fbpx – Rusavhengighet er en av de mest arvelige sykdommene som finnes Hopp til hovedinnhold
Forskerintervju

– Rusavhengighet er en av de mest arvelige sykdommene som finnes

Portrett av sykepleier, pedagog og doktorand Eli Marie Wiig

Hvordan mestre tilværelsen som småbarnsmor når både du og de rundt deg har slitt med rus hele livet? Eli Marie Wiig har tatt doktorgrad på en av samfunnets mest sårbare grupper.

Hør en lengre versjon av intervjuet som podkast her:

Hvordan mestre tilværelsen som småbarnsmor når både du og de rundt deg har slitt med rus hele livet? Eli Marie Wiig har tatt doktorgrad på en av samfunnets mest sårbare grupper.
Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

– Rusavhengige står lavest på samfunnsstigen, og de kvinnelige rangeres igjen under de mannlige, sier Eli Marie Wiig før hun fortsetter nedover hierarkiet:

– Er du i tillegg gravid eller småbarnsmor, havner du enda lavere. Det er stor belastning forbundet med å knytte moderskap sammen med skadelig rusbruk.

Sykepleien treffer Wiig på hennes kontor i KoRus-Sør – et av sju kompetansesentre på rusfeltet i Norge. Senteret deler bygg med Borgestadsklinikken, en rusbehandlingsinstitusjon i Skien.

Rusavhengighet er en av de mest arvelige sykdommene som finnes.
Eli Marie Wiig

I likhet med klinikken har KoRus-Sør viet ekstra oppmerksomhet og ressurser til familie- og generasjonsperspektiv innen rusfeltet. Blant annet ser de på hvilke konsekvenser problematisk rusmiddelbruk kan ha for både brukere, familie og samfunnet.

– Både klinikken og kompetansesenteret har vært pådrivere for å få barn som vokser opp under vanskelige forhold frem i lyset, forteller Wiig.

Arvelige rusproblemer

11. september i år forsvarte sykepleieren og pedagogen sin doktorgradsavhandling om rusmiddelavhengige kvinner som blir mødre. Om deres utenforskap. Om hvordan rusproblemer ofte går i arv. Om helsepersonells utfordringer i behandlingen av denne gruppen.

– Vi ser at over halvparten av pasientene på rusinstitusjoner har vokst opp i familier med rusproblemer. Forskningen sier også at rusavhengighet er en av de mest arvelige sykdommene som finnes.

– Hva gjør den arvelig?

– Det er en ganske stor genetisk faktor, men det er selvfølgelig en disposisjon man arver, og ikke avhengigheten i seg selv. I tillegg er det naturligvis en klar psykologisk og sosiologisk arv. Den sosiologiske arven tror jeg henger mye sammen med skam og utenforskapet disse familiene opplever.

Kompleks behandling

I doktorgradsarbeidet har Wiig blant annet dybdeintervjuet ni mødre innlagt ved en større norsk rusinstitusjon og deres nærmeste støttepersoner.

– Dette er en institusjon med egen familieenhet, hvor rusavhengige småbarnsforeldre blir lagt inn sammen med barna sine, forklarer Wiig.

Det er en veldig kompleks behandling, og hvis både mor og far er med, er stort sett begge to rusavhengige.
Eli Marie Wiig

Her skal de lære å bli foreldre gjennom barnets første år, samtidig som rusavhengigheten behandles.

– Det er en veldig kompleks behandling, og hvis både mor og far er med, er stort sett begge to rusavhengige. Ofte har de ikke vært rusfrie sammen. De har truffet hverandre i rusmiljøet og aldri levd et vanlig liv.

Alle mødrene Wiig intervjuet, hadde selv vokst opp i familier med rusproblemer.

Fem store utfordringer

Wiig forteller at hun identifiserte fem store utfordringer hos kvinnene:

  1. De skulle bli mødre, men manglet rollemodeller.
  2. De skulle bli rusfrie.
  3. De måtte bygge et nytt sosialt nettverk utenom rusmiljøene som kjærester og andre familiemedlemmer tilhørte.
  4. De hadde ofte store traumer fra barndommen som de trengte behandling for.
  5. De måtte bli integrert i samfunnet, etter å ha levd et liv i utenforskap.

