MED ØNSKE OM ET FREDFULLT GODT NYTT ÅR til venner, uvenner, nære familiemedlemmer og fjerne slektninger.

Til naboer som alltid er der og stiller opp når man trenger det.

Til dere som har flyktet fra krig og terror og skal prøve å tilpasse dere en annen kultur i et fremmed land.

Til deg som sitter ensom hjemme og lar hele nyttårsfeiringen passere i stillhet.

Til deg som gruer deg til å begynne igjen på skolen etter nyttår.

Til deg som ikke har en jobb å gå til.

Til deg som ikke blir akseptert for den du er på grunn av en annen legning og må leve med konsekvensene av å være sammen med den du elsker.

Til deg som har angst og depresjon og er glad for at jula med alle sine familieselskaper endelig er over.

Til deg som har en kronisk sykdom som setter en stor demper på livsutfoldelsen.

Til deg som har kort tid igjen å leve og dine pårørende som bare kan ta en dag eller en time om gangen.

Til deg som har mistet noen i jula.

Til deg som sliter med rusproblemer som skaper store utfordringer for deg og dine omgivelser.

Til deg som sliter med å få pengene til å strekke til.

Til deg som opplever at familien heller går i oppløsning på denne tiden av året.

Til deg som opplever psykisk og fysisk vold fra dine nærmeste. 

La oss håpe på større kjærlighet, større aksept, større ærlighet, større modighet, større forståelse og større tilgivelse i 2017.

Denne bloggen her skrev jeg opprinnelig i februar 2015, mens jeg jobbet som sykepleier med mastergrad, i Trondheim kommune. Jeg kjenner bare at den fortsatt er minst like aktuell. Særlig nå da den internasjonale dag for menneskerettigheter, den 10. desember, akkurat har vært.

Jeg er sykepleier, og jeg er stolt av å si at jeg er sykepleier i eldreomsorg ved sykehjem. Her er det så mange utfordringer og så mange muligheter til faglig og menneskelig utvikling. Det er i eldreomsorgen, og det er i sykehjem jeg vil jobbe.

Dagene her er uendelig travle og krevende, og jevnt over er jeg sliten og tom når jeg kommer hjem. I en artikkel av J. Gimmestad, i Aftenposten den 7. januar 2015, står det at «ingen norske arbeidstakere er så utsatt for tidspress og store arbeidsbelastninger i jobbsammenheng som sykepleiere. Det går frem av de siste dataene fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse. Resultatene presenteres i dag, i en omfattende rapport skrevet av overlege Hans Magne Gravseth ved Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og helse (NOA).»

Men jeg liker jo også at dagene er travle, at det er nok å gjøre på jobb. Min tidligere veileder på mitt PhD-prosjekt, Margarethe Lorensen, sa at nå måtte sykepleierne slutte å snakke om alle sine gjøremål og heller uttrykke pasientenes behov. Dette samsvarte med min egen opplevelse og jeg har nok hatt denne tankegangen også i fortsettelsen. Jeg må gjerne løpe, og jeg må gjerne være sliten etter arbeidsdagen. «Alle» har travle og krevende arbeidsliv i våre dager. Men å se og oppleve pasientbehov som ikke blir imøtekommet er det mye vanskeligere å akseptere og leve med. Å se på at menneskeliv forringes og menneskeverd tråkkes på, tapper for så uendelig mye energi, utover det vanlige, som «alle» i dag opplever!

Den siste tiden har jeg, som den lesehest jeg er, kost meg med å lese Ken Follets trilogi fra det tjuende århundre. Her får jeg oppgradering på historie i tillegg til å få møte enkeltskjebner over hele verden, i de forskjellige historiske drama som utspiller seg rundt om i verden. Her er fiktive menneskers opplevelser, tanker og følelser inkludert i de ytre, historiske fakta.

