fbpx Slik Bergljot ville sagt det Hopp til hovedinnhold

Slik Bergljot ville sagt det

24. september 1912 ble Norsk Sykepleierskeforbund dannet. Sigrun Hvalvik snakker med den nyvalgte formann Bergljot Larsson i et fiktivt intervju for Sykepleien, stiftet i samme år.

Sigrun Hvalvik er førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark. I 2005 utgav hun boka «Bergljot Larsson og den moderne sykepleien». Den tar særlig for seg perioden fra stiftelsen av NSFi 1912 og fram til 1935.

Søster Bergljot, gratulerer hjertelig med stiftelsen av et norsk sykepleierskeforbund!

– Takk! Et sykepleierskeforbund har lenge vært påkrevet, derfor er det også med stor glede at vi allerede nå etter så kort tid merker hvor stor interesse det er for Norsk Sykepleierskeforbund og dens arbeid. Mange har på forskjellige måter vist oss sympati. Det setter vi stor pris på!

– De har tatt initiativet til et norsk forbund. Kan De fortelle hva som har drevet Dem frem mot dette?

– Det er flere ting. La meg først nevne det sørgelige faktum at kvinner som sådan gis altfor lett anledning til å påta seg den type sykepleie som kun burde vært betrodd til fullt utdannede sykepleiersker. På grunn av disse forholdene arbeider også uskikkede kvinner som sykepleiersker. Dette er ingen tjent med, verken pasientene eller sykepleierskestanden. Sykepleien er en så viktig gjerning og et så stort kall at den må vernes om. Kun de kvinner som vil utdanne seg for sykepleiegjerningen skal ha rett til å være sykepleiersker og bære søster-navnet. Norsk Sykepleierskeforbund skal være et sentralpunkt for sykepleierskestanden og bidra til at utdannede sykepleiersker slutter seg sammen og blir sterke.

– På hvilke måte mener De et norsk syke-pleierskeforbund kan gjøre de utdannede sykepleierskene sterke?

– Forbundet skal verne om rettigheter samt bidra til faglig utvikling og framskritt. Det er for eksempel slik at særlover for en rekke yrker er oppe til diskusjon. Sykepleierskene derimot, som har et meget anstrengende arbeid og ofte dårlige kår, blir møtt med likegyldighet og mangel på forståelse for betydningen av deres virksomhet. Det er som om den kjensgjerning at sykepleien er et kall fratar sykepleierskene rettighetene til anstendige arbeidsvilkår og lønn. At vi sykepleiersker er kvinner i tillegg gjør ikke saken enklere. Det gjør oss dobbelt utsatt for utnyttelse. Dette må vi kjempe mot! Når det gjelder den faglige utviklingen har vi meget å kjempe for! At sykepleierskene skal få bedre undervisning og utdannelse ligger meg særlig på hjertet. Det er gjennom dette vi skal erverve oss den aktelse og respekt som er nødvendig. Det er slik sykepleierskene skal bli helt ut selvstendige, og at de som trenger deres hjelp skal få større garanti for det arbeidet sykepleierskene gjør. Det er dessverre synd å si at Norge er et foregangsland på dette området.

– De har vært en del utenlands og fått innblikk i forholdene i andre land. Hva har dette lært Dem?

– Jeg var i Edinburgh fra 1909 til 1911. Det var et umåtelig inspirerende og lærerikt opphold! Her hadde man for alvor satt både kvinners og sykepleierskes rettigheter på dagsorden. Det var som om en kvinnelig orkan raste over de britiske øyer i de årene jeg var der. Suffragetter og sykepleiersker, side om side! For sykepleierskene handlet det i første rekke om statsautorisasjon med krav om minimum tre års utdanning og lik undervisningsplan, samt eksamen for alle sykepleiersker. I denne sammenheng må jeg få fremheve selve fanebæreren Ethel Bedford Fenwick. En imponerende kvinne som aldri går på akkord med sykepleiens idealer. Jeg leste i «British Journal of Nursing» Her klarte Mrs. Fenwick med tyngde å formidle hvor betydningsfullt det er at sykepleierskene har en fullverdig utdanning. Ikke minst privatsykepleierskene, der kravet til selvstendighet er så umåtelig stort.

– De har jo vært både i Köln, og på studietur i Danmark og Tyskland i sommer?

– Ja, det var en ufattelig interessant tur! Jeg har skaffet meg megen innsikt i hvordan det danske så vel som det tyske sykepleierskeforbundet er bygget opp.

