Da jeg ikke var der

Jeg husker hun som hadde hatt et slag og var ustø på grunn av venstresidig parese. Hun sto og holdt seg i vasken, og jeg trodde jeg kunne smette ut i gangen for å hente kluter og et nytt innlegg når ingen kom da vi ringte etter hjelp. Jeg visste jeg tok en risiko da jeg gjorde det. Det hadde gått bra før. Nå gjorde det ikke det.

Og han nattevaktene fant på gulvet. Vi visste at han var både ustø og ukritisk. Han skulle hatt hyppig tilsyn og sengehest, men det hadde vært så travelt. Han fikk ingen av delene. Han havnet på ortopeden med hoftebrudd etterpå. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham.

Og den gamle kreftsyke kvinnen som var ustø, men hadde klart seg uten fall helt til hun ble innlagt på en travel korttidsavdeling der hun ble satt på benzodiazepiner for en angstlidelse hun hadde håndtert uten medikamenter i årevis. Hun brakk hoften og ble hentet av en ambulanse. Jeg så dødsannonsen hennes i avisa bare noen uker senere.

Jeg husker han med kreft i hjernen som stadig skled ut av stolen sin, selv om det sto «Hyppig tilsyn når oppe» på lista. Han kunne ikke rope eller bruke alarmen. Han ble bare liggende til noen fant ham.

Og hun vi fant på dogulvet som ikke skulle ha vært oppe alene i det hele tatt, men som ikke husket det eller hva den røde knappen ved siden av senga hennes skulle brukes til.

Jeg kunne fortsatt ned denne siden og over på den neste med flere eksempler.

Frykten som endrer livet

Tallene har dere alt lest. En av tre eldre faller hvert år. Førti prosent av alle sykehjemsinnleggelser skjer i kjølvannet av et fall. 9000 brekker hoften. Av dem dør en fjerdedel i løpet av det følgende året.

Men også for dem som kommer helskinnede fra det, kan fallet være livsendrende. For mange av dem preger frykten for å falle igjen livet så mye at den i seg selv øker fallfaren. I kvalitative studier leser jeg om pasienter som unngår å drikke for å slippe å gå på do, og andre som helt slutter å gå ut. Dehydrering og mangel på aktivitet øker fallfaren og skaper en ond spiral mot funksjonssvikt og helsetap og ytterligere økt fallrisiko.

Det oppreiste mennesket

«Du vet, om du ser i en leksikonartikkel om mennesket, står det alltid at det er et oppreist vesen» sa Thorvald Steen på telefonen til meg da jeg jobbet med å samle stoff til Sykepleiens utgave om fall. Jeg ringte ham for å be om tillatelse til å bruke hans skildring av et fall fra Det hvite badehuset. (Se papirutgaven Sykepleien 5/2020 #fall)

Det å være oppreist er et grunnleggende trekk ved mennesket. Når du har falt og ikke kommer deg opp, har du tapt et definerende trekk ved din menneskelighet.

Jeg måtte sjekke det da jeg hadde lagt på. Han har helt rett. I Store norske leksikon nevnes oppreist gange før både bevegelig tommel og stor hjerne.

Tapt verdighet

Det er ikke så rart de er redde. Frykten for å falle handler om mer enn frykten for å slå seg eller brekke et ben. Den handler om frykten for tapet av din verdighet som menneske. Frykten for å gå inn i rekken av gamle mennesker uten selvråderett og menneskeverd. Fallet er en trussel mot livet slik du vil leve det og personen du vil være. Hvert fall er et menneskelig drama der alt står på spill.

Å være der

Mange institusjoner er flinke til å tenke på fallforebygging. På de fleste stedene jeg har jobbet, har vi hatt systemer for å sikre at fallfaren blir vurdert når pasienten kommer inn, men kanskje ikke videre i oppholdet.

Er vi bevisst på at risikoen for fall øker når pasienten er nyoperert, er forvirret, har en infeksjon eller er blitt satt på vanndrivende eller fått en sovepille i løpet av natta?

Helsedirektoratet har inkludert fallforebygging i helseinstitusjoner i sin pasientsikkerhetskampanje og tilbyr kunnskap og tiltakspakker. Det er imidlertid ett tiltak som glimrer med sitt fravær. Det er det vi alltid, nesten uansett hvilket tema vi egentlig tar opp i dette tidsskriftet, ender opp med å måtte snakke om: bemanning.

Felles for alle fallene jeg nevnte innledningsvis, er dette: Jeg var ikke der da de falt. Det var heller ingen av kollegaene mine. Vi hadde ikke tid til å komme når de trengte oss. Eller de som falt, var ikke stand til å ta i bruk hjelpemidlene vi hadde utstyrt dem med. Vi kom ikke før det var for sent.

All verdens fallforebyggende sjekklister, opplysningskampanjer, fallsensorer og overvåkning hjelper lite om det ikke er noen som kan komme i tide når du må på do.