

Skal overføres til den virkelige verdenen

Sett opp imot det helt spesifikke behovet og de helt konkrete læringsmålene dere sitter med, hvor viktig er den såkalte opplevelsen av tilstedeværelse i VR som gjerne løftes frem ved innsalg? Forskningen gir oss ikke gode svar på det, så det er legitimt å være kritisk til om det gir noen verdi hvis det eksempelvis skal trenes på en prosedyre. Kan man lære seg å gjøre noe på rett måte og i rett rekkefølge uten denne opplevelsen?

Overførbarhet er et sentralt begrep og bør være helt grunnleggende i ferdighetstrening ved bruk av VR-teknologi eller andre teknologiske løsninger. Vi skal ikke gjøre jobben vår i VR. Vi skal trene i VR, og derfor bør det også være slik at det man trener på virtuelt, kan overføres direkte til den virkelige verdenen og de oppgaver vi skal løse der.

Man risikerer, i beste intensjon, å utvikle applikasjoner hvor man blir «good at the game». Det innebærer at man kan få bedre ferdigheter i den virtuelle verden, men i liten grad i den situasjonen man trener for, hvis man sammenlikner med tradisjonell ferdighetstrening.

Forskningen på bruk av VR-teknologi i ferdighetstrening gir oss langt flere spørsmål enn svar. Det er viktig at noen av spørsmålene tas med og løftes frem tidlig i prosessen når man vurderer metoder og teknologi.

Slik kan vi kanskje unngå at det er først når produktet er klart, og det er brukt både tid og penger, at det må et barn til for å sette ord på det alle har tenkt.