Vi må løfte frem den gode sykepleieforskningen

«Rett i søpla» var overskriften på forsiden til Sykepleien nr. 2/2014. Teamet var sykepleieforskning. Omslagsbildet viste en søppelkasse full av sammenkrøllet papir. I ingressen leser vi at sykepleieforskere ikke får midler fordi de er for dårlige til å skrive søknader.

Oppslaget likner Aftenpostens dekning av Forskningsrådets evaluering av norsk sykepleieforskning for noen år tilbake. Også der ble det trukket frem eksempler på dårlig sykepleieforskning i overskriften. Hva er hensikten med denne vinklingen? Står det virkelig så dårlig til? Nei, ikke hvis vi skal tro rapporten Aftenpostenoppslaget faktisk bygget på. Den konkluderte nemlig med at sykepleieforskningsmiljøene på universitetene i Oslo, Bergen og på NTNU, noen miljøer på universitetssykehusene, samt på tre høyskoler, fortjente karakteren «god» eller «svært god».

Vi vil alltid kunne finne eksempler på dårlige søknader og dårlig forskning. Skal vi løfte norsk sykepleierforskning, bør vi imidlertid fremheve resultater fra sykepleieforskning som holder høy kvalitet. Når media trekker frem og blåser opp dårlige eksempler, er det fare for at lesere generaliserer dette til forskningsmiljøer generelt. Flere forskningsmiljøer som ledes av sykepleiere har imidlertid i flere år har drevet forskning finansiert av Forskningsrådet og som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse. Hvorfor løftes ikke denne forskningen mere frem? Faggruppene i NSF som skal bidra til å formidle forsknings- og erfaringsbasert kunnskap burde være pådrivere til å formidle sykepleieforskning. Programmene fra fagkonferansene de arrangerer viser imidlertid at de i liten grad inviterer sykepleieforskere som foredragsholdere. Skyldes dette mangel på kunnskap om aktuell pågående forskning i Norge, eller mener faggruppene at problemstillinger sykepleiere forsker på ikke er relevant for deres praksis?

Et bidrag til å sikre kvaliteten på fremtidig forskning er solide forskningsmiljøer og forskningsutdanninger. Etter at de norske universitetene har brukt nærmere 30 år på å bygge opp dette, står vi nå overfor en bølge av nye doktorgradsutdanninger i regi av høyskolene. Med den store økningen av phd-studieplasser er det viktigere enn noen gang at høyskolene er seg sitt ansvar bevisst når de rekrutterer og utdanner fremtidige forskere. De bør sørge for at doktorander leverer avhandlinger av høy kvalitet. Det er også viktig at høyskolene ikke senker kravet til studentenes kvalifikasjoner ved opptakene for å fylle opp nye studieplasser på phd-nivå.