fbpx Vi trenger en felles kur mot usynliggjøring Hopp til hovedinnhold

Vi trenger en felles kur mot usynliggjøring

Bildet viser innleggsforfatteren, Maria Vik, som tar en selfie av seg selv i naturen.

Å skape en opplevelse av tilhørighet gjennom samskaping og deltakelse blir viktig i psykisk helsearbeid i tiden fremover, men desto viktigere blant folk flest, skriver innleggsforfatteren.

Samskaping og deltakelse er begrep som trekkes frem i psykisk helsearbeid om dagen. Vi vet at opplevelsen av å ta del i noe virker beskyttende for den psykiske helsa. Samtidig kan det virke som om terskelen for å forplikte seg til sosiale aktiviteter har blitt høyere for folk flest.

Ved å ta en rask titt på Facebooks arrangementsside kan en se at stadig færre svarer på invitasjoner til sosiale sammenkomster, også de helt private. I beste fall hukes det av for kanskje helt frem til dagen arrangementet går av stabelen, dersom invitasjonen ikke utelukkende møtes med taushet og unnvikelse.

Frykten for å forplikte seg

Frykten for å forplikte seg eller, med andre ord, ønsket om å holde alle dører åpne virker også å ha blitt adaptert hos den oppvoksende generasjonen. Avtaler som endres fortløpende eller trekkes tilbake fremstår nærmest å være daglig kost i en tenårings hverdag.

Flyktige planer som aldri forplikter gjør selve gjennomføringen vanskelig. «Det ble ikke noe av» blir fort resultatet. Mobiltelefonen har sannsynligvis bidratt til å forsterke ungdommens «shopping» av sosiale sammenkomster samtidig som effektiv kommunikasjon i seg selv umulig kan stå for hele årsaksforklaringen.

Har vår kollektive evne og vilje til å mentalisere – se verden også fra den andres perspektiv – rett og slett blitt redusert i takt med nyliberalisme og individualisme? Hører evnen til å forestille seg avsenders smertelige reaksjon på denne form for usynliggjøring historien til?

Dessverre ser det ut til at markedstenkningen, trolig ubevisst, har fått slå rot i mellommenneskelige forhold. Vi er ikke lenger fremmed for å «shoppe» treff og sammenkomster etter hjertets begjær, uavhengig av hvilke konsekvenser dette får for initiativtakerne. Jeg gjør det jeg har lyst til uavhengig av andres behov. Jeg har rett til å selv velge arrangement (aldri plikt til å delta).

Frykten for å bli avvist

I en slik verden forvitrer dessverre fellesskapet, og det skapes mange tapere. Barn, foreldre og besteforeldre som kanskje i utgangspunktet har vanskelig for å invitere, i frykt for avvisning, får raskt sitt mørke verdensbilde bekreftet.

Å søke fellesskap med andre innebærer nødvendigvis en risiko for avvisning, men kanskje er opplevelsen av å ikke være noen enda verre? Et «nei» kan knyttes til respekt, mens taushet raskt knyttes til skam. Frykten for usynliggjøring – å ikke være noen i møte med andre – bygges gjerne opp over tid og har kraft til å skyve folk ut i ensomhet og utenforskap.

Å skape en opplevelse av tilhørighet gjennom samskaping og deltakelse blir nok derfor viktig i psykisk helsearbeid i tiden fremover, men desto viktigere blant folk flest. I det høstens kommunevalg åpner for diskusjon omkring psykisk helse og forebyggende tiltak, bør trolig også kollektiv selvrefleksjon inngå som en del av den politiske prosessen.

For gjennom individuelle knøttsmå grep, slik som å ta stilling til om vi skal eller ikke skal komme på bursdag, fest eller et politisk møte kan alle og enhver bidra til forebygging av psykiske helseplager.

Ved å gi folk en opplevelse av å bli sett, respektert og verdsatt i form av ett tydelig svar kan flere oppleve å være noen i møte med andre. For det finnes allerede en kur mot usynliggjøring og ensomhet. Det handler ganske enkelt om å forholde seg.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse