Forsvarets stressekspert: – Få delt «dritten»

Å entre Gamle Logen i Oslo har en sær blanding av festpreg og dagen derpå over seg. Det er en vanlig tirsdag morgen, men en rød løper ligger dandert foran inngangen. Døra er ulåst, og inne er det stille og folketomt. Føttene synker ned i de mørkerøde teppene som dekker gulvet og trappene oppover i bygget fra 1839.

Hit kan de komme, menneskene som sliter med å fungere som før igjen, etter å ha vært utenlands på militære oppdrag.

Kanskje kan det finnes noen antistress-knep her? Hvordan hindre at pasientenes lidelse eller sykepleiernes tidspress og evige dårlige samvittighet for alt de ikke får gjort, setter seg fast og blir til muskelplager, søvnvansker og hjernestøy?

Leder 30 spesialister

Øverst på kvisten ligger venterommet til Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk, hvor døra videre inn til kontorene er låst. Sykepleien har avtalt et møte med Jon Reichelt, men en teknisk feil har gjort at Reichelt ikke har fått beskjeden. Det er en situasjon sjefen for militær psykiatri og stressmestring tar på strak arm:

– Det går fint, kom inn! Jeg sitter bare her og suller for meg selv likevel. Vil du ha kaffe, spør lederen for drøyt 30 psykiatere, kliniske psykologer og psykiatriske sykepleiere.

Han viser inn til en trang tarm av et kontor med bjelker, skråtak og vegger tapetsert med bøker.

Mellomlanding

Jon Reichelt har kartlagt den psykiske helsen til norsk militært personell som var i Afghanistan fra 2001–2011 og funnet ut at så mange som 95 prosent klarte seg bra. Kun et lite mindretall hadde behov for profesjonell hjelp. Kan de gode tallene skyldes metodene Forsvaret jobber etter?

Militært personell er gjerne gjennom store påkjenninger. Pasientene som Forsvarets helsepersonell behandler, kan også ha vært utsatt for traumer av en alvorlighetsgrad sykepleiere i Norge sjelden ser.

Sykepleien har hørt rykter om noe de kaller «mellomlanding», Forsvarets egen debrif for personell som har vært på utenlandsoppdrag. Kan metoden ha overføringsverdi til norsk helsevesen?

Må bruke tid på hjemreisen

Psykiater Reichelt forklarer:

– Mellomlanding er noe vi begynte med etter å ha lest en britisk studie om «third location stop» som viste at det gikk bedre med dem som brukte lang tid på hjemreisen etter et utenlandsoppdrag.

Det kan gjelde både Forsvarets helsepersonell og soldater. Tanken er at de skal gjøre debrifingen før de lander på Gardermoen, på et trygt og hyggelig sted hvor de ikke stikker seg for mye ut, for eksempel København.

– Det skjer nemlig noe med fokus når de har landa i Norge. Da vil de bare hjem, sier Reichelt.

Normalt å gjøre feil

– Hva skjer på mellomlandingene?

– De får vasket seg ordentlig, spist og hvilt litt og hatt det hyggelig sosialt med festmiddag og litt ablegøyer. Så får de en kjapp kroppslig legeundersøkelse, og to fra vår avdeling holder foredrag og samtaler med hver enkelt. I tillegg er det gruppesamtaler.

– Hvordan foregår samtalene?

– Jeg pleier å fiske litt ved å spørre om de følte at de gjorde jobben sin og om de håndterte det.

– Hvis noen har opplevd noe ekstra påkjennende, spør du eksplisitt om det?

– Ja, men jeg unngår å være for direkte. Jeg spør gjerne om det er noe som er ekstra vanskelig å legge bak seg, for eksempel syns- eller luktinntrykk. Ofte vil de tenke at de skulle gjort noe mer. De kan for eksempel si at hadde det vært på Ullevål, ville de reddet dette barnet. Da må jeg si «unnskyld meg, men var ikke du i Irak?». Jeg har ennå ikke møtt noen som ikke gjør sitt beste. Og gjør man feil, må man huske at det er normalt, også.

Main stream

– Så det er mest samtaler det går i, ikke noen fancy metoder?

– Det er main stream, metoden er basert på naturlig mellommenneskelig samtale, ja. Tankegangen er inspirert av stoisk filosofi og kognitiv atferdsterapi. Men det er obligatorisk at vi prater med hver enkelt. Vi ønsker å komme inn så tidlig som mulig og jobber etter en «raskere tilbake»-tanke.

De Reichelt må hjelpe, sliter med det samme som andre: mye angst, litt depresjon. Det har ikke nødvendigvis skjedd noe på jobb, det kan like gjerne være trøbbel på hjemmefronten.

– Vi bruker mye eksponeringsterapi mot angsten. Det er noe folk i militæret skjønner veldig godt, fordi det minner om trening og drill.

Bruk mer tid på rapport

Reichelt mener det er masse helse i å bli sett av en kollega og få aksept for at du har en følelsesmessig reaksjon.

– Rapportene ved vaktskiftene er viktig å bruke. De har én funksjon, psykologisk sett: Få delt «dritten». Det er smartere hvis en erfaren gjeng prater sammen på vaktrommet og deler følelser enn at en som meg kommer innom utenfra. Det vi driver med, er egentlig ikke noe hokus pokus, men man må ta seg tid.