Så var det møtet i International Counsil of Nursing i Köln i august, der både Marie Joys, Andrea Arntzen, Alvilde Abrahamsen og Marie Sundby deltok sammen med meg. En vidunderlig opplevelse! Så mange interessante temaer og mennesker. Og hvilke omgivelser! Vi var omgitt av skjønnhet, historie og kunst! Det var i sannhet en lykke å delta!

– Jeg dro også stor nytte av mitt tidligere opphold i Skottland. Blant annet ble det viet stor oppmerksomhet til innføring av obligatoriske forkurs i sykepleierskeutdanningen. Ideen til et slikt teoretisk forkurs oppstod jo i Glasgow så tidlig som på 1890-tallet, tror jeg. Det var den såkalte «Glasgow-modellen», som jeg selv ble kjent med da jeg arbeidet ved Royal Infirmary i Edinburgh. Den ble nemlig innført her samtidig som utdanningen ble fireårig, like før jeg forlot Skottland i 1911. Jeg synes forslaget om et teoretisk forkurs, som ble presentert på kongressen av den internasjonale komiteen for sykepleierskeutdanning, er glimrende! Komiteens forslag var et forkurs av 3 til 6 måneders varighet. Selv er jeg av den oppfatning at 6 måneder ville være det beste, i tillegg til at teoretisk undervisning selvsagt må foregå gjennom hele utdanningsperioden.

– Vi må erkjenne den teoretiske kunnskapens plass og betydning i sykepleien! Så må jeg innrømme at jeg lot meg fascinere av foredragene til de to framstående representantene for amerikansk sykepleie, Adelaide Nutting og Lillian Wald. Deres tro på sykepleieprofesjonens muligheter i den offentlige helsetjenesten, og rolle innenfor forebyggende helsearbeid, var både tankevekkende og inspirerende. Sykepleierskene har så mange muligheter til å påvirke både helse- og samfunnsforhold. Derfor må vi forbedre sykepleierskenes utdanning, og styrke sykepleierskenes kompetanse til å innta nye roller i det sosiale- og forebyggende helsearbeidet. Vi må anerkjenne våre forpliktelser både som barmhjertige samaritaner og som livets tjenere!

– Hva er det som har gitt Dem krefter og tro på sykepleien og på arbeidet De gjør?

– Mine foreldre var sosialt engasjerte. De deltok aktivt i ulike typer hjelpearbeid og tilsynsarbeid blant trengende i bydelen der vi bodde. De hadde tro på at det de bidro med gjorde en forskjell om det så bare gjaldt for noen få. Det er en holdning som er viktig å holde fast ved også i sykepleien. Det er for øvrig min bror, Brynjulf Larsson, som har utformet forbundets vakre emblem «sol som bryter gjennom sky». Min far og min begavede bror har vært stolte av meg og aktet meg som menneske; de har aktet mine studier og det jeg har gjort. Alt dette har gitt meg krefter og styrket min tro på at jeg har en viktig og betydningsfull gjerning å gjøre; og jeg har valgt min livsgjerning innenfor sykepleien.

– Engasjementet for sykepleien som sådan ble for alvor vekket da jeg ble elev ved Kristiania kommunale sykehus på Ullevål. Her fant jeg det fra første stund umåtelig interessant å diskutere betydningen av å ivareta fagets og standens rettigheter med mine medsøstre. Så tilegnet jeg meg også noe erfaring innen foreningsvirksomhet etter hvert, da jeg som ferdig utdannet søster tok initiativet til å stifte landets første kommunale sykepleierskeforening og ledet denne fram til jeg reiste til Edinburgh.

– Jeg har gjennom hele denne tiden fått styrket min tro på sykepleiens betydning og på sykepleierskenes plikt til å bidra til menneskehetens beste. Nå i 1912 står sykepleierskene på terskelen til å erobre nye roller i samfunnet, og jeg tror at de gjennom å være både kvinner og sykepleiersker kommer til å få mer og mer innflytelse. Dette gjør dannelsen av et livskraftig forbund som kan samle og styrke sykepleierskene og deres faglige kompetanse, særdeles betydningsfullt.

– Hva er det nystiftede forbundets viktigste budskap?

– Sykepleierskene må aldri glemme at de er betydningsfulle hjelpere, i så vel den nære sammenhengen med pasienten, som i en større samfunnssammenheng. Det betinger at sykepleierskene verner om sine verdier, uten å la seg utnytte. Selve utøvelsen av sykepleie må være basert på forpliktelsen til å ta selvstendig ansvar og til å vise ærbødighet og respekt for det enkelte mennesket. Slik blir sykepleie et rikt og interessant og sterkt utviklende yrke.

«Kvinner som sådan gis altfor lett anledning til å påta seg den type sykepleie som kun burde vært betrodd til fullt utdannede sykepleiersker.»

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse