Historier fra sykepleiepraksis: – Jeg glemmer det aldri

Møtet med den første pasienten. Noe som gikk skeis. Noe du fikk til. Veilederen som sa noen kloke ord.

Ni sykepleiere forteller her historier fra praksis de aldri kommer til å glemme.

Hilal Shide Gure: – Jeg fikk kjeft av legen i teamet

Hvem: Hilal Shide Gure

Praksis: Akershus, 2019

Jobber nå: Bemanningssenteret, Akershus universitetssykehus (Ahus)

Det var mitt første møte med hjertestans. På medisinsk sengepost fikk jeg se hvordan stansteamet jobbet sammen med sykepleierne på posten. Selv om de aldri hadde jobbet sammen, var de en symbiose.

Men det jeg husker mest, er at jeg fikk kjeft av legen i teamet. Hun fant ikke rett utstyr i stanstrallen. Hun trodde jeg jobbet der, og ba meg hente det hun trengte.

«Jeg er bare student, det er bare andre uken min, jeg skjønner ingenting», sa jeg.

Folk takler stress forskjellig. Jeg syns hun taklet det dårlig. Det var rart at hun kjeftet på folk.

Teamet holdt på i laaaang tid, det føltes som en evighet. Kanskje i halvannen time. De fant puls, så forsvant den igjen, og den kom tilbake. Det var helt kaos på rommet etterpå. Jeg visste ikke at det kunne komme blod ut fra så mange steder: Fra ørene, øynene, nesen, overalt. Å, så spennende!

Jeg tror ikke det er så mange som bruker en hjertelungeredningsmaskin på pasientene. Å se et menneske jeg nylig snakket med, bli behandlet så brutalt, gjorde inntrykk. Det voldsomme trykket på brystet, magen som beveget seg.

Men jeg visste at jeg valgte det rette. Jeg ble ikke skremt, det var fascinerende å se på.

Ofte har man ikke tid til en gjennomgang i ettertid sammen med teamleder. Det fikk vi denne gangen. Sånt lærer man mye av. Og hendelsen sitter ikke i så lenge etterpå.

Jeg så hvor viktig det er å øve. Alle på sykehuset deltar på hlr-kurs årlig. Derfor vet vi at blir det hjertestans, kan du stole du på at andre har lært det samme som deg selv.

Jeg tviler på at legen husker at hun kjeftet på meg. Veilederen sa: «Ikke tenk mer på det.» Men jeg syns det er uheldig å snakke til kollegene på en sånn måte. Jeg har hørt at jeg selv er veldig rolig og tydelig under stress.

Vigdis Jarnes Reisæter: – Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg

Hvem: Vigdis Jarnes Reisæter

Praksis: Oslo, 2005

Jobber nå: Salgskoordinator i Kolonihagen

På sykehjemmet fikk jeg tildelt pasienten «Edle». Hun hadde MS og var bare 52. Hun kunne ikke gå og trengte hjelp til alt.

Jeg hadde aldri stelt andre enn meg sjøl. Da vi var alene, sa hun surt: «Kan du skaffe en ordentlig sykepleier? Studenter er så klønete, og de kan for lite.»

I en uke viste veilederen hvordan det skulle skiftes, mates og dusjes. Så sa hun: «Nå er du klar for å stelle alene.» Jeg var smigret, men ikke overbevist. Tenkte at dette er ikke ålreit, verken for meg eller Edle. Men jeg turte ikke si noe.

Edle likte ikke småprat, fikk jeg høre. Det var så stille, så jeg prata, jeg. Fortalte om alt fra mitt liv.

I åtte uker stelte jeg henne. Hun veide nesten hundre kilo. Det føltes uforsvarlig, burde vi ikke være to? I hvert fall når hun ble flyttet i seilheis til toalettet? Jeg manna meg opp og sa fra. Veilederen sa: «Hvis vi skal være to på alt, får vi ikke gjort noe på dette bruket.»

Jeg fortsatte å smøre legger og vaske hår. Det var fysisk og psykisk tungt å være i en symbiose med en som så tydelig ikke ville være det. Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg. Men så var det meningsfylt også. Jeg klarte det jo.

Så er det nest siste dag i praksis. Jeg har ryggen til Edle mens jeg knytter søppelposen. Så hører jeg: «Vil du se bilde av sønnen min?» Jeg snur meg. Edle smiler.

Jeg ser på bildet. «Så kjekk han er!» Så forteller hun om livet sitt, og jeg er stille.

Veilederen banker på, jeg må gi rapport. Da sier Edle: «Takk for at du var så tålmodig. Og takk for historiene, alle er så stille her.» Hun legger til: «Du er tøff, du kommer til å bli en god sykepleier.»

Etter så mange tunge dager og tanker om å slutte, ble dette likevel mitt aller fineste praksisminne.

Jeg angrer fortsatt fælt på at jeg ikke turte si mer fra. Jeg lærte om meg selv at jeg er både tålmodig og standhaftig. Du må ikke gi opp folk! Stol på magefølelsen!

Sigrid Husøy Larsen: – Hun oppførte seg som en med langtkommen demens

Hvem: Sigrid Husøy Larsen

Praksis: Tromsø, 2020

Jobber nå: Studentleder i Norsk Sykepleierforbund

På gastrokirurgisk avdeling på sykehuset fikk jeg mitt første møte med en delirisk pasient. Jeg hadde jobbet masse med demente før og var kjent med konseptet forvirring.

En dame i 70-årene kom tilbake til avdelingen etter operasjon. Jeg hadde ikke møtt henne før, så førsteinntrykket mitt var postoperativt.

Hun oppførte seg på samme måte som en med langtkommen demens ville gjort. Hun husket ikke at hun var blitt operert. Hun hadde mye angst, og hun forsto ikke hva vi holdt på med. Det tok vi hensyn til i kontakten med henne. «Hei!» sa hun hver gang hun så oss. Om og om igjen. Og vi sa hei tilbake.

Slik var hun i tre-fire dager. Så satt hun plutselig våken og klar i stolen sin. Hun så på meg og sa: «Hei, hvem er du for en?»

Jeg var vant til at med tiden blir demenspasientene dårligere og dårligere. Her gikk det i motsatt retning. Det var en merkelig, men fin opplevelse å bli kjent med henne etterpå.

Utviklingen gikk fra at hun var kjempedårlig, både fysisk og på grunn av forvirringen, og så dro hun fra sykehuset frisk og rask etter forholdene.

Jeg hadde en veileder som kunne forklare, og vi drøftet situasjonen. Jeg lærte at å bli delirisk kan skje etter en operasjon, særlig med litt eldre mennesker. Settingen som var veldig trist og alvorlig, endte opp med å bli bra.

Hanne Marie Rostad: – Den ene spiste, den andre spiste ikke

Hvem: Hanne Marie Rostad

Praksis: Oslo, 2007

Jobber nå: Forsker på Senter for omsorgsforskning, nå Harkness fellow i USA

Det var min første praksis, de første dagene. En av damene på sykehjemsavdelingen jeg var på, hadde Alzheimer. Hun lå for det meste i sengen. Da sykepleieren jeg gikk med, skulle gi henne frokost, ble jeg med.

De var to damer på rommet. Sykepleieren flyttet på sengene, plasserte et nattbord mellom dem og satte seg. Så ga hun én skje til den ene og én til den andre. Annenhver gang. Den ene spiste, den andre spiste ikke. Ferdig! En tallerken var tom, den andre like full.

Jeg skjønte at dette ikke var som det burde være. Jeg hadde jo lært noe helt annet på skolen.

Det samme skjedde under lunsjen. Under middagen. Dagen etter. Og neste dag.

«Hvis dette er sykepleie, er ikke dette noe for meg», tenkte jeg.

Neste dag skulle en annen sykepleier til pasienten. Jeg grua meg, historien ville jo gjenta seg. Jeg tok heldigvis feil. For hun sa: «Hvorfor er det sånn at hun ikke vil spise?» Hun tok tak i problemet. Jeg fikk umiddelbart gnisten tilbake.

Jeg skulle tenke over: Hva hadde jeg sett? Hva kan vi gjøre annerledes? Sykepleieren lærte meg å utfordre det som virker opplest og vedtatt. Og hun viste meg hvordan jeg skulle gjøre det.

Hvordan det gikk? Etter mye prøving var det det å spise i fellesrommet og bruke tid én til én som skulle til.

Dette har jeg tatt med meg: Rammene tillater ofte ikke det ideelle. Men vi må ikke forkaste idealene. Vi må jobbe med å endre rammene.

