– For meg er diabetes hverdagen

Så lenge hun kan huske, har diabetes type 1 vært en del av livet hennes.

Maren Hammer var tre år da hun fikk diagnosen og husker lite fra livet uten. Men hun lever fint med diabetes.

– Mamma har alltid sagt til meg at jeg ikke er annerledes, forteller hun.

– Hun sier at jeg kan gjøre det jeg vil, bare jeg tar hensyn til sykdommen. Det har hjulpet meg gjennom hele oppveksten.

Svinger i natten

Hun legger ikke skjul på at hun også blir utfordret. Som når hun er på trening og kjenner på kroppen at blodsukkeret er for lavt eller for høyt. Da må hun ta pauser hun ikke har lyst til å ta.

Eller når hun har en dårlig natt. Enten fordi blodsukkeret blir så lavt at hun må opp for å spise. Eller det svinger sånn at alarmen stadig går og forstyrrer henne sånn at hun kanskje bare får et kvarter med dyp søvn.

– Da hender det jeg kommer en til to timer senere på skolen fordi jeg trenger å hente meg inn.

Vil ikke det skal være hovedtema

Maren Hammer går andre året på videregående og konkurrerer i turn på nasjonalt nivå. I en vanlig uke trener hun nesten hver dag, mellom elleve og tolv timer til sammen. Når hun står på matten, eller svever over den, er det ingen som kan se på henne at hun har diabetes. Både pumpe og sensor er skjult av drakten.

Og sånn vil hun at det skal være.

– På ungdomsskolen ville jeg skjule at jeg hadde diabetes fordi jeg ikke orket spørsmål om det. Det handlet ikke egentlig om at jeg ikke ville snakke om det, men at jeg ikke ville det skulle være et hovedtema. 

Nå tenker hun at det ikke er noe problem at folk spør. Og at det er bedre å stille spørsmål enn å bare se, hvis noen for eksempel får øye på pumpen.

Men hun vil at de skal forholde seg til henne som Maren, ikke Maren med en diagnose.

– Det at jeg har diabetes, er ikke noe som er nødvendig for andre å vite.

Har også gitt noe

Hun opplever også at diabetes har gitt henne noe mer enn utfordringer.

– Jeg har fått mange venner som jeg holder kontakt med, sier hun.

– Jeg har fått være med på møter, reiser og opplevelser, som jeg alltid har hatt stor glede av. Det ville jeg ikke fått uten sykdommen.

Fra hun var liten, har moren vært aktiv i Diabetesforbundets arbeid for barn og unge. Nå sitter hun selv i styret til Ungdiabetes Vestland.

– Hvis vi for eksempel har perioder med svingende blodsukker, snakker vi med hverandre og relaterer til hverandre. Det er veldig godt å ha kontakt med andre unge med diabetes.

– Har du et godt råd til sykepleiere og andre?

– Ikke snakk til oss på en måte som om det er «stakkars deg», sier hun.

– For oss er det å ha diabetes noe som er normalt. For meg er det hverdagen, sier Maren Hammer.