I 1939 innledet Det tredje rike programmet med kodebetegnelsen Aktion T4. Programmet besto av systematiske avlivninger, såkalt dødshjelp eller eutanasi, av mentalt syke og fysisk handikappete. På grunn av at det kom protester, ikke minst fra kirkelig hold, stoppet der Führer prosjektet, i alle fall midlertidig, i august i 1941. I det stille ble programmet gjenopprettet senere og, som det står på Wikipedia: «drapene på spedbarn, barn og ungdommer som regimet anså som «livsudyktige» eller «livsuverdige» fortsatte som før og i stillhet.»

I Folletts bøker beskrives en preken av presten Peter, rett etter at han har blitt fortalt hva som skjedde. Peter prest sier da: «Det gjør ingen forskjell at ofrene er handikappete, mentalt syke, lamme, eller ikke i stand til å spise selv. Hjelpeløse spedbarn og senile eldre er alle Guds barn, og disse menneskenes liv er like hellige som deres og mitt». Han hevet stemmen. «Å drepe dem er en dødssynd.» Han løftet den høyre armen og knyttet neven, og stemmen hans dirret av følelser. «Jeg sier dere, dersom vi unnlater å gjøre noe med dette, er syndene våre like store som syndene til legene og sykepleierne som setter den dødelige sprøyten. Dersom vi tier om dette …» Han holdt inne. «Dersom vi tier om dette, er også vi mordere!»

Nå vil du sikkert spørre hva har disse grufulle mordene her har med dagens eldreomsorg i Norge å gjøre. Vi tar da ikke livet av de eldre i Norge? Dette er fra det grufulle regimet i Tyskland under andre verdenskrig. Det er usmakelig å sammenlikne det som den gang skjedde med det vi ser og erfarer her i dag.

Nei, vi har ikke det tredje rikes herskere eller samfunn i dagens Norge. Det var en brutal tid. Men er det å overdrive, når det som skjedde da får meg til å trekke sammenlikninger?

Hva skjer i kjølvannet av at vi har fått innført begrepet «eldrebølge»? Hva betyr det når vi snakker om at vi må spare på pengene for å kunne fortsette å ta vare på våre eldre også i framtiden? Når vi sier at vi ikke har råd til å bruke mer penger enn den eller den summen på de eldre, de med store hjelpebehov?

Jo, da har vi satt en prislapp på menneskeverdet til de eldre og de hjelpetrengende. En eller annen har sagt: «Det som har en pris, kan erstattes av noe tilsvarende. Det som er hevet over enhver pris, har sin verdighet.»

Når vi slik setter en prislapp, en makspris, på hva eldreomsorgen skal koste, har vi altså tatt fra dem det gjelder, de hjelpetrengende og de gamle, verdigheten!

Der jeg er, blir en pasient fly forbanna når en annen pasient kommer naken inn på hennes rom og urinerer på golvet hennes, og legger seg i sengen hennes. Lederne sier at det ikke finnes midler til å leie inn ekstra hjelp for å kunne unngå slike episoder. Tidligere var det alltid en selvfølge at man leide inn ekstravakt for å sitte hos den døende pasient som ikke hadde familie som ville eller kunne sitte hos han. I dag opplever vi veldig ofte at ledere sier at dette har vi ikke råd til å gjøre.

Det er ikke penger til å få assistenter som tar seg av oppgaver som vasking og rydding av skap, koppvask, klesvask og matlaging, så vi som er fagfolk for å yte pleie og omsorg må utøve disse oppgavene, og de demenssyke menneskene som strever med angst og utrygghet fordi de hele tiden glemmer hvem de er, og hvor der er, må klare seg selv i en forvirrende stor og utrygg verden. De må spise supper, yoghurt eller salater til lunsj, fordi amatørkokker blant pleiepersonale opplever dette som billigst og mest sunt, selv om pasientene selv opplever at det er brødskive med syltetøy som er mat. Og om de ytrer seg forsiktig om å få noe annet, får de kjeft av en ufaglært pleieassistent, som er travel og stresset, og opplever at de gamle er bortskjemte unger når de ikke takker for den maten hun har laget. Dette er noen konkrete eksempler på denne prislappen som settes på gamle og hjelpetrengende i dag. Eksempler på at verdigheten er tatt fra de gamle og hjelpetrengende.

