Etnisitet påvirker både risikoen for D-vitaminmangel og benskjørhet

Det er velkjent at forekomsten av benskjørhet (osteoporose) i Norge er høy sammenliknet med andre deler av verden, og at skjelettsykdommen er mest utbredt hos kvinner. Noe som har fått mindre oppmerksomhet, er at etnisitetpåvirker både risikoen for D-vitaminmangel og benskjørhet. 

Risiko for benskjørhet

D-vitamin er nødvendig for å absorbere kalsium og fosfat i tarmen og normal benmetabolisme. Når huden eksponeres for direkte dagslys, reagerer stoffer i huden på ultrafiolettstråler (UVB) i sollyset, og det dannes D-vitaminer i huden. På lyse sommerdager produserer huden rikelig av vitaminet. Mørke vintre, særlig i nord, begrenser effekten av dagslys. 

Mangel på D-vitamin kan utgjøre en risiko for benskjørhet. Benmassetettheten reduseres, bindevevet blir mer porøst, og risikoen for brudd øker. Bruddi håndledd eller hofte er ofte første symptom. 

Soling, innvandring og mørk hud har betydning

Mørkere hud med mer pigmentering og melanin absorberer i mindre grad UVB-stråler enn lys hud. Personer med mørk hud er derfor mer utsatt for redusert D-vitaminsyntese.

Rundt tre fjerdedeler av innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Asia har D-vitaminmangel. Når hud ikke eksponeres for sollys, vanskeliggjør det D-vitaminsyntese. Det kan være et problem for innvandrere som går tildekket, og som i tillegg er mørke i huden.

Aktivitet og kosthold er viktig for god benhelse

D-vitamin, et balansert kosthold og regelmessig mosjon er avgjørende for god benhelse. Benskjørhet gir lite symptomer, og tiltak som forebygger sykdom og brudd, er viktig. Det må særlig ses til innvandrergrupper med D-vitaminmangel og grupper der risikoen for benskjørhet er kjent. 

Kost og matvaner varierer mellom kulturer. Dårlig D-vitaminstatus hos noen innvandrergrupper kan derfor skyldes kulturbetinget kosthold som ikke inneholder anbefalte mengder vitaminer og salter. 

Nasjonale kostråd omfatter foreløpig ikke etnisk tilpasset kost, men kostholdsveiledning bør ta hensyn til og utgangspunkt i innvandrers bakgrunn og matvaner. Tilgjengelige råd om tilskudd av D-vitamin må forelegges på et språk innvandrere forstår og i henhold til de seneste anbefalingene. 

Det er etniske forskjeller

Sammenliknet med den øvrige befolkningen er innvandrere mindre fysisk aktive, og færre trener eller mosjonerer ukentlig. Barn av enkelte innvandrergrupper er også mindre fysisk aktive enn andre barn. Oppmuntring til fysisk aktivitet må derfor ta utgangspunkt i hva som er gjennomførbart ut ifra kulturelle tradisjoner og verdier og kjent helserisiko. 

Helsetjenester må overveie og forberede helsepersonell på etniske og forskjeller med tanke på forebygging, utredning og behandling av D-vitaminstatus og benskjørhet. 

Kulturelle forskjeller og mangel på kunnskap om helsetilbud kan føre til tilbakeholdenhet med å søke helsetjenester eller bruk av kosttilskudd. Kommunikasjon med helsepersonell kan også hemmes av språkbarrierer, og helsepersonell kan ha utilstrekkelig kunnskap om innvandrerbefolkningens helseutfordringer.

Få studier på innvandrergrupper utenfor Europa

Studier på helseeffekter av benskjørhet er i hovedsak gjort på personer med europeisk nedstamming bosatt i Europa, Nord-Amerika og Oseania. Innvandrergrupper fra land utenfor Europa viser ulik forekomst av vitaminmangel og benskjørhet. Få studier omfatter disse innvandrergruppene, og det er uklart hvilke helsemessige konsekvenser de har av D-vitaminmangel og benskjørhet. 

I USA er det for eksempel lavere forekomst av brudd blant afroamerikanere, noe som antas å komme av større ben i skjelettet og høyere benmassetetthet. Europeiske og nordamerikanske hvite kvinner har høyest bruddrisiko, mens svarte kvinner har lavest forekomst. Risiko for latinamerikanske og asiatiske kvinner ligger midt imellom. 

Økt forskning vil sørge for bedre kunnskap

Nyere studier fortsetter å underbygge og kaste lys over osteoporose. For å få mer kunnskap om etniske forskjeller i behandlingsforløpet av benskjørhet er det fortsatt behov for longitudinelle studier med representativitet med hensyn til alder, kjønn og etnisitet. 

I NOU 1999: 13 blir det også etterlyst større bevissthet om etnisitet og etniske faktorers betydning i generelle helseundersøkelser. Det blir oppfordret til systematisk samling av kunnskap om kvinnehelse, inkludert helsen til innvandrerkvinner.

Økt forskning vil bidra til bedre kunnskap og undervisning om innvandrerbefolkningens helse og sikre gode helsetjenester til alle.