En hadde beskrevet det slik for en terapeut: Hun så for seg jordkloden som snurret rundt – full av fargerike mennesker som fartet hit og dit. Det så lykkelig og vakkert ut.

Seg selv så hun derimot som helt grå og fargeløs. Hun hang bare på med ett bein og holdt på å falle av.

– Hun var tolv år da hun fortalte dette til terapeuten Det sier litt.

Den viktige støtten

Fortellingene hun hørte om hele liv levd utenfor eller i randsonen av samfunnet, gjorde sterkt inntrykk på Wiig.

 

Det nærmest skrek mot meg at dette her er jo forferdelig De har levd i dette utenforskapet fra de ble født.
Eli Marie Wiig

– Det nærmest skrek mot meg at dette her er jo forferdelig! De har levd i dette utenforskapet fra de ble født. De har aldri opplevd noe annet og føler ikke at de har en rettmessig plass på jorda. Det er vondt å tenke på.

For alle nybakte mødre betyr støtte fra de nærmeste mye. Tilgang på engasjerte besteforeldre og en pålitelig partner kan være alfa og omega.

Flere av mødrene Wiig intervjuet, måtte derimot jobbe med å distansere seg fra kjæreste og foreldrene.

– Selv er jeg nå i bestemorsalderen og har sett hvordan det er for unge mennesker. Selv om det er to ressurssterke foreldre, trenger de hjelp. Mødrene jeg intervjuet, står derimot ofte alene.

Imponerende relasjoner

Alle intervjuobjektene klarte likevel å peke på én person de trodde de ville kunne få støtte av – enten det var partner, mor, søster eller venninne. Wiig intervjuet også disse støttepersonene.

– Disse relasjonene hadde tålt utrolig mye belastning. Likevel var de der. Det var imponerende. Det gir tro på fremtiden.

Wiig påpeker at det helst bør være stor grad av gjensidighet dersom gode relasjoner skal vare.

– Når det er nær familie, så ser det derimot ut til at relasjonen tåler mer å være enveis.

Det slo meg hvor utrolig sterke og modige mange av mødrene var.
Eli Marie Wiig

Mange av støttepersonene hadde selv slitt med rusavhengighet eller hatt psykiske vanskeligheter. De hadde gjerne dårlige nettverk, i likhet med mødrene.

Likevel er Wiig opptatt av at man bygger på slike relasjoner i behandlingen.

– Men for at de skal hjelpe mødrene med å bygge et nettverk, så må også støttepersonene ha støtte.

Sterke og modige

Tross pasientgruppens enorme utfordringer opplevde Wiig også mange lyspunkter og lot seg imponere av kvinnene hun intervjuet.

– Det slo meg hvor utrolig sterke og modige mange av mødrene var. De hadde hatt fryktelig odds og mye dårligere muligheter enn det mange av oss andre har.

Noen av mødrene klarte å slutte med rus på egen hånd før de ble lagt inn.

Wiig forteller om en mor som hadde vært av og på rus, men da hun ble gravid, så hun alt med nye øyne. Som hun sa: «Da gjaldt det ikke bare meg.»

En annen skal ha mobilisert veldig da hun ble rådet av barnevern, sosialtjeneste og familie til å ta abort. Hun hadde isolert seg en periode og bare grublet, før hun bestemte seg. Hun klarte å slutte med rus på egen hånd, søkte om innleggelse og hjelp.

– Hun tror jeg faktisk har klart seg bra.

Faglig uenighet

– Hva kan sykepleiere i ulike deler av helsevesenet bidra med?

– For det første er det jo mange sykepleiere som jobber i rusinstitusjoner, både i behandlergruppa og som miljøterapeuter. Helsesøstre er selvsagt sentrale, og også sykepleiere i psykisk helsetjeneste ute i kommunene.

– Kan det være faglig uenighet mellom dem som jobber primært med barn og dem som jobber primært med rus?

– Ja, og det er en kjempestor utfordring. Det å binde dette sammen og jobbe familieorientert, er noe man virkelig må jobbe med der ute.

Wiig trekker frem programmet Nurse-Family Partnership som et eksempel.

Hvordan skal man skaffe seg utdanning når man har et veldig dårlig utgangspunkt og er alene med et barn?
Eli Marie Wiig

– Det handler om at utsatte familier får besøk av en sykepleier og gis tett oppfølging fra svangerskapet og frem til barnet er to år. Det er flott, men vi trenger noe mer.

Blant annet etterlyser Wiig gode ordninger innen utdanning og jobb for sårbare familier.

– Uten utdanning, er det ikke lett å få jobb. Og hvordan skal man skaffe seg utdanning når man har et veldig dårlig utgangspunkt og er alene med et barn?

Portrett av Eli Marie Wiig utenfor Borgestadklinikken/KoRus-Sør i Skien.

Krevende for de ansatte

Wiig har også intervjuet ansatte ved institusjonen der mødrene var innlagt.

– Behandlingsformen er svært kompleks. De skal både behandle en rusavhengig voksen, bygge et godt mor/barn-samspill og samtidig se til at et lite nyfødt barn får en trygg start i livet. Det er veldig omfattende og krevende.

– Krevende faglig, men også følelsesmessig, vil jeg tro?

– Det er selvfølgelig krevende menneskelig sett.

Wiig forteller at ansatte ofte ender med å prioritere enten mor eller barn.

– Handler det da om hvor de selv kommer fra faglig?

– Det kan se sånn ut. De som hadde arbeidet lenge i en rusinstitusjon, hadde en tendens til å ville behandle rusavhengigheten først. De sa at hvis en rusavhengig mor skal fokusere på samspillet med barnet i starten av behandlingen, vil hun bare få nye opplevelser av mislykkethet.

Hvem blir ikke berørt av et lite barn som ikke har det bra?
Eli Marie Wiig

– De som satte barnet fremst, mente på sin side at det å bli mor i seg selv kunne gi nok motivasjon. Altså at når mor så hva hun fikk til i samspill med barnet, vil det gjøre henne motivert og sette rusen i bakgrunnen.

Spenninger mellom ansatte

De ulike tilnærmingene til behandlingen kan ifølge Wiig føre til spenninger mellom ansatte. Hun tar til orde for kollegabasert veiledning, for å skape forståelse for ulike synspunkt og for at de ansatte skal utfylle hverandre.

– De bruker jo av seg selv, til de grader. Og hvem blir ikke berørt av et lite barn som ikke har det bra? Det er gode argumenter for å fokusere på barnet, og det er gode argumenter for å fokusere på rusbehandlingen. Begge sider har gode intensjoner og ønsker virkelig å hjelpe.

Vi ser at det går an å endre ting i samfunnet.
Eli Marie Wiig

Wiig mener arbeidssituasjonen krever mye forståelse for hvordan man kan utfylle hverandre og gjøre hverandre sterkere, i stedet for å bryte hverandre ned.

– Det trengs et godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, samt et tett og trygt nettverk på arbeidsplassen, med systematisk veiledning. Det tror jeg er helt nødvendig for at man skal kunne klare å stå i det. Alternativet er at man enten distanserer seg og blir følelseskald. Eller så brenner man seg ut og begynner å jobbe med noe helt annet.

Oss, ikke dem

– Hvilke praktiske konsekvenser håper du kan følge i kjølvannet av avhandlingen din?

– Jeg håper først og fremst på mer åpenhet og forståelse for at rusmiddelavhengighet er en sykdom på linje med andre sykdommer. Vi har jo sett at samfunnet har forandret seg veldig når det gjelder andre tabuområder, for eksempel psykiske lidelser, som det er blitt mye mer «lovlig» å snakke om. Så har vi homofili, som var tabu da jeg vokste opp. Det er det ikke lenger. Heldigvis.

– Vi ser at det går an å endre ting i samfunnet. Alle kjenner dessuten noen som i det minste drikker for mye. Det gjør at vi burde skjønne at rusproblematikk ikke nødvendigvis handler om «de andre», men om oss selv. Ikke sant?

 

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse