Når skal osteoporose prioriteres?

Vi kvinner utgjør rundt halvparten av befolkningen. Vi lever lenger enn menn. Da er det åpenbart at å forebygge osteoporose og unødige hoftebrudd blant den økende gruppen eldre kvinner er både smart og nødvendig. 

Da vil flere eldre kvinner klarer seg selv lenger på egen hånd. Det er først og fremst bra for den enkelte kvinne og hennes livskvalitet – og for hennes nærmeste. Men du verden – hvilken gevinst det vil være for helsetjenesten og samfunnsøkonomien. Så vet jeg selvfølgelig at også menn rammes av osteoporose, men i langt mindre grad enn kvinner. Det gjør jo ikke saken noe bedre. Snarere tvert imot. Også mennene som rammes, fortjener bedre enn det vi er vitne til nå. 

Osteoporose er en folkesykdom, men også primært en kvinnesykdom. 

Koster rundt 9 milliarder årlig

Beregninger viser at hoftebrudd, som ofte er et resultat av ubehandlet osteoporose, er estimert til å koste samfunnet rundt 9 milliarder kroner årlig. Den største kostnaden er knyttet til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Eldre med hoftebrudd mister funksjonsnivå og trenger hjelp. For mange eldre kan et hoftebrudd være kroken på døra for en aktiv og god alderdom uten behov for hjelp til daglige gjøremål. 

Som om ikke det er nok: Tall fra norske epidemiologiske osteoporosestudier viser en overdødelighet på hele 30 prosent blant kvinner og 50 prosent blant menn ett år etter et hoftebrudd.

Norge har verdensrekorden i hoftebrudd: 9000 hvert år. Hver eneste time året rundt ryker en hofte her til lands. Sju av ti hoftebrudd rammer kvinner.

Det er ikke bare hoftene som knekker på benskjøre. Håndledd, overarmer og rygger knekker også oftere hos benskjøre enn andre. Det er rundt 15 000 håndleddsbrudd i Norge årlig. Folkehelseinstituttet anslår at om lag 140 000 kvinner og 90 000 menn har sammenfallsbrudd i ryggvirvlene, som oftest som en følge av benskjørhet. 

Fallrelaterte skader er den nest dyreste helsetilstanden i Norge og den tredje største årsaken til helsetap i Norge.

Forebygging nytter

Med klare tall og fakta som bakteppe er det ikke til å begripe hvorfor det ikke satses langt mer på forebygging og behandling av osteoporose. De fleste av oss kan gjøre mye selv. Det er kanskje litt kjedelig, men de samme rådene gjelder her som for andre folkesykdommer: Spis sunt, og følg de nasjonale kostrådene. Proteiner, kalsium og D-vitamin er viktig for skjelettet. Tobakk er også her en uting. Fysisk aktivitet bremser bentap og forebygger fall. 

Noen av oss har høyere risiko enn andre. Skulle du være blant dem som av ulike grunner blir benskjør, finnes det behandling. En rekke medisiner har kommet på løpende bånd de siste årene. Dessverre vet ikke alt helsepersonell det. For mange kvinner som dukker opp i akuttmottak eller på legevakten med såkalte lavenergibrudd etter fylte 50 år, får ikke den oppfølgingen de bør. 

Disse kvinnene, og mennene for den saks skyld, skal følges opp med bentetthetsmåling og vurdering for medikamentell behandling for å forebygge nye brudd. 

Nasjonale retningslinjer fra 2005 

De gamle nasjonale retningslinjene er altså basert på forskning, fakta og en virkelighet fra 1997–2004. Det er 20 år siden, det. Et bredt tverrfaglig fagmiljø har i lang tid kjempet en innbitt kamp for nye retningslinjer. Men byråkratene i Helsedirektoratet sier nei. De har andre og viktigere ting å drive med. Dette får Legeforeningen og andre lage selv, svarer Helsedirektoratet, som er den eneste instansen i Norge med myndighet til å lage nasjonale retningslinjer. Seriøst? 

Det er bred faglig enighet om hva som bør gjøres, og det legges ned en imponerende innsats rundt om i Norge. Det er etablert osteoporoseklinikker og rutiner som står som eksempler til etterfølgelse for andre. Egne osteoporosesykepleiere måler bentetthet og følger opp den enkelte pasient i tett samarbeid med ortopeder, endokrinologer og andre. 

I Oslo er risikoen for hoftebrudd redusert med 37 prosent fra 2012–2021. Eksemplene er mange og gode. 

Gjør noe, da!

Helse Sør-Øst har nå gitt alle sykehusene i regionen i oppdrag å sørge for at alle eldre med brudd identifiseres og får adekvat behandling. Hvorfor følger ikke de andre regionale helseforetakene etter? Også Stortinget har bedt helseministeren om å ta grep. I dag er det for tilfeldig hva som gjøres, og hvem som får adekvat behandling. 

Jeg er så utrolig lei av at norske helsebyråkrater og helsemyndigheter er så bakpå, og at de ikke satser mer på forebygging og kvinnehelse.