Ny studie: Eldre skal bli selvhjulpne – enten de vil eller ikke

– Det gjeldende idealet ser ut til å være at eldre skal holde seg i aktivitet, mestre hverdagen og bo lengst mulig hjemme. Det er mye bra med dette, men vi risikerer å knytte verdighet til det å være selvhjulpen.

Det sier førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap ved Oslomet, Anne-Kari M. Johannessen.

– Er det mindre verdig å trenge hjelp? spør hun retorisk.

– Ja, det er viktig å være i aktivitet, men du skal ikke behøve å skamme deg over å ikke mestre ting eller være selvhjulpen.

Brukermedvirkning som ideal

Sammen med Sissel Steihaug MD/PhD har Johannessen nylig gjennomført en studie om brukermedvirkning i helsetjenesten for eldre, med utgangspunkt i to kommunale, akutte døgnenheter. Noen av funnene ble nylig presentert i en artikkel i Tidsskrift for omsorgsforskning.

– Brukermedvirkning har lenge stått høyt på den helsepolitiske dagsordenen, blant annet gjennom samhandlingsreformen og som ideal i ulike stortingsmeldinger, påpeker Johannessen.

– Det er lett å fronte slike idealer når man sitter et stykke oppi systemet, men verre å etterleve i praksis. Helsepersonell står i en skvis der de skal oppfylle myndighetenes ideal om å ha pasientene i sentrum, samtidig som de må forholde seg til stramme budsjetter og liten tid.

Ber ikke om å delta

Studien er gjennomført i to kommunale, akutte døgnenheter (KADer) og åtte samarbeidende kommuner. Johannesen har blant annet intervjuet 12 pasienter, 8 pårørende og 40 helsepersonell.

Hun fant at pasientene i svært liten grad deltok i beslutningsprosesser som angikk sitt eget hjelpetilbud, men også at de i liten grad ba om å få delta. Derimot snakket både pasientene og deres pårørende mye om behov som ikke ble dekket.

En av pasientene som ble intervjuet, uttrykte det slik:

«Personalet var stort sett helt fantastiske, men jeg synes nok at de glemte å følge opp en del ting som de lovet å gjøre. Men det hastet jo ikke så mye med en sånn gamling som meg, vet du.»

Tid og ressurser

Utfordringen bunner ofte, ifølge Johannessen, i knappe ressurser og dårlige rammevilkår.

– Dersom reell brukermedvirkning skal være til stede, må de ansatte ha tilstrekkelig tid og ressurser, understreker hun.

– Først da kan helsepersonell og pasienter utvikle et gjensidig tillitsforhold og gjøre brukermedvirkning til en naturlig del av tjenestetilbudet.

Ulike definisjoner

Brukermedvirkning en lovfestet rettighet, hjemlet i Lov om pasient- og brukerrettigheter. Ifølge paragraf 3–1 har pasienter og brukere blant annet «rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder».

Ifølge Johannessen er det derimot store forskjeller mellom hva ulike folk legger i begrepet.

Helsepersonell hun intervjuet, beskrev det første trinnet i brukermedvirkning som å gi god informasjon og å lytte respektfullt til pasienten.

Det neste trinnet handlet gjerne om å lirke, overtale, motivere og forhandle frem en løsning. De ansatte visste jo at de ikke hadde ressurser nok til å oppfylle alle ønsker uansett.

Aktivisering uansett

I hjemmetjenesten var brukermedvirkning i stor grad knyttet til aktivisering og til å gjøre de eldre selvhjulpne.

Hjemmesykepleiere beskrev situasjonen som en tålmodighetsprøve. De kjente at de sto i skvis mellom arbeidsoppgaver som måtte utføres, og kravet om å stimulere og utfordre pasienten til egenaktivitet.

– Det kan virke som om aktive og selvhjulpne eldre er målet, uavhengig av hva pasientene ønsker selv, sier Johannessen.

Hun forteller at pasientene i undersøkelsen på sin side ikke hadde noe særlig forhold til ordet «brukermedvirkning».

– Flere jeg intervjuet så bare rart på meg da jeg spurte om det. De er derimot opptatt av å bli hørt og å kunne spille inn sine behov.

Fortest mulig hjem

Johannessen mener samhandlingsreformen har lagt stort press på helsetjenestene om å få folk fortest mulig hjem. Hun er også usikker på om det er optimalt at tjenestene i dag i hovedsak er organisert på to ulike forvaltningsnivåer – statlig og kommunalt.

– Pasienter har fått flere steder de kan flyttes mellom. Det har blitt flere byråkratiske og administrative ledd, og faren for at det blir brudd i behandlingskjeder er større enn tidligere, mener Johannessen.

Etter å ha forsket ti år på kommunale helsetjenester, er hennes erfaring at ulikhetene rundt om i landet stadig har blitt større, og at det per dags dato kan være stor forskjell på hvilke tjenester pasienter tilbys i de ulike kommunene.

– Staten må ta et mye større grep og kontroll for å sikre mer likeverdige tilbud i landets kommuner, sier Johannessen.

– Helsepersonell gjør så godt de kan ut fra situasjonen de står i, men sliter med å oppfylle både pasientenes behov og politiske idealer.