Ledere er ikke lydhøre for faglig argumentasjon, men ser i dokumenter. Daglige rapporter skrevet av ufaglærte, likeså vel som sykepleiere. Daglige rapporter skrevet i siste liten, på tampen av travle dager, og med hodet fylt av dagens mange opplevelser og problemløsende kommunikasjon med mennesker som ikke husker og som skal hjelpes. Ledere ser på kommunens dokumenter vedrørende kriterier og retningslinjer og henviser faglig argumentasjon til denne, og avskriver seg sitt eget ansvar på denne måten. Enhetsledere/pleie- og omsorgsledere krever medisiner og overprøver tilsynslegers faglige vurderinger, for å slippe og leie inn folk til miljøtiltak og tillitsskapende behandling. Innleie av mennesker koster mer enn de har råd til. Prislappen er her igjen.

Nei, vi tar ikke livet av gamle og hjelpetrengende i Norge, men vi tar jammen bort muligheten til verdighet og livskvalitet for gamle og hjelpetrengende, ja.

«Få meg ut herfra. Jeg holder ikke ut ikke flere dager. Hadde jeg klart det, skulle jeg hoppet ut av vinduet. Eller drept meg med en kniv. Hvis jeg kunne fått tak i en». Det er ikke første gangen den lille avmagrete, gamle damen snakker om selvmord. Hun mener det.», sitat fra Dagbladets artikkel, skrevet av Harriet Eide den 9. februar i år.

 Å stå i dette her, er det slitet som gjør at sykepleiere høyst sannsynlig står i de største arbeidsbelastninger i jobbsammenheng i dag, slik J. Gimmestad skrev i sin artikkel 7. januar i år. Det jeg VET, er det at det er slik for meg!

I min lesning kom jeg etter hvert over til Sovjetunionen og ikke minst til Øst-Tyskland på -60 og -70-tallet.

Samfunn der mistillit og frykt dominerte, også i hverdagslivet til folk. Der det var viktig å være lojal og godvenn med folk i Stasi, for om en slik hadde lagt deg for hat, slapp du aldri egentlig fri. Lojaliteten til systemet, var det som var viktig. Du måtte for all del ikke ytre noen som helst form for kritikk til systemet, for ble du tatt i, eller mistenkt for en slik ytring, var straffen lang og uendelig hard. Disse landene bak jernteppet sakket imidlertid etter resten av verden når det gjaldt økonomisk vekst og økonomisk frihet. Når glasnost og perestrojka kom så var også landenes økonomi av en slik art at de gamle regimene der ikke kunne fortsette sin praksis lengre.

Hvor vil jeg hen med dette?

I dagens Norge setter vi prislapper på mennesker og tar fra dem verdigheten. Så mye har vi råd til og ikke mer. For meg er ikke dette et akseptabelt argument. Menneskeverdet har ingen prislapp. Spørsmålet er om vi VIL ta vare på menneskeverdet.

Å ha nok folk med kompetanse til å bistå de hjelpetrengende gamle på en god måte, gir også kjøpekraftige mennesker som holder øvrige samfunnshjul, og altså samfunnsøkonomi, i gang. Å ha nok folk med kompetanse, som får utøve sine fag i gode arbeidsmiljøer gir arbeidsglede og helse. Sykefravær reduseres, og dermed faller en stor økonomisk belastning bort.

 Hva er så gode arbeidsmiljøer for mennesker med fagkompetanse?

Der jeg jobber i dag, er arbeidsbelastningen, og gjøremålene av en slik art at det knapt nok finnes muligheter for fagfolkene til å utveksle noen ord seg imellom i løpet av arbeidsdagen. Vaktskiftene rommer fem minutter overlapping, og innenfor den rammen er det ikke plass til å drive med faglig kompetanseutveksling og faglig diskusjon. Det er skremmende. Det gir ikke rom for å bruke hverandres erfaringer eller fagkompetanse, og forbedre pleien og omsorgen som ytes.

