fbpx Britt Larsson (68) falt i porten: – Jeg savner å gå på ski. Sykle, løpe Hopp til hovedinnhold

Britt Larsson (68) falt i porten: – Jeg savner å gå på ski. Sykle, løpe

TURKOMPIS: Det hender Britt Larsson tar med hunden Bajas på tur i skogen. Hun prøver å gjøre radiusen sin så stor hun kan. Foto: Siv Johanne Seglem

– Jeg hadde gått tur med bikkja og skulle svinge inn porten. Så bare snublet jeg i mine egne ben. Mer husker jeg ikke, forteller Britt Larsson.

Men bildet hun tok etterpå forteller:

Hun falt. 
Framover. 
Ansiktet traff bakken først.

Privat bilde etter fall.

Britt Larsson har Parkinsons sykdom. Det betyr at fallrisikoen er stor. Hun har brukket armen, slått hodet. Falt i bursdagsselskap, falt hjemme, falt ute.

Akkurat idet hun skulle hilse på barnebarnet for første gang, ble kroppen nummen. Bena bar ikke, hun datt rett ned. Landet på bakhodet i gulvet.

Hun har falt på stranda. Sklidd på en stein på Huk, gikk rett i bakken. Ansiktet først – igjen.

Og den terskelen inne i leiligheten … Hun blir irritert bare av å tenke på den:

– Den terskelen har jeg snublet i sikkert ti ganger. Nå er jeg så obs på dette her at det går stort sett bra, sier hun.

Sønnen bor i etasjen over

For ni år siden flyttet hun inn i kjellerleiligheten i samme hus som sønnen og svigerdatteren.

Hun eier sin del av huset og har ingen planer om å flytte på seg.

– Det er det tryggeste for meg. Det er fint å bo her, barnebarna er rett i nærheten, hagen er stor og for det meste flat som en fotballbane, sier hun.

Leiligheten har bare den ene litt forhøyede terskelen, de andre er lavere. Alt er på ett plan. Hun rekker opp til øverste hylle i kjøkkenskapene uten krakk.

Men så er det alltid noe: Som døra på oppvaskmaskinen. Den sto åpen, og da snublet hun i den – deiset i gulvet.

Senere samme dag: 

– Jeg skulle gå ned trappa inn fra hagen. Det var mange på besøk hos meg den dagen. 

Brita snublet i et trinn, fikk tak i en stolpe, men glapp den. Så hun falt. Forover. Inn på Bærum sykehus med brukket arm bar det.

Jeg falt ut av senga på natta og satt fast mellom senga og veggen.

Britt Larsson

 

Savner å løpe

Trygghetsalarmen har hun hatt i tre år. En gang har hun hatt bruk for den:

– Jeg falt ut av senga på natta og satt fast mellom senga og veggen. Jeg kom meg ikke løs, men fikk trykket på alarmen. På et blunk så sto det to kjekke karer der. De hjalp meg. Det gikk veldig fort og greit, det, sier hun.

Frykten for å falle sitter i magen og fører til at hun binder seg, både når hun er hjemme og ute. 

– Jeg savner å gå på ski. Sykle, løpe. 

Hun har syklet over Hardangervidda to ganger.

Som tidligere ambulansesjåfør for Røde Kors har hun levd et aktivt liv. 

– Jeg var alltid i farta, sier hun.

Nå er det annerledes. Samtidig vil hun prøve. Gjøre radiusen så stor hun kan.

– Sønnen min bygde en trapp i hagen her. En fin trapp. Jeg så jo at jeg ikke ville klare å gå i den, men jeg ville likevel prøve, han hadde jo laget den! Så det klarte jeg, da. Jeg gikk ned alle trinnene. En gang. Men flere ganger blir det ikke, sier hun.

Hun tar med hunden Bajas på luftetur, handler mat på butikken, går tur i Frognerparken og passer barnebarna. Det er ikke utenkelig at hun tar en skogstur, heller, dersom det er en vei å gå på der. Selv om bena kan stokke seg når hun minst venter det.

Hun øver på fallteknikk. En annen teknikk hun har for å håndtere alle fallene er slik:

– På kvelden tenker jeg: Jeg er glad jeg ikke falt i dag.

Britt Larsson er en av fem eldre som forteller om hva som skjedde da hun falt, og om tiden etterpå i Sykepleiens bokasin (under).

Sykepleiens bokasin om fall

Bladet kommer i posten til NSF-medlemmer i uke 44.

Les mer om fall her. 

Bildet viser forsiden til Sykepleien nr. 5 #Fritt fall.

 

Hva gjør vi når eldre har falt? Forrige artikkel Kan noen fall skyldes medisinene? Neste artikkel