DXA-operatør og sykepleier: – Det er ikke bare å trykke på knappen

DXA-maskiner brukes for å måle bentetthet med røntgenstråler. Bokstavene DXA står for dual-energy X-ray absorptiometry. 

I Norge er det ikke krav om at den som opererer en DXA-maskin er sertifisert. Likevel har sykepleier Merete Finjarn ved ortopedisk poliklinikk ved Bærum sykehus i Vestre Viken helseforetak dratt til Uppsala i Sverige for å bli sertifisert gjennom det svenske osteoporoseforbundet. 

Etter fem år ble hun også resertifisert over nettet.

– Burde være et krav

– Jeg synes absolutt at det burde være et krav om at man er sertifisert når man skal operere en DXA-maskin. Det er ikke bare å trykke på knappen. Dette er kompliserte greier, så du må vite hva du driver med, sier Finjarn.

Hun anbefaler kolleger som har lyst å bli sertifisert, å først få litt erfaring med å bruke maskinen, slik at de har knagger å henge den nye kunnskapen på.

– Hvis DXA-operatøren ikke har kunnskap nok, kan pasienter med osteoporose faktisk få beskjed om at de ikke er benskjøre, eller omvendt. De uten osteoporose kan få beskjed om at de er benskjøre, selv om det er mindre vanlig at maskinen måler falsk lav bentetthet.

Mange feilkilder

– Hva kan gå galt hvis man ikke er sertifisert?

– Først må du forstå hva maskinen faktisk måler og hva som ligger til grunn for en «sann» bentetthetsverdi (BMD). 

En DXA-maskin har høy presisjon og nøyaktighet, men det er flere forhold som kan påvirke måleresultatet så det blir feil. Finjarn ramser opp:

• Pasientrelaterte forhold som degenerative forhold (aldersforandringer som vil vises som hvite områder på bildet, og vil kunne gi høyere bentetthet enn reelt), sykdommer/tilstander, brudd, operasjoner, legemidler og vekt/vektfordeling.
• Ytre forhold som gjenstander med høy mineraltetthet, for eksempel lommebok, metall og visse typer klær. Men også bevegelser fra pasienten kan ødelegge en måling.
• Forhold knyttet til DXA-operatørens teknikk som posisjonering av pasienten, plassering av det området på bildet som skal måles, ben- og punktplassering med mer. Det kreves en god del justeringer.

– Når pasienten kommer til en kontrollmåling, kan en operatørfeil føre til at en sammenlikner epler og pærer i stedet for den faktiske endringen i pasientens bentetthet, sier Finjarn og legger til:

– Når et bilde er tatt, må en alltid vurdere om bildet kan brukes og analyseres, sier Finjarn.

De viktige sidebildene av ryggen

Tidligere tok de kun sidebilder av ryggen (VFA) ved mistanke om ryggbrudd når de målte en pasient i DXA-maskinen. Mistanken var basert på enten et høydetap på mer enn 4 centimeter, kortisonbruk eller lav BMD.

– Men da mistet vi mange, så vi har lært av egne feil. Nå gjør vi det rutinemessig på alle som kommer for benhelse- og osteoporoseutredning, sier Finjarn.

Sidemålinger viser kompresjonsbrudd hos så mange som en av tre pasienter blant dem over 50 år med lavenergibrudd som kommer til benhelse- og osteoporoseutredning på Bærum sykehus. De fleste er ikke klar over at de har hatt det.

Fant 13 kompresjonsbrudd 

En gang fikk poliklinikken inn en pasient i 70-årene som egentlig ikke følte at hun trengte DXA-målingen. Hun hadde nylig vært gjennom en måling ved et annet sykehus som hadde vist at hun ikke var benskjør.

– Da vi målte bentettheten, fikk vi også høye verdier. Det var tydelig degenerative forhold og åpenbart at verdiene var falskt forhøyet, noe som var bemerket i tidligere rapport. Da vi tok sidebilder av ryggen, fant vi 13 kompresjonsbrudd som pasienten hadde hatt tidligere uten å vite om det. Ryggvirvlene var komprimerte, og det var blitt degenerative påleiringer som ga oss falske BMD-tall, forklarer Finjarn.

Pasienten ble sporenstreks satt på benoppbyggende behandling.