Alle overlates til å komme seg gjennom vakten som best en kan. I et fag som pleie og omsorg, der også de etiske problemer er så sentrale, er det altså ikke plass for etiske samtaler og diskusjoner fagfolk imellom. Og dette effektivitetssystemet her gir ikke plass til at kollegaer får tillit til hverandre, og ledelsen er fjern, på kontorer i etasjen over, og bare deres systemlojale beslutninger teller til sjuende og sist. Frykt og mistillit får gode vekstforhold i et slikt system. Og «institusjonen sparer seg til fant», mens de gamle og hjelpetrengende lever i utrygghet og uverdighet, og fagfolkene blir syke og resignerte. Akkurat som i de samfunn jeg nevnte ovenfor.

Jeg tror at å satse på menneskeverdet er det eneste riktige å gjøre jeg. Jeg tror på å glemme kroner, ører og prislapper. Jeg tror på fagkompetanse og på tillit.

Jeg tror på å gi mulighet til faglighet på ansvarlig vis, og at dette gir god eldreomsorg av folk som er villig til å ta ansvar.

Få bort alle målstyringsdokumenter. Slutt med kostnadskrevende store prosjekter for hjernevasking og ensrettet praksis som «Riktig legemiddelhåndtering», «Livsglede» og lignende. Slutt med overkjøring av fagkompetanse og gi handlingsrom, og still heller til ansvar når feil blir begått, i forhold til menneskeverd og til helse.

Sats på menneskelivet, også til de hjelpetrengende og gamle. De har verdi fordi de er mennesker, og de kan dermed aldri bli en ren økonomisk belastning.

Det er menneskesyn dette handler om. Først og fremst hos dem som leder.

Det nærmer seg jul, og i år har jeg gjort bare halvparten av alle juleforberedelser som jeg ellers pleier å gjøre…ikke fordi jeg har gått inn for det, men jeg har bare ikke tenkt så nøye over alt jeg skal gjøre i år – og det viser seg at julestemningen har slått til for fullt likevel!

Tidligere har jeg tenkt at det var alle disse sortene, tradisjonene, pynten, bakingen, vaskingen, røkelsen, musikken og alt det andre som SKAPTE julestemningen inni meg… Men jeg tror ikke lenger at det er sånn det fungerer. Jeg tror julestemningen skapes INNI meg, gjennom mine tanker i øyeblikket.

Jeg tok meg i å ha skikkelig julestemning på nattevakt i natt…da jeg gikk mellom byggene på St Olavs med en dårlig pasient. Det var mørkt og stille, noen julelys utenfor og i vinduene, men ikke et eneste snøfnugg i sikte. Likevel var det noe med stemningen. Portøren var så hyggelig og hjelpsom, pasienten hadde fått all tilgjengelig hjelp og behandling i forløpet, pårørende var takknemlig og veldig hyggelig. Jeg har jobbet mang en jul på St Olavs hospital, og ofte har jeg kjent på akkurat denne følelsen av ro og stillhet. Ingen i korridorene, som om hele huset sov…selv om det nok var full aktivitet bak flere dører.

Da jeg kom fram til avdelingen ble jeg møtt på en litt trasig måte. Sykepleierne var tydelig oppgitte og litt sinte. Mistanken om tentativ diagnose hadde endret seg i løpet av ferden via CT og dette gjorde at sykepleierne måtte omstille seg i forhold til mottak av pasienten på post. Det kan være slitsomt på nattevakt, det skjønner jeg…men jeg skjønte ikke hvorfor de var så sure mot meg. Så jeg spurte de om det hadde skjedd noe på avdelingen siden alle var så sinte…?!

Det hadde det ikke, men de mente det var seint å få beskjed om dette like før vi kom. Det er også greit, men ingen god grunn for å bli sint på meg. Hoppet mellom den fine samtalen og roen på vei bortover til det vi møtte var så stor at jeg måtte snakke med sykepleieren om det. Hun var utrolig fin å snakke med og skjønte hva jeg mente og beklaget at det hadde blitt sånn. Det skulle ikke skje igjen, de var egentlig veldig trivelige damer, sa hun – det hadde hun rett i.

Ellers hadde jeg kanskje tatt det personlig at jeg ble møtt på denne måten og tatt det ille opp og vært litt snurt tilbake, som definitivt hadde avledet meg fra den gode julestemningen….men det som skjedde ble egentlig ganske fint og jeg VET at de kommer til å møte meg med et smil neste gang jeg kommer! For å ha det på det rene ble både pasient og pårørende tatt imot på best mulig måte og fikk straks den omsorg og hjelp de hadde behov for.

På vei tilbake til akuttmottaket tenkte jeg litt over dette med julestemning – hva det egentlig er?

For meg er julestemning ro, tid til å drikke en ekstra kopp kaffe når jeg er innom venner eller familie med gaver, å kose seg med middagen i stedet for å løpe videre til neste gjøremål, å kjenne et behov for å være ekstra god mot de rundt, eller ekstra tålmodig med andre – og seg selv! DETTE er julestemning for meg!!

Og hvis julestemningen da ikke handler om alt rundt, men om hva vi kjenner inni oss, er det mulig å få den gode julestemningen uansett om man jobber dag, sein eller natt, har fri eller er sammen med familie eller ikke. 

Kanskje er det til og med mulig å få julestemning resten av året også…?

God jul, alle sammen!!

Det er snart jul! For barna og mange av oss andre er det gøy med julegaver under treet. Det er gøy å ta av papiret, og det er spennende å se hva som er inni.

Et julepakkeforløp kan være slik: Noen lager eller kjøper en ting, så pakkes denne tingen inn. Den ligger kanskje lagret på et hemmelig sted i noen uker eller dager. Kanskje må den fraktes i posten eller i en bil, et fly eller et tog i mange timer for å komme i de rette hender. Når den kommer fram blir den kanskje lagret litt til, før den rette dagen er kommet: den skal under treet! Der ligger den og gløder mens husfolket ser julebarne-tv, Askepott, lager mat, kler seg, går til kirke, spiser middag, vasker opp, og … endelig! Pakken åpnes møysommelig eller papiret rives opp i full iver. Yes! Takk! Akkurat det jeg ønsket meg!!

Et annet type pakkeforløp: Et menneske har en plage, som muligens blir pakket inn en stund. Det blir etter hvert et legebesøk, som medfører ny henvisning. Kanskje holdes det fremdeles hemmelig i dager eller uker. Kanskje blir det etter en ny periode venting, en tur til en spesialist. Spesialisten sender menneske-pakken videre til neste spesialist. Den neste spesialisten gir time til operasjon. En ny ventetid, der det kanskje holdes hemmelig fremdeles, eller båndet rundt pakken tas av. Etter en tid må menneske-pakken fraktes til et stort sykehus, der det trengs bil, fly eller tog for å få den helt fram. Vel framme blir det nye venting, samtale, diverse prosedyrer, mye snikksnakk og nødvendig dilldall, og til slutt kommer tiden for operasjon … Menneskepakken åpnes møysommelig opp … og det var kanskje absolutt ikke det jeg ønsket meg.

Pakkeforløpene i Norge ble kanskje laget i hurten og sturten, og det samme med valget av navn: PAKKEforløp. For hvem har lyst til å være en pakke som blir sendt og dit?

Men meningen bak pakkeforløpene var god. Det er ønskelig at noen tar imot pakken når den blir sendt over en disk – den skal ikke falle ned på gulvet. Det er ønskelig at hendene som tar imot en pakke skal ta varsomt i mot – innholdet kan være skjørt. Sømløse overganger og kvalitet i alle ledd – det er et bra mål. Og delvis fungerer det nok slik - selv om vi nok har en del å jobbe med i disse forløpene, og selv om vi kanskje kunne funnet et mer treffende navn?

Her hos oss jobber vi for å få til gode overganger i alle ledd vi er innblandet i. Det krever at jeg tenker hjemreise gjerne allerede ved ankomst, og er i kontakt med andre nødvendige instanser på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det er også viktig med overføring av journaldokumenter/papirer, noe som absolutt ikke går av seg selv mellom mange ulike instanser og nivå. En overgang er ikke nødvendigvis sømløs, men kan fungere godt dersom den er skreddersydd for den enkelte.

God jul til alle som sender pakker!

God jul til alle som er midt i et pakkeforløp.

Jeg har sett for mye dritt til å tie. Jeg heller litt malurt i begeret nå, jeg mener vi trenger det.

Kanskje var det dette som skjedde: En mandag ettermiddag i desember slaktes en 14 år gammel mørkhudet gutt ned på en skoleplass i Kristiansand. Udåden skjer av en jevngammel lysere gutt. En tilfeldig tilstedeværende tobarnsmor i slutten av førtiårene ser det hele mens hun er ute og lufter hunden, og iler til for å stoppe det hun opplever som et brutalt angrep. Hun blir belønnet med dødelige knivstikk. Begge ofre fraktes til nærmeste sykehus, men det er for sent og skadene for store.

Nyheten ryster landet, og mange er spørrende til at dette skjer. Noen andre er ikke fullt så overrasket. En rekke nettsteder har i årevis bedrevet grov innvandrerhets, og først og fremst: hatretorikk basert på rasisme.

Religion og etnisk bakgrunn blandes i en giftig miks. Deler av denne retorikken har klangbunn helt inn i den norske regjering, og det er forbi skammelig. Det er farlig, og det må adresseres av langt flere som er opptatt av det humanistiske perspektivet i vårt åpne samfunn.

Like lite som sykepleiere skal bry seg om pasientens hudfarge og religion, like lite skal dette definere menneskeverd i vår verden. Den som tier, samtykker. Språk er makt, og ord kan være ammunisjon om det ikke avvæpnes tidlig og kraftig nok.

Vi har så alt for mange eksempler på dette, og kan ikke late som om vi ikke vet. Vi er et reisende folkeferd, og som resten av verdens befolkning får vi mange impulser på våre veier. Både hjemme og ute.

I Stavanger sitter eldre menn i institusjonen "Blidensol" og insisterer på at helsepersonell ikke kan bruke hijab på jobb. Likestillings- og diskrimineringsombudet sier at dette strider mot norsk lov, og kommunen forteller sykehjemmet at de skal akseptere hijab som arbeidstøy. Styret ved institusjonen sier nei.

Helsearbeiderne som velger å jobbe i sektoren, som tilfører ettertraktet arbeidskraft, er plutselig et problem. Hva har så dette med hatretorikk å gjøre? Begge disse sakene, uansett sannhetsvalør, har fokus på det som skiller og oppfattes som ulikt. Dermed bidrar alle slike saker, og slike retoriske grep, til økende konflikt og dypere skillelinjer mellom medmennesker. For det akkurat det vi alle er: Medmennesker.

For under hundre år siden hadde de aller fleste sykepleiere hodeplagg som til forveksling ligner en hijab. Noen nonner har det fremdeles. For et femtitalls år siden hadde alle norske utdanningsinstitusjoner for sykepleiere andre typer hodeplagg. Hva ville de sagt om oss?

Vi har alle et valg hvordan vi møter nye mennesker. Alltid! Er ikke det flott?

Jeg er helt sikker på at alle dem som påstår at ukjente mennesker potensielt er skumle saker, ikke minst dem som kan se annerledes ut enn meg selv, ikke tenker over følgende: hver eneste dag legger vi livene våre bokstavelig talt i hendene på slike ukjente folk. For hva gjør vel de aller fleste når vi forflytter oss lenger enn en liten gåtur? Vi kjører. Bruker du buss, bil, båt eller bane? Uansett er du avhengig av den som kjører og de du møter. Kjører du bil har du potensielle banditter både foran og bak, for ikke å snakke om alle dem du møter på den andre siden av veien. Ingen tror at en gul malingstripe i midten beskytter noen mot fremmede. Likevel går det meste riktig bra. Fordi vi alle er avhengige av hverandre for å lykkes både alene og sammen!

Fremmede mennesker er altså nye potensielle venner du ennå ikke har møtt, og du kan selv bestemme hvordan du vil reagere når møter dem. Forskning har videre vist oss at måten vi tenker om møter med ukjente, påvirker selve møtets innhold - og vår gjensidige oppfatning av hverandre.

Så hva vil vi ha? Venner eller uvenner?

Med kunnskap, pågangsmot og nysgjerrighet skal landet videreutvikles. Av samarbeidende individer uavhengig av hudfarge, etnisitet, legning og religion. Det er først og fremst skremmende enkelt. Måtte vi alle få et flott nytt arbeidsår, gjerne med dem vi trenger mer av: nye fremmede kolleger!

Behov for paradigmeskifter: – JA

De seneste dager har blant annet den faggruppen i Norsk Sykepleierforbund som jeg er medlem i, Faggruppe i geriatri og demens, hyppige påminnelser om de viktige Demensdagene som går av stabelen i begynnelsen av desember. Mange dyktige, fagkyndige mennesker skal fortelle om sin forskning og sine erfaringer innen dette store og viktige kunnskapsfeltet.

En artikkel har satt seg fast i mitt hode, «Behov for et skifte», publisert på faggruppens Facebook-side den 31. oktober nå i år. Psykolog og professor ved Tel-Aviv universitetet i Israel, Jiska Cohen-Mansfield, sier: «Vi trenger et paradigmeskifte i behandlingen av personer med demens.»

Jeg har selv jobbet mye etter hennes kunnskaper, som sykepleier i sykehjemsklinikken, og har kjent på dette med det paradigmeskifte demensomsorgen står i. Da jeg jobbet klinisk som sykepleier i sykehjem, i Trondheim kommune for eksempel, så var denne kunnskapen fra Cohen Mansfield totalt ukjent, og absolutt umulig å følge opp slik sykehjemsdriften var organisert. Bemanningen var minimal og medisiner var behandling ved demenssykdom.

Jo, kunnskapen utviklet av psykolog og professor Cohen-Mansfield er viktig, men definitivt et paradigmeskifte. Ikke minst er denne professorens kunnskap enormt viktig om du velger menneskeverd og aktive liv, foran annet.

Nettopp det er hva som skal være hovedtemaet mitt her og nå.

For ja, det er behov for et paradigmeskifte i behandlingen av mennesker med demens.

MENdet er jammen meg også behov for et paradigmeskifte når det gjelder offentlig forvaltning, organisering og politikeransvar i like stor grad, nå i dag.

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde.

Med tanke på forvaltning og arbeid og ansvar blant administrasjon og politikere, så er det i dag et enormt behov for et slikt skifte.

På Verdig eldreomsorg kommer vi over så uendelig mange eksempler på dette behovet. Se til Haugesund kommune, og til Malvik kommune, som to eksempler. De flytter syke, gamle mennesker sammen på dobbeltrom, for å spare penger. I Trondheim kommune har helsekommunal ledelse sannsynligvis ikke anelse om hva verdighet i et menneskeliv betyr i det hele tatt, slik de ikke har rom for å følge Cohen-Mansfield i demenspleien.

I Hadsel kommune har man som målsetting å ha lagt ned et betydelig antall sykehjemsplasser til 2020, for å få hjelpetrengende innbyggere inn på heldøgns omsorgsboliger i stedet. Årsaken skal være at man ikke har penger til sykehjemsdrift på dagens nivå i framtiden. Kommuneøkonomien er begrenset, og man må ta grep, og det er nettopp her, overfor de svakeste og syke blant oss man tar pengene.

Nasjonal politikk sier jo dessuten at sykehjem er ute, og folk vil bo hjemme.

Er det så enkelt som dette her, tro?

Er det egentlig et spørsmål om penger, og om økonomi, når det stadig vekk er de sykeste og de svakeste av oss det skal gå utover?

Hvem kan dokumentere at å bo i eget hjem med hjemmesykepleie, er billigere for kommunen enn en sykehjemsplass, forresten? I alle fall om pasientenes, eller brukernes rett på forsvarlig og verdig helsehjelp skal oppfylles?

Det er nettopp med tanke på slike spørsmål, vi nå bare må ta et skifte i perspektiv, et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde; – altså et paradigmeskifte.

For det første spørsmålet politikere, og velgere, nå må besvare er følgende:

Skal mennesker behandles med verdighet, altså er menneskeverdet ukrenkelig, uavhengig av helsetilstand, alder og lignende?

De som svarer ja på dette spørsmålet har allerede sagt hva som er viktigst, fordi menneskeverdet har forrang foran annet.

Men om vi svarer at menneskeverdet har forrang? Ja, hva da? Hvordan løser vi da problemet ved at det faktisk koster penger å opprettholde menneskeverdet?

Da må vi gå inn i problematikken hvilke behov har befolkningen, og da særlig de hjelpetrengende. IPLOS sier en del om hjelpebehov, men er et uendelig snevert måleredskap, som sier minimalt om hjelpebehovene ved demenssykdom for eksempel. På tross av at 80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. De syke menneskenes behov må kartlegges, i sin helhet og bredde, av fagfolkene nær pasientene. Hadsel kommune, for eksempel, hevder at sykehjemspasientene der er friskere enn i landet for øvrig. På hvilket grunnlag kan de si det?

Hva trenger pasienter og pårørende av papirer knyttet til vedtak og lignende?

Jeg minnes godt fra jeg var avdelingssykepleier ved Aker universitetssykehus, hvordan et tema kom igjen og igjen. Temaet var frykten for kravstore pasientersom selv visste godt, som følge av internett og den slags. Så kom hjemmesykepleierne i bydelene og fortalte at for å unngå feil på grunn av denne utvikling skulle de nå lære juridisk språk og fjerne seg fra fagspråket.

Siden den gang har utviklingen løpt løpsk.

Trenger ektefellen til demenssyke Ola et tykt brev med vedtak ned til minste detalj, og papirer om ankemuligheter i det vide og brede? Og trenger ektefellen lignende dokumentbrev hver bidige gang det gjøres en endring i hjelpen til Ola?

Det koster uendelig mange byråkratlønninger å holde alle disse dokumentene oppe og gående. I frykt for at en pasient skal klage på manglende hjelp.

Slik må dette ønskete paradigmeskiftet bidra til en gjennomgang av alle små og større dokumenter vi produserer, med enorme personalkostnader i byråkratiet. Hvilke dokumenter er det egentlig vi trenger? Er det sikkert at de syke og hjelpetrengende i heldøgns omsorgsbolig vil gi en mindre kostnad på budsjettet, når vi skal gi den faktiske hjelp hver enkelt pasient egentlig trenger, ikke ansatte på huset, med tilsyn på rommet fire ganger i døgnet?

Hvor mange av menneskene i sykehjemmet klarer seg egentligmed den hjelpen her? Det er et mye viktigere spørsmål. Og da må alle behov, ikke bare målbare gjøremål, slik IPLOS er, inn i behovskartleggingen.

Men om det endres på dokumentasjonskravene, for å bedre skulle ivareta de enkelte mennesker med hjelpebehov, så kan ikke kommunene bare gjøre dette uten videre.

Det store dokument (mak) verket kommer jo fra statlig side. Alt fra riksrevisor til Fylkesmenn og lignende, som yter kontroll og tilsyn, ser jo bare dokumenter, og aldri pasienter. Nylig så vi hvordan dagens regjering nå lyver ved å si at de har kortet ned ventetiden til behandling i spesialisthelsetjenesten. Når dokumentene nå ettergås, så viser det seg altså at tiden fra henvisning til samtale nå dokumenteres, og gir mulighet til å hevde, at ventetiden er kortet ned. Men tiden fram til behandling er faktisk ofte lengre. Dette eksemplet i denne sammenheng er bare for å vise følgende: DOKUMENTER LYVER.

Imidlertid må nå Stortinget og politikerne der, for å hjelpe kommunene til å kunne ta sitt ansvar, ta et oppgjør med byråkratene, og vi trenger politikere som våger å si at dokumenter og tall lyver.

Et paradigmeskifte, til et perspektiv der menneskeverdet er ukrenkelig, kreves nå.

Ja visst, det er begrenset med penger, men HVA skal pengene brukes på?

På dokumenter, dokumentprodusenter og jukseri?

Eller på å trygge menneskeverdets ukrenkelighet?