Stein-Anton Pedersen: – Jeg var fortsatt i sjokk over gamle skrukkete kropper

Hvem: Stein-Anton Pedersen

Praksis: Tromsø, 2001

Jobber nå: På Hurtigruten, via vikarbyrå

Jeg hadde min aller første praksis, det var på sykehjem. Der var det en gammel, bitte liten dame i 35-kilosklassen. Hun ville ikke spise noe som helst. Men så var det fersk mølje til middag. Hun lyste opp. Spiste mens leverfettet rant nedover haken. «Kan jeg få mer», sa hun ivrig med spinkel stemme.

Det høres kanskje ikke så fint ut, men det var virkelig et flott syn. Jeg ble veldig glad. Hun hadde nok ikke fått opplevd dette nå når maten lages på sentralkjøkken.

Det var kanskje på den tredje vakten min dette skjedde, og jeg var ennå ikke husvarm. Jeg var fortsatt i sjokk over gamle skrukkete kropper som jeg ikke hadde sett før. Jeg hadde aldri vært på et sykehjem og hadde ikke noe forhold til helsevesenet. Et sykehjem er litt en egen verden. Utrolig hvor syke de er her, tenkte jeg.

Jeg husker også veilederen jeg hadde på gastrokirurgen på sykehuset. Hun var så engasjert. Og dyktig! Da jeg holdt på med en oppgave, kom hun ut fra avdelingen og satte seg ned med meg. Det hadde hun ikke trengt å gjøre. Hun brydde seg. Den følelsen sitter i.

Der på gastrokirurgen lærte jeg utrolig mye. Pasientene lå med sår og dren i alle åpninger. Mange hadde kreft. Det å møte døden var nytt.

Martin Gulbrandsen: – Noen var på min alder, hvorfor hadde det gått så gærent?

Hvem: Martin Gulbrandsen

Praksis: Østfold, 2012

Jobber nå: Sykehjem i Sarpsborg

Jeg skulle ha psykiatrisk praksis, men fikk plass i rusomsorgen. Det var et lavterskeltilbud med leiligheter for hjemløse. Det jobbet ikke sykepleiere der i det hele tatt, for beboerne hadde ikke behandling på den måten.

De ansatte prøvde å hjelpe dem med avtaler hos Nav, men de møtte ikke opp. Det var litt håpløst. Det var mange skjebner og mange historier. Før hadde jeg et veldig generaliserende syn på hva en narkoman eller en uteligger er. Siden jeg var der i åtte uker, ble jeg kjent med dem og fikk vite hvorfor de var havna der. Noen var jo på min alder, hvorfor hadde det gått så gærent?

Da jeg skulle skrive oppgave, satt jeg i leiligheten og drakk kaffe hos en relativt ung fyr. Han hadde sittet inne for ymse kriminalitet, inkludert vold. Jeg fikk tanker om at nå sitter jeg her alene med denne personen. Samtidig var det ikke skummelt. Jeg skjønte at han ikke var en trussel for meg.

Det var ganske hardbarkede typer som bodde der. De var likevel ikke farlige for oss som var der. Tidligere ville jeg ha generalisert, nå lærte jeg at det er grunner for det de har gjort. Jeg kom tett på folk jeg ellers ikke ville kommet innpå.

Vi snakker om å se hele mennesket, og jeg har fått et mantra: Ingen er bare én ting. Alle er mer enn det første du ser. Dette har jeg tatt med meg videre, både i og utenfor yrket.

Praksisen endte opp med å bli ålreit. Jeg gjorde det beste ut av det, men det peker på problemet med mangel på praksisplasser. At dette var psykiatrisk praksis, var å tøye det langt.

Lill Sverresdatter Larsen: – Pasienten fikk for seg at vi hadde et forhold

Hvem: Lill Sverresdatter Larsen

Praksis: Tromsø, 2000

Jobber nå: Leder i Norsk Sykepleierforbund

Jeg fikk stor frihet under ansvar av veilederen på ortopedisk avdeling på UNN, sykehuset i Tromsø. Jeg stortrivdes!

Der fikk jeg kontakt med en eldre dame som var blitt hofteoperert. Hun ba om adressen min, for hun ville skrive brev til meg.

Veilederen sa «hmmm». Han sa jeg måtte beskytte meg, for jeg kom til å komme i nær kontakt med mange pasienter. Men jeg ga henne adressen. Vi skrev til hverandre i tre år, helt til hun døde.

Som student kan du prate, gå i dybden. Jeg syns det er fint! Du kan ikke gjøre det samme som sykepleier. Det er det ikke tid til. Med alle samtidighetskonfliktene vi står i, så bortprioriteres dessverre dette.

Da jeg hadde praksis i hjemmetjenesten, psykisk helse og rus, kom jeg tett innpå en annen pasient. Denne gangen ble det særdeles ubehagelig. Han fikk for seg at vi hadde et forhold og oppsøkte meg på hybelen. Jeg var alenemor da. Veilederen snakket med ham flere ganger og sa han måtte forstå at det ikke var sånn som han trodde.

Veilederen sa jeg måtte politianmelde ham. Jeg gjorde ikke det, og det dabbet av. Men det sier noe om hva man kan komme ut for, og hvor sårbar man kan bli også i møte med pasienter som vi får en nær relasjon til gjennom yrket.

Ellen Honne: – Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle jobbe med barn

Hvem: Ellen Honne

Praksis: Trondheim, 2008

Jobber nå: Barneintensiven, Ullevål sykehus, Oslo

Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle jobbe med barn. Så kom jeg til min nest siste praksis: Nyfødt intensiv. Jeg ble truffet!

Det var en egen verden, med et eget språk. Nyfødte har jo ingen ord. Jeg måtte lære meg å kommunisere nonverbalt.

Jeg traff mitt første sykepleierforbilde i min praksisveileder Oddbjørg Kiplesund. Hun pleide å spørre meg: «Hvorfor gjør du det på den måten?» «Jeg har sett andre gjøre det», måtte jeg innrømme. Det er så lett å adoptere andres vaner, men Oddveig lærte meg å tenke kritisk. Reflektere, ikke kopiere.

Jeg skjønte at foreldre på nyfødtintensivavdelinger kommer til noe helt annet enn det de hadde sett for seg da de ventet barnet. I praksisen så jeg at nyfødtsykepleiere legger grunnlaget for det videre livet, ikke bare for pasienten, men for hele familien. Pårørende er aldri en belastning. Vi kan ikke luke ut den biten. Å veilede foreldre er en kunst, man er jo ikke verdensmester når man er i startgropa.

Jeg husker det første premature barnet jeg fulgte over tid. Jeg var nok haltende i pårørendeveiledningen i starten, men fikk rettet opp i det. Jeg får fortsatt julekort fra familien.

Noen syns nok det er mye pirkearbeid i nyfødtsykepleie, men kvaliteten ligger nettopp i detaljene. Senere har jeg videreutdannet meg nettopp til spesialsykepleier for nyfødte.

Anne Hafstad: – Under rapporten fikk jeg høre at fru Hansen var død

Hvem: Anne Hafstad

Praksis: Oslo, 1979

Jobber nå: Ansvarlig redaktør i Sykepleien

Jeg kom på seinvakt, jeg hadde medisinsk praksis på Ullevål sykehus.

På avdelingen var det mange gamle folk som hadde hatt slag. To av damene het begge «Hansen».

De var lammet på den ene siden og hadde mistet taleevnen. Den ene hadde en sønn, den andre hadde en bror og en svigerinne. Under rapporten fikk jeg høre at fru Hansen var død. Dagvakten hadde underrettet de pårørende, og de skulle snart komme.

Jeg ble spurt om jeg kunne ta imot dem. «Det må jeg klare», tenkte jeg, og gikk til rommet. Der lå fru Hansen med haken bundet opp. Jeg syntes hun så veldig trist ut og prøvde å lage et lite smil på henne. Jeg pyntet med blomster. Jeg syntes at alt gikk på stell.

Broren og svigerinnen kom til avdelingen. De sa det var godt hun kunne få slippe nå, og jeg tok dem med til rommet.

Da sier broren: «Dette er ikke min søster. For hun har ikke gulltann!»

Det viste seg at dagvakten hadde ringt feil pårørende. Søsteren hans satt på dagligstuen.

Sykepleieren trøstet meg. Og de feile pårørende tok det fint. Jeg tror de syntes synd på meg.

Hva lærte jeg av dette? Jo, at man må sjekke selv. Alle har et selvstendig ansvar.