fbpx Er det riktig at den mest uerfarne legen står alene i akuttmottaket? Hopp til hovedinnhold
Turnuslege:

Er det riktig at den mest uerfarne legen står alene i akuttmottaket?

Bildet viser Victoria Schei.

En turnuslege stiller spørsmålet, til stort engasjement fra sykepleiere.

Victoria Schei var turnuslege på et mellomstort sykehus i Norge i et halvt år. Der sto hun, som en av de minst erfarne legene, og tok imot de mest alvorlig syke pasientene. Alene.

«Er dette virkelig til det beste for pasienten – og legen», spurte hun i et debattinnlegg i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Responsen er overveldende, ikke minst fra sykepleiere.

Frykter for pasientene

«Flott at dette synliggjøres fra dere leger! Dette er også krevende for sykepleierne, da de også kjenner på et for stort ansvar i disse situasjonene», er én av mange kommentarer på tidsskriftets Facebook-side

Victoria Schei sier hun gikk noen runder før hun skrev innlegget.

– Jeg har en fast spalte i legetidsskriftet, og jeg var midt inne i den kirurgiske delen av turnustjenesten. Jeg var preget av mye snuing av døgnet og mye jobbing. På vaktrommet ble det stilt spørsmål om hvorfor leger jobber 18-timers vakter, og ikke tredelt turnus, sånn som sykepleiere. Men jeg opplevde ikke at det ble snakket så mye om det utenfor vaktrommet.

Da hun skrev det første utkastet, var slitenheten overhengende. I prosessen spurte hun seg hva det var hun ville ha frem.

– Og det jeg er mest opptatt av, er jo konsekvensene, sier hun.

Hun frykter at de lange vaktene, og at det å sette uerfarne leger i førstelinje rammer pasientene.

– Det er viktig at vi lærer og blir vant til å jobbe i akuttmottaket, sier hun.

– Men når vi står alene på natt og har vært på jobb siden tre på ettermiddagen, og er nye og usikre, så frykter jeg for pasientsikkerheten.

Redd for å gjøre feil

Hun beskriver hvordan det nesten var en lettelse hvis det var et traume, for da gikk traumealarmen og det kom automatisk mer erfarne leger til akuttmottaket.

Men når hun hadde pasienter som var triagert som røde, det vil si at de skulle ha umiddelbart tilsyn av lege, sto hun vanligvis alene. Det kunne være pasienter med brystsmerter eller sepsis.

I innlegget forteller hun at åtte pasienter kunne vente på hjelp når hun overtok vaktansvaret. «Pasienter med magesmerter, blødninger, brudd i ryggen og skuldre ute av ledd».

I tillegg måtte hun følge opp pasienter på sengepost, for eksempel pasienter som kommer inn uanmeldt, og som hadde åpen retur. 

– Jeg måtte hele tiden gjøre en avveiing av hvem som er sykest, sier hun.

– Og jeg var redd for å gjøre feil.

– Heldigvis har vi sykepleiere

– Dette er ikke en ukjent problemstilling for sykepleiere i akuttmottak?

– Nei. Og heldigvis har vi sykepleiere i akuttmottaket. De er veldig drevne på behandling av akutte tilstander. Er det for eksempel meldt en pasient med sepsis, står sykepleierne klare med væske, utstyr til blodkultur og til å legge inn kateter. De vet at det skal gis antibiotika i løpet av en time og kunne minne meg på å bestille røntgen thorax. Hvis jeg bommet på blodgassen, kunne de ta den for meg. Sykepleierne er til stor nytte, og samarbeidet er viktig, sier hun.

– De ser at vi er slitne, at vi ikke alltid klarer å tenke klart. Jeg husker en gang en hyggelig sykepleier kom bort og sa: «Du ser ut som du trenger litt saft».

– Er du overrasket over hvordan sykepleierne reagerer på det du skriver?

– Ja, litt. Jeg er veldig glad for at de reagerer så positivt. Mitt inntrykk er at mange er enige med meg. De ønsker det samme: At pasientene ikke skal måtte vente så lenge, og at de skal ses til av en mer erfaren lege. For eksempel kunne en mottakslege sett kjapt inn til dem.

Responsen fra andre leger har også vært overveldende positiv. Både i sosiale medier og på meldinger. De kjenner seg igjen. Takker.

– Kjenner på samme fortvilelse

Randi Askjer, fylkesleder i Norsk Sykepleierforbundet i Vestfold og Telemark, var den som skrev den nevnte kommentaren på Facebook. Hun sier sykepleiere kjenner på den samme fortvilelsen som Schei formidler som turnuslege.

– I Vestfold har vi en stor, pågående sak om det store akuttsenteret, så dette er svært aktuelt, sier hun.

– Utfordringene der ligger nettopp i for lav bemanning og for lav kompetanse.

Hun sier det blir utfordrende, særlig for erfarne sykepleiere, med turnusleger i front når de skal ta imot de sykeste.

– Legene har det formelle ansvaret, men sykepleierne ser at de mangler kunnskap. Da blir sykepleierne egentlig en støtte for legen, selv om det skulle være omvendt, sier hun.

– Hva tenker du om at en turnuslege setter ord på hvordan det oppleves?

– Jeg synes det er utrolig tøft gjort av henne. I stedet for å late som at dette er noe hun kan, så forteller hun hvordan det er.

Bildet viser Randi Askjer.

Redd for å miste empati

– Reaksjonene jeg får, tyder på at dette er en utfordring som er uavhengig av geografi, sier Victoria Schei.

Hun understreker at innlegget ikke er rettet mot sykehuset hun har turnus ved, men mot organiseringen i akuttmottak generelt.

– Leger fra både små og store sykehus sier at de kjenner seg igjen. Det er tydeligvis en tradisjon å sette turnuslegen til å ta imot pasienter i akuttmottaket. Og denne tradisjonen ønsker jeg å stille spørsmål ved. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Er det sånn vi vil bli møtt hvis vi blir syke? Eller slik vi vil at bestemor blir møtt hvis hun blir syk?

– Det har vel vært en tanke om at man skal herdes?

– Ja, men spørsmålet er om herdingen går ut over pasientene, og om man blir herdet på en god måte. Når man som ny møter på en stabel av innkomstjournaler, en telefon som ringer uavlatelig og en haug med arbeidsoppgaver, så kan man fort føle på en håpløshet. Det jeg frykter, er at man på grunn av for mange arbeidsoppgaver og for lite veiledning kan gjøre potensielt alvorlige feil. Og at vi nye leger kan begynne å tenke «enda en innkomst» når det kommer en ny pasient. Jeg er redd for at man kan miste empatien og bli utbrent.

Vil ha direktoratet på banen

Hun forteller at innlegget er beskrivende for vaktene generelt. Selv om noen er travlere enn andre.

– Jeg stålsatte meg for hver nattevakt, sier hun.

– Det var som å gå i 18 timers alarmberedskap.

– Har du vært i situasjoner hvor det kunne gått galt?

– Nei, ikke personlig. Men å drifte skadepoliklinikken på natt har vært utfordrende. Der har jeg stått og gipset og reponert, og selv om jeg har mestret det, har det ikke føltes som pasienten har fått den beste helsehjelpen. 

«Er det riktig at jeg sitter klokken tre om natten og googler «kamgips», lapper en istykkerrevet finger på amatørmessig vis, mens eksperten som kan det, ligger hjemme og sover», skriver hun i innlegget.

– Hva ønsker du å oppnå med å fortelle om dette?

– Jeg ønsker at Helsedirektoratet skal gå gjennom vaktbelastningen og arbeidsoppgavene til LIS1-legene og vurdere om det er sånn de vil drifte norske akuttmottak. At det er blitt en debatt av det jeg skrev, synes jeg er positivt. Det gir håp om at det kan skje en forandring.

– Hvilke råd vil du gi turnusleger?

– Spør om hjelp. Ring bakvakten, selv om vedkommende sover eller står på operasjon. Bruk sykepleierne for alt de er verdt. Men husk: De vil hjelpe, men ha respekt for at også de har det travelt, sier Victoria Schei.

Bildet viser Victoria Schei.

0 Kommentarer