– Hvordan skal de få tid til å dele på vonde eller vanskelige følelser etter å ha gått gjennom alle pasientene og vakta er over?

– Ofte tror jeg det kan være slik at bruker du mer tid, får du bedre tid. Har man ikke tid til den menneskelige siden, så ender man opp med å ikke få tid til noe.

Normaliserer reaksjonene

Reichelt og kollegene jobber tredelt:

– Først forsøker vi å skape en god relasjon som øker sjansen for at de er ærlige med oss underveis. Helsepersonell er ofte altfor gode til å legge ting i skuffer og ta seg sammen. Men man må slappe av først, og deretter ta seg sammen – i den rekkefølgen. Gjør man motsatt, går det galt.

– Deretter lærer vi dem opp i hva som er normale reaksjoner. Det meste er normalt, og det bruker vi mye tid på å snakke om. Det er for eksempel helt normalt å ikke få sove etter en alvorlig hendelse. Posttraumatisk stressyndrom er også en normalreaksjon, den har bare ikke gått over etter seks måneder.

– Så prøver vi å være der hvis det skulle være behov for oss. Vi reiser ut til de som er stasjonert ute når de har kommet halvveis i oppholdet. Og så møter vi dem på mellomlandingen på vei hjem.

Klara Klok og litt fatalist

– Hva er unormale reaksjoner, da?

– Det er de som varer for lenge, så de går ut over dagliglivet ditt.

– Hva er definisjonen på lenge?

– Ha-ha, du spør akkurat som soldatene! For noen er det en måned, for andre lenger. For noen hjelper det å dra med bikkja på hytta i 14 dager før de kan begynne å sove bedre. Dette høres litt ut som Klara Klok, merker jeg …

– Hva er dine egne triks for å håndtere utenlandsreiser til krigsområder?

– Jeg er litt fatalist. Jeg stoler på systemene. Jeg reiser stort sett med spesialstyrkene. De er flinke, så objektiv risiko er lav. Min oppgave, hvis det skjer noe, er å legge meg ned. Det skal jeg klare, altså.

Treigt og raskt system

Jon Reichelt peker særlig på fire vonde følelser som kan gi emosjonelt stress: Redsel, sorg, skyld/skam og frustrasjon/sinne.

– Når det koker og man taper kontroll, blir man redd. Å være sliten og sorgfull er også følelser som er helt normale å ha når det går galt.

I «Håndbok i militærpsykiatri» skriver han om at følelsene sitter mellom ørene. Tanker, handlinger og følelser som springer ut av en gitt situasjon, påvirker hverandre gjensidig hele tiden. I boka er de tegnet opp som hvert sitt hjørne i en trekant, med situasjonen i midten.

Menneskehjernen har to systemer den jobber ut fra: Det impulsive og raske systemet som er følelsesbasert, vanestyrt og lite viljestyrt, og det treige systemet som er mer problemløsende, tilgjengelig og fornuftig og som vi bruker når vi løser et mattestykke eller lærer oss språk.

Hjernen prioriterer kortsiktig

Det vi må huske, er at hjernens primære oppgave er å holde oss i live.

– Det betyr at den vil prioritere det kortsiktige og angstdempende i forhold til det som kan være klokere på lengre sikt. Det impulsive jobber så raskt og automatisk at vi ofte ikke gjenkjenner følelsen, tanken eller handlingen før i ettertid, hvis i det hele tatt, sier han.

– Bør stressete sykepleiere trene på å gjenkjenne slike impulsive følelser?

– Absolutt. Vi bør alle trene oss på å gjenkjenne følelser og undre oss over hvorfor de dukker opp. Da kan vi også finne ut om vi gjør det som er mest hensiktsmessig, eventuelt forsøke å endre vår måte å tenke og handle på. Følelser er vanskelig tilgjengelig direkte, men man bør i alle fall ikke være redd dem.

Trygge fagfolk

Jon Reichelt mener det er en enorm beskyttelse mot stress å kunne jobben sin.

– Ved å kunne jobben godt, minsker risikoen for å gjøre dumme ting. I tillegg får man selvtillit og reservekapasitet for å tenke seg om. Det er for eksempel få ting som er tryggere enn å være i hendene på erfarne anestesifolk.

Kona til Reichelt er sykepleier og har jobbet på barneintensiv avdeling i snart 40 år, de siste årene i 80 prosents stilling. Mange av kollegene hennes har 30 års erfaring.

– Barn kan komme med de rareste symptomer, og de har sett det før, uansett. De beholder roen.

– Men likevel må noen gå ned i stilling for å holde ut?

– Et eller annet sted vil kravet om effektivitet bare bli mas. Det er jo trygdevesenet vårt som koster mye penger, ikke helsevesenet. Det finnes grenser for hvor mye folk kan tåle, så selvsagt bør en sykepleierstilling være slik at man orker å jobbe i den. Samtidig kan det hende det er smart av folk å ta ansvar for å ha det bra, eventuelt ved å jobbe mindre.

Følelsen av stress er sterkt koplet til redsel. Tabellen under viser hva som skjer med kroppen når du er redd.