Tilfeldighetenes tilværelse i Rondane

På en vinterlig topptur i Rondane for et halvt liv siden oppdaget jeg til min store forferdelse at turkameraten min hadde et svært annerledes forhold til tilfeldigheter enn jeg. Begge elsket tall. Han studerte bedriftsøkonomi. Jeg studerte stokastikk. Og for dem som lurer på hva stokastikk er: Stokastikk er den eksakte læren om tilfeldigheter. Vi hadde karet oss tusen meter opp til Storronden. Vi gikk til fots. Det var skare. Skiene lå igjen nedi dalen. Da vi skulle ned igjen, fant kameraten min en herlig renne i fjellet med dyp puddersnø. – Jeg aker ned, sa han fryktløst. – Er du gal? Sannsynligheten er til stede for at det kan gå fryktelig galt, svarte jeg. – Du må ta sjanser. Ellers kommer du ikke frem, hoverte bedriftsøkonomen triumferende. Minutter senere var han nede. Om kvelden var han pikenes helt. Selv brukte jeg flere timer på nedturen. Underveis rakk jeg mange tanker om tilfeldigheter. Jeg lurte på om forholdet vårt til tilfeldigheter var preget av studiene våre, eller om forholdet vårt til tilfeldigheter var av en så grunnleggende art at det hadde styrt studievalgene våre. Allerede som seksåring elsket jeg tall. Jeg leste statistisk årbok på sengekanten og var grepet av sannsynlighetstabellenes vidunderlige verden. En av yndlingsbeskjeftigelsene mine var å studere den gjenstående levealderen for ulike aldersgrupper. Skadeskutt av min stokastiske bakgrunn ville jeg maksimere sannsynligheten for å komme helskinnet ned fjellskrenten. Turkameraten min hadde en diametralt motsatt livsfilosofi. «Bedriftseiere må ta sjansen. Farer kan overvinnes. Ellers er suksessraten lik null.» Etter min mening har folk flest et lite bevisst forhold til tilfeldigheter, men læren om tilfeldigheter er en viktig pilar i vitenskapens verden. En velkjent anekdote, som beskriver vitenskapsmannens forhold til tilfeldigheter, er om astronomen, statistikeren og matematikeren som så en sau gjennom vinduet på togtur gjennom Skottland. «Se, en svart sau! Alle sauene i Skottland er svarte!», sa astronomen. «Tja», sa statististikeren. «Sannsynligheten er i hvert fall til stede for at noen sauer er svarte». Matematikeren var ikke like overbevist: «Vi kan bare slå fast at det fins minst ett jorde, med minst en sau som er svart på minst en side». Et matematisk bevis er absolutt og ubestridelig. For naturvitenskapsmannen er virkeligheten en ganske annen. I naturvitenskapen fremlegges en hypotese som skal forklare et fysisk fenomen. Hypotesen må passe med observasjonene. Og hypotesen forsterkes hvis den også kan forutsi utfallet av eksperimenter. Til slutt kan mengden av bevis være så overveldende at hypotesen blir akseptert som naturvitenskapelig teori. Men teorien kan aldri bevises hundre prosent. Teorien vil bare være en tilnærmet sannhet. Eller som den glimrende, britiske vitenskapsjournalisten Simon Singh påpeker i sin eminente bok, Fermats siste sats: «I naturvitenskapen er det nok at hypotesen kan bevises utover all rimelig tvil.» Noen ganger forminskes tvilen. Andre ganger blir tvilen så stor at man må gjøre om på den naturvitenskapelige modellen. Denne tvilen kommer sjelden frem i avisspaltene. Selv om det er langt lettere å komme med en formaning enn å etterleve den selv – og her sitter jeg beskjemmet i mitt eget glasshus – burde journalister som fremlegger forskningsresultater, ha et bevisst forhold til hva som er eksakte resultater og hva som bare kan bevises med en viss sannsynlighet. Forskjellen på dette illustreres elegant i boken til Simon Singh. Tegn opp et sjakkbrett og fjern det øverste hjørnet til venstre og det nederste hjørnet til høyre. Da har du 62 felter igjen. På disse feltene skal du plassere 31 ludobrikker. Hver av dem fyller to felter. Brikkene kan ordnes på millioner av måter. Etter et visst antall ganger kommer naturvitenskapsmannen frem til at han har et tilstrekkelig bevis for at oppgaven ikke kan løses. Men sikker blir han aldri. Selv om han konkluderer med at det ikke er mulig å løse oppgaven, må han, som Singh skriver, leve med utsiktene til at teorien hans en vakker dag kan bli kullseilet. Matematikeren er av en helt annen lest. Han verken prøver eller feiler. Han analyserer oppgaven med å ta et overblikk. Hver av brikkene må legges på et svart og et hvitt felt. En rask opptelling viser at brettet har 32 svarte og bare 30 hvite felter. Det mangler to hvite felter. Voila! Da er det ikke mulig å løse oppgaven. Matematikeren kan altså med hundre prosent sikkerhet si: Denne oppgaven er ikke mulig å løse. For matematikeren er altså sannheten eksakt. For ham er det ikke nok at en formel tilfeldigvis virker 95 av 100 ganger. Den skal virke alltid. Uansett. Den trygge turen min ned fra Storronden ga meg en praktisk erfaring i omgangen med tilfeldigheter. Kvelden min ble tilfeldigvis grå, mens kameraten min fikk solt seg i vågehalsens lys. Siden den gang har skepsisen min økt til nye høyder. For tiden aksepterer jeg tilfeldigvis ikke gravitasjonskraften før gravionene er påvist.