Hvem har sjokolade i nattbordskuffen, liksom?

For meg er diabetes type 1 først og fremst lukten av sprit, en blank metallboks, og en metallsprøyte med det jeg husker som en stor spiss som var kokt i en egen kjele på komfyren hjemme på kjøkkenet vårt. For meg er minnene sterke om faren min sittende på sengekanten med en bomullsdott med sprit han gnidde lenge og vel mot låret, før han satte sprøyten med insulin.

Sprøytene virket store og skremmende. Men jeg skjønte tidlig at sprøytene han satte på seg selv to ganger daglig, var helt nødvendige. Ja så nødvendig var dette at broren min og jeg tidlig ble opplært i å sette sprøyter. Vi lærte om symptomene på høyt og lavt blodsukker og hva vi skulle gjøre hvis far ikke selv var i stand til å håndtere situasjonen.

Det hele var litt skummelt. Men det var stas med sjokoladene som alltid lå i hanskerommet i bilen og på en fast plass i kjøkkenskapet hjemme og på hytta. Særlig morsomt syntes jeg det var med den lille ekstra sjokoladebiten i nattbordskuffen til far inne på soverommet. Venninnene mine syntes det var både morsomt og rart. Hvem har sjokolade i nattbordskuffen, liksom? Jeg forklarte med stor iver, og på godt «besserwisser»-vis at det har en diabetiker. I alle fall på 1960- og 70-tallet da jeg vokste opp.

Livreddende insulin

Faren min var født i 1916. Han fikk diabetes type 1 i ung alder. Leonard Thompsen var 14 år da han fikk diabetes type 1 i 1919. I januar 1922 var han den første i verden som fikk insulin. Det reddet hans liv.

Jeg vet ikke helt hvor gammel min far var da han fikk diagnosen. Men han var i skolealder, så det var neppe mange år etter den første banebrytende insulinsprøyten ble satt i Toronto i Canada. Min far var antakelig blant noen av de første her til lands som fikk insulinbehandlingen som har reddet uendelig mange liv – og som ga ham mange gode leveår.

Det er rart å tenke tilbake på min barndom med en far med diabetes type 1. Da fantes ikke engangssprøyter, insulinpumper eller små sensorer som settes på huden og varsler mobiltelefonen hvis blodsukkeret er for høyt eller for lavt.

Dagens diabetikere har en rekke hjelpemidler for kontinuerlig registrering av blodsukker og optimal behandling. Min far var til kontroll to ganger i året. Han måtte stole på at han selv kjente kroppen sin og signalene. Slik er det heldigvis ikke i dag.

Stadig flere lever med diabetes

Forekomsten av diabetes øker i Norge. Rundt 270 000 personer lever med diabetes. Det viser tall fra Folkehelseinstituttet.

Diabetes er ikke én, men to sykdommer. Diabetes type 1 rammer som oftest i barnealder. Rundt 400 barn og unge i Norge får hvert år diagnosen. Det har vært en dobling i antall nye tilfeller av diabetes type 1 per år blant barn og unge siden 1970-tallet.

Mange voksne får også hvert år diagnosen, men det nøyaktige tallet er ikke kjent. Norge, Sverige og Finland er blant landene i verden med den høyeste forekomsten av diabetes type 1. Hvorfor det er slik har ingen noen god forklaring på.

Årsakene til diabetes type 1 er fortsatt ukjent, men genetikk spiller inn. Sykdommen skyldes mangel på insulin og krever livslang behandling med insulin. Rundt 25 000 personer i Norge lever med diabetes type 1. Sykdommen kan ikke forebygges.

Diabetes type 2 – et samfunnsproblem

Mer enn 240 000 personer lever med diabetes type 2 i Norge. I tillegg anslås det at rundt 60 000 personer har sykdommen uten å vite det. Som for diabetes type 1 er det en viss genetisk disposisjon.

Men der skiller de to diabetesformene lag. For mens diabetes type 1 er en kronisk ikke forebyggbar sykdom, kan diabetes type 2 forebygges. Det er primært voksne som rammes, og forekomsten øker med alder. Et særtrekk ved diabetes type 2 er at forekomsten blant enkelte innvandrergrupper er vesentlig høyere enn i resten av befolkningen.

De viktigste påvirkbare risikofaktorene for diabetes type 2 er overvekt og fedme, fysisk inaktivitet, et usunt kosthold og tobakk. Livsstilsendringer kan ikke bare forebygge diabetes type 2, men det er også den aller beste behandlingen for dem som allerede har fått sykdommen. Ikke minst er livsstilsendringer helt sentralt i å forebygge senkomplikasjoner som i stor grad gir økt sykelighet og for tidlig død. Komplikasjoner som også belaster helsetjenesten i betydelig grad.

Et samfunnsansvar

Diabetes type 2 er en av våre største folkehelseutfordringer. Diabetes er på sjuende plass når det gjelder årsak til sykelighet i Norge. Å snu trenden med en økende forekomst er nødvendig, både av hensyn til den enkelte og av hensyn til samfunnet.

Vi skal imidlertid vokte oss vel for å legge sten til byrden for disse pasientene. Den enkeltes livsstil har mange årsaker, og er sammensatt. Det er et samfunnsansvar å gjøre det enklere å spise sunt og legge til rette for mer fysisk aktivitet, selv om hver og en av oss også har et selvstendig ansvar for egen livsstil og helse. Men det påhviler det offentlige og helsetjenesten et betydelig ansvar for å sikre at alle, og særlig utsatte grupper, har tilstrekkelig kunnskap og muligheter til å ta sunne valg.

Ikke minst har helsetjenesten ansvaret for å tilby hjelp til alle dem som trenger bistand til livsstilsendringer slik at diabetes type 2 kan forebygges og senkomplikasjoner forhindres.

Trenger god oppfølging i helsetjenesten

Diabetespasienter trenger jevnlig, god og koordinert oppfølging i primærhelsetjenesten, og ved behov behandling i spesialisthelsetjenesten. Det gjelder både pasienter med diabetes type 1 og 2.

Også for disse pasientene er tverrfaglig samarbeid og sømløse tjenester nøkkelen til suksess. Sykepleiere, og særlig diabetessykepleiere, har en sentral rolle i ivaretakelsen av barn og unge med diabetes type 1 og deres familier, men også i oppfølging og behandling av alle voksne med diabetes.

Gjennom en rekke artikler om diabetes i Sykepleien er vårt mål å gi deg som sykepleier og leser mer kunnskap og innsikt. Det gjør vi gjennom møter med mennesker som lever med diabetes, sykepleiere som deler sin historie, sine erfaringer og sin kunnskap, samt fag- og forskningsartikler.

En nydelig sommerkveld ble den siste

Jeg vil avslutte der jeg begynte. Med min far og diabetes type 1. Før insulinet ble oppdaget, var diabetes type 1 en dødelig sykdom. Etter at insulinbehandlingen kom i 1922, var forventet levealder fortsatt betydelig lavere enn i resten av befolkningen. I dag, 100 år etter, er det fortsatt en forskjell, men den er ikke så stor som før.

Min far døde tidlig. Han la seg en nydelig sommerkveld og våknet aldri igjen. Jeg var tenåring og husker den natten og dagene etterpå som om det var i går. Det er med stor glede at jeg nå kan skrive at de som rammes av diabetes type 1 i dag, vil leve gode og lange liv takket være dagens mange gode løsninger for behandling og oppfølging.