Hvordan gi hjelp som hjelper når vedtak er til hinder?

I dagens helsetjeneste må stort sett alle som kontakter kommunen, søke om tjenester, eller henvises av lege eller spesialisthelsetjenesten. Noen kommuner gir mulighet for tjeneste dersom folk tar kontakt på telefon, men man må likevel søke skriftlig for å få vedtak på det som kommunen skal utføre.

Med forbehold om ulik praksis i ulike kommuner er det ofte slik at du først får snakke med en saksbehandler som kartlegger og vurderer om du har rett til kommunal helsehjelp. Så fatter de et vedtak, og du får time når en terapeut i tjenesten har ledig time.

I noen kommuner er det kort ventetid, men signaler jeg får fra flere kommuner i Norge, er at du som mottaker av tilbudet, må vente i flere måneder. Noen må vente på vedtak før de får tjeneste, og noen må vente på terapeut.

Hjemmesnekrede vedtaksregler

I en kronikk i Dagens Medisin 17. august skriver Anne Kristin Imenes at kommunen har utviklet hjemmesnekrede lokale vedtaksregler. Dette er noe jeg kan si meg enig i. Det er mange ulike praksiser i Kommune-Norge som skaper ulik tilgang på livsnødvendige tjenester i vårt ganske land.

For eksempel hevdes det at alle skal ha vedtak dersom hjelpen strekker seg utover to uker, eller at noen får fem samtaler uten vedtak. Noen gir bare vedtak til mennesker med omfattende hjelpebehov og som trenger hjelp over måneder.

For å komme utenom vedtak lages det nye ordninger som slipper vedtak som «Rask psykisk helsehjelp» (RPH). RPH er initiert i kommunen av myndighetene. RPH tenker jeg også er et tiltak fra statlig hold for å rekruttere psykologer til kommunen.

For å unngå vedtak følger kommunene og tjenestene videre opp et ønske og behov for å gi gode tilbud til befolkningen i sin kommune ved å etablere såkalte «drop-in» og «lavterskeltilbud», eller rett og slett «light» versjonen av RPH.

Ikke effektiv forvaltning

Alle tilbudene som opprettes, er for å unngå «lovbrudd» dersom Statsforvalteren ser tjenestene i kortene. Riktig helsejuss kan vi lese om i veilederen for saksbehandling (IS 2442 fra Helsedirektoratet). Der kommer følgende tydelig frem: «Det er bare tjenester nevnt under punkt 6 som skal ha vedtak (HOT§ 3–2 punkt 6, samt 3-6,3-8)».

Tjenestene omfatter helsetjeneste i hjemmet, personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i institusjon, herunder sykehjem, nødvendig pårørendestøtte, avlastningstiltak, omsorgsstønad, og BPA (brukerstyrt personlig assistanse).

Man kan spørre seg om dette er effektiv forvaltning og riktig bruk av offentlige ressurser slik veilederen setter som forutsetning innledningsvis. Skillet i veilederen går altså på om tjenesten ytes i hjemmet (som krever vedtak) eller utenfor pasientens hjem (krever ikke vedtak). Med dagens organisering, og behov for «arenafleksible» tjenester, spesielt til mennesker med psykiske problemer, gir dette dårlig rammevilkår for personsentrert og individtilpasset helsehjelp.

Du får i dag ikke vedtak på helsesykepleier, jordmor, fastlege, psykolog eller fysioterapeut, og slik leser jeg loven, gjelder det også psykisk helsehjelp.

Hvor er all hjelp?

Det er helt ufattelig at folk som sliter psykisk, blir vurdert med rett til psykisk helsehjelp i ulike instanser. Første vurderingen er hos fastlegen som henviser videre til spesialisthelsetjenesten, eller til kommunen. Begge disse instanser gjør en ny vurdering om du har «store» nok problemer til å motta helsehjelp («rett til helsehjelp») – enten får du rettighet og hjelp, ellers får du et avslag.

I avslagsbrevet fra spesialisthelsetjenesten ber de deg ofte ta kontakt med kommunens psykiske helsetjeneste. Der venter en ny søkerrunde, kartlegging og vurdering og mulig nytt avslag og i alle fall ventetid.

Det er altfor galt at mennesker som søker hjelp for sine psykiske problemer, som ofte kan ha høy terskel for å søke hjelp og til å snakke om sitt indre liv, må gå igjennom alle disse søke- og vurderingsrundene før de får lov til å legge frem sitt problem. Hvor i all verden er hjelpen alle snakker om at alle skal få? Hva er forebygging i psykisk helsehjelp dersom du må vente i måneder eller får avslag?

Folk må få hjelp

Jeg mener det skal være en dør inn og til en terapeut hvor du kan presentere ditt behov. For å etablere en hjelp som hjelper mener jeg det er en forutsetning at tjenesten bruker et tilbakemeldingsverktøy hvor du som borger kan gi terapeuten tilbakemelding på hvordan du har det, ved hjelp av et enkelt scoringsverktøy, og at man kan følge med på om du opplever bedring ved kontakten med tjenesten. Som borger gir du da også tilbakemelding på hvordan du opplever samarbeidet.

I dialog vil man utforme hjelpen på en måte som er i tråd med hva som er viktig for deg og hva som er dine ønsker. Hvis den hjelpen tjenesten gir, ikke fører frem, tas dette opp med deg som borger og man drøfter hvordan tjenesten kan gjøre noe annerledes, eller om hjelpen skal avsluttes. Tilbakemeldinger er bra både for deg som borger og terapeuten.

Samlet gir tilbakemeldingene tjenestene kunnskap om hvordan de må utvikle tjenesten i sin helhet til det beste for dem som oppsøker hjelp. Tillitsreformen er varslet fra dagens regjering. Dette innebærer at fagpersoner og brukere i lag får tillit til å vurdere hva som er hensiktsmessig hjelp, og at man får det bort fra dagens kontroll- og telleregime.

Folk må få hjelp med sine problemer, når de trenger det!