Samboeren: Klandrer ikke dem som var på vakt da Daniel døde

FØR: Merethe Nilsen og Daniel Nicolai Guldberg bodde sammen på Sotra utenfor Bergen. Damiel døde 15. oktober 2018.

Merethe Nilsens samboer døde på akuttmottaket. – Det er ille å skulle klare seg med minst mulig bemanning uten en back-up-plan, sier hun.

Merethe Nilsen bodde sammen med Daniel Nicolai Guldberg, som døde på akuttmottaket i oktober 2018.

Les saken her: Daniel (43) døde på akuttmottaket: – Der skjedde det vi advarte om

Fylkeslegen konkluderte med systemsvikt.

– Hva syns du om at ingen enkeltpersoner må ta ansvar for svikten?

– Jeg som er i helsevesenet selv, skjønner det veldig godt. Man rekker ikke over alt. Det er helt umulig, det er for travelt, sier Nilsen, som er hjelpepleier i hjemmesykepleien.

– Systemet var ikke godt nok. Det er ille å skulle klare seg med minst mulig bemanning uten en back-up-plan. Hadde de tilkalt flere folk, kunne dette vært unngått.

Fikk innvilget erstatning

Hun viser til en uttalelse hun har fått fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE).

 «Slik vi ser det hadde han mest sannsynlig overlevd dersom han hadde fått den oppfølgingen han skulle», står det i meldingen fra NPE.

NPE mener at hadde pasienten fått tilsyn, ville han sannsynligvis fått behandling innen kort tid etter at han kom til sykehuset.

– Det var ingenting i veien med hjertet. Litt forkalkning, men ingenting var helt tett. Jeg er sikker på at han ville ha overlevd, sier Nilsen.

Hun søkte om erstatningen i april.

– Jeg sliter jo med regninger. Daniel forsørget meg, fordi jeg har en nakkeskade og har derfor gått på arbeidsavklaringspenger. Jeg fikk innvilget erstatning allerede i juni.

Angrer på at hun dro fra ham

– Hvem klandrer du?

– De som nedbemanner, fordi de skal spinke og spare penger i helsevesenet. Tilstanden på akuttmottaket er ikke enestående, sier Nilsen.

– Jeg har aldri klandret dem som var på vakt. Men jeg har lurt på hvordan de har hatt det på jobb med alle avvikene i forkant.

– Du har sagt til NRK at du angret på at du dro fra Daniel på akuttmottaket?

– Ja, veldig. Daniel sa jeg ikke trengte være der, jeg kunne dra hjem og hente tingene. Jeg stusset og sa til en sykepleier at jeg vet ikke helt. Jeg fikk høre at «vi klarer oss fint, du kan dra», og jeg tenkte «ja ja, han har jo alle disse monitorene rundt seg».

Han lå da tilkoplet EKG.

– Jeg hadde parkert der ambulansen står, så jeg måtte i alle fall hente bilen.

Daniel skulle si fra når han var kommet på hjerteavdelingen, avtalte de.

– Jeg hørte ingenting fra ham.

I stedet fikk hun telefon fra akuttmottaket. Daniel var død.

– Jeg angrer fremdeles på at jeg dro. Jeg angrer at jeg kjørte ham til mottaket i det hele tatt. Vi har jo hjertestarter hjemme. Jeg hadde tatt fri den dagen for å passe på ham, fordi han hadde brystsmerter.

Fastlegen de var hos, ville bestille ambulanse, men Daniel ville heller at samboeren skulle kjøre ham.

– Jeg skulle aldri gjort som sykepleieren sa.

– Klandrer du sykepleieren?

– Nei, for vedkommende regnet jo med at noen skulle komme til Daniel etter ti minutter.

Les også: Om dødsfallet på Haukeland: – Ille at det skulle gå så langt

– Alt gikk galt, det er bare tragisk.

Nilsen forteller at hun hadde vært med faren sin på sykehuset med hjertestans flere ganger.

– De har reddet ham på hjerteavdelingen hver gang. Jeg regnet med at Daniel var like trygg på akuttmottaket. Dessverre måtte han på do, så de tok av ham ledningene. Siden han ikke hadde vondt, koplet de ikke på ledningene igjen. Men det står i innleggelsesbrevet at smertene kom og gikk. Alt gikk galt, det er bare tragisk.

– Hva vil du si til sykepleierne?

– Hadde det ikke vært så travelt som det var, hadde de fått med seg at han utløste alarmen. Jeg har selv jobbet på Haukeland, vi løp alltid når noen hadde trykket på alarmen. Når de ikke har gjort det, tenker jeg at det må ha vært så travelt at det er vanskelig å forestille seg. Daniel fikk ikke tildelt egen sykepleier en gang. Ingen var tilgjengelig, alle hadde fullt opp med pasienter allerede.

Ville skjønt mer av hva som skjedde

– Har du hatt kontakt med dem som var på jobb?

– Nei, jeg har egentlig villet, men jeg føler Haukeland har skjermet dem. Jeg hadde massevis av spørsmål, og skulle gjerne skjønt mer av hva som skjedde.

– Hva syns du om det?

– Jeg kan forstå det sett fra de ansattes ståsted. Samtidig, hadde det skjedd meg som ansatt, tenker jeg at jeg ville ha formidlet min historie til de pårørende, ikke nødvendigvis møtt dem. Så hadde de sluppet å lure. Ellers ville jeg gått med dårlig samvittighet, sier hun.

– Nå har jeg forsonet meg med at jeg aldri får vite helt hva som skjedde og hvorfor det ble som det ble. Det plaget meg veldig i begynnelsen.

– Hvis du fikk tilbudet, ville du høre mer?

– Ja, absolutt.

Hun opplyser at hun ble oppringt fra sykehuset noen ganger de første månedene, og ble spurt om hvordan det gikk.

– Så ble det helt stille.

– Viktig at saken kom frem

Nilsen er egentlig mediesky. Men hun bestemte seg fort for å være åpen, med både navn og bilde.

– Det var så viktig at saken kom frem. Vi kan ikke ha det sånn. Det er for sent for Daniel, men kanskje kan det hindre at det skjer med andre.

– Har det hatt noen effekt?

– Det er lovet at det skal bli mye bedre, det vet jeg ikke om det er.

Hun har hatt faren sin på sykehuset i ettertid.

– Jeg var veldig redd, og forsikret meg om at han ikke lå på et rom alene. Han ble sendt ut en lørdag. Det gikk bare noen timer, så ble han innlagt igjen om natten. Det betyr at de vil spare penger. Om det er bedring på mottaket, vet jeg ikke.

Hun tenker på samboeren sin som lå bak en lukket dør i mørket.

– Lyset slukker seg automatisk, hvis ingen beveger seg i rommet. De sparer på strømmen. Kan hende har den som kvitterte ut alarmen bare sett et mørkt rom, det har jeg tenkt på, sier Merethe Nilsen.