– Jeg har fått en psykisk knekk

Kjell Ramberg (71) har kols, har operert inn elleve stenter i blodårene rundt hjertet og har hatt prostatakreft.

– Jeg har kols grad fire og bare 13 prosent lungekapasitet, men jeg har et oksygenopptak på 92 prosent, noe som er ganske bra med så lite lungekapasitet. Problemet mitt er å få pusta ut, sier han.

Ramberg bor i Skien og er fortvilet over at han må klare seg med en rullestol bare ment for innebruk.

– Stolen har bare rågummihjul uten luftslange inni, og har ingen fjæring. Når jeg kjører over fotgjengerfeltet, rister det så jeg nesten ikke får puste.

– Puster som en blåhval

Det var i fjor at tilstanden hans forverret seg så mye at han havnet i rullestol. Før det brukte han en såkalt prekestol når han skulle forflytte seg. Det er som en høy rullator.

– Jeg klarer ikke å gå mellom sofaen og kjøkkenet og puster som en blåhval hvis jeg flytter meg fra rullestolen til en stol, forklarer han.

Han har fått en firehjuls-scooter til utebruk, men den er så stor at han ikke kommer seg inn på de minste butikkene. Han kommer seg heller ikke inn på handikaptoalettene med den.

– Og jeg har jo det prostatakjøret, så jeg må komme meg på do ofte.

Innerullestolen kommer han seg inn på handikaptoalettene med, men den får han ikke snudd slik at han får lukket døra.

– Det er ikke noe koselig å måtte rope på hjelp fra folk om de kan lukke døra etter meg. Jeg har lyst å få laga sånne klistremerker og henge opp: «Ikke for handikappede», skal det stå.

Søkte i november

Ramberg ønsker seg en uterullestol.

– Jeg vil ha en som er avvibrert, med fjæring og luft i hjulene.

Han søkte kommunen om det i november i fjor, og venter fremdeles på svar. Åtte måneder har gått når dette intervjuet gjøres.

Først må det komme en ergoterapeut hjem til ham for å se om han virkelig har behov for ny rullestol. Så må ergoterapeuten søke, og så må stolen bestilles.

Ramberg ser for seg at det ennå kan ta mange måneder før han får en ny stol.

– Kommunen prioriterer ikke helsepersonellstillinger. Det er mangel på både sykepleiere og ergoterapeuter. Jeg har skrevet et leserinnlegg til lokalavisa, der jeg spør om Skien kommune tør å komme opp med en liste over hvor mange brudd og hodeskader de har fordi de ikke prioriterer disse stillingene, forteller han.

Ramberg har også stilt opp i intervju i lokalavisen TA i håp om å få fortgang i saken. 

Mistet tenner, skadet arm og knekte ribbein

Etter at Ramberg søkte om ny rullestol, har han ramlet ut av innerullestolen to ganger på vei til butikken. Begge gangene stupte han forover og slo seg i asfalten ved en fortauskant. Og begge gangene tenkte han «Nå er det slutten!».

– Når hjulene treffer en fire centimeter høy kant, er det bom stopp.

Han slo ut ei tann i det første fallet, som var i fjor.

I år brakk han to ribbein på høyre side og slo overarmen sin så hardt at han ikke klarer å løfte litt tyngre ting, som en kaffekanne. Han klarer ikke å helle noe. På- og avkledning har også blitt vanskelig.

– Jeg var ikke hos legen, men jeg har brekt ribbein før, så jeg vet hvordan det er. Mens de grodde, strevde jeg fælt med å puste. Jeg føler at jeg stamper i motbakke og er så oppgitt at jeg ikke orker å få undersøkt armen.

Han hadde et nesten-fall til, hvor en dame som gikk ved siden av ham, klarte å fange ham opp før han deiste i asfalten.

– Men jeg slo kjeven i joysticken på stolen, så jeg mista enda en tann.

Redd for å omkomme

Begge gangene Ramberg falt på bakken, kom folk til med én gang og hjalp ham.

– Jeg pusta jo så fælt at de spurte om de skulle ringe etter ambulanse, men jeg ville bare hjem. Jeg orka ikke å dra bort til senteret for å handle vaskemiddel og banan da.

– Hva har konsekvensene av fallene vært for deg?

– Psykisk har jeg fått meg en knekk. Jeg kan ikke noe om psykologi, men jeg har blitt mye mer engstelig og urolig. Alle ting jeg gjør må jeg tenke meg godt om før jeg gjør. Jeg er redd for at jeg en dag smekker hodet så hardt i gata at jeg omkommer. Jeg har fått det mye dårligere, spesielt med armen. Jeg vil så gjerne gjøre ting sjøl, jeg vil ikke havne på institusjon, det er jo dyrere for kommunen også.

Mareritt

Han har blitt mer ensom.

– Jeg blir jo sittende inne hele året og er helt aleine. Når du blir sjuk er det ikke mange kamerater igjen, heller.

 Tre ganger om dagen får han besøk av hjemmetjenesten som blant annet hjelper ham med frokost, forstøver og bipap.

– Jeg kaller dem englene mine, sier han.

Ramberg har hatt flere mareritt om at han faller ut av rullestolen.

– Da våkner jeg av at jeg bare har et halvt hode.

Kjell Ramberg er en av fem eldre som forteller om hva som skjedde da han falt, og om tiden etterpå i Sykepleiens bokasin (under).