Avslutningsvis, i forrige kapittel, skrev jeg dette: «Et
sentralt poeng på morgendagens etappe blir knyttet til dette som
står i definisjonen, om at det er individet sykepleien hjelper, og
at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun/han hadde
hatt krefter, kunnskaper og vilje.»
«Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt
eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller
helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp
om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og
vilje.»
Ja, det er ikke identiske menneskekropper, uavhengig av det
øvrige mennesket, sykepleieren skal hjelpe, assistere, behandle og
yte omsorg til. Det er
enkeltindividene sykepleien skal hjelpe,
assistere, behandle og yte omsorg til.
Og ikke bare det, vi «skal yte den hjelp vedkommende selv
ville gjort uten hjelp, om vedkommende bare hadde hatt
tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje.» Dette siste
betyr faktisk at vi som sykepleiere skal yte hjelpen slik
vedkommende selv ville gjort det, bare krefter, kunnskaper og vilje
hadde vært tilstrekkelig.
Dette betyr at vi ikke skal yte hjelpen etter en generalisert
mal, à la PPS (praktiske prosedyrer i
sykepleietjenesten), eller kommunal rutine/reglement for hvordan
det skal gjøres. Jo da, vi skal overholde de medisinske, hygieniske
og lignende prinsipper fra PPS, - MEN VI SKAL OGSÅ GJØRE
DETTE SLIK MENNESKET/INDIVIDET SELV VILLE GJORT DET. Dette kan i
utgangspunktet aldri bli helt likt for alle og enhver.
I senere år, særlig med en fagmann jeg har større tillit til og
tro på kunnskapen til enn noen, har dette med personsentrert omsorg
kommet på banen og blitt tydeliggjort. Tom Kitwood sitt arbeid
for å tydeliggjøre behovene til menneskeindivider med demenssykdom
er av uvurderlig betydning og verdi. Mer enn noe annet har nettopp
han og hans kunnskap bidratt til å sette fokuset på dette her, med
betydningen av å se mennesket før sykdom, fått en poengtert plass i
helsevesenet, og i all behandling.
Det er likevel viktig for meg å si at dette også bare er
grunnleggende sykepleie. Fundamentet i sykepleien, slik det har
vært fra tidenes begynnelse. I alle fall siden Henderson kom med
sin definisjon.
Nå i dag misbrukes begrepet, for å forringe betydningen av
sykepleie og heller få penger til noe som gir generaliserte, og
ikke individuelle tiltak og behandling.
Ordene fanger oss, og vi lar oss lure, gang etter gang. New
Public Management er fantastisk dyktig med sine uendelig mange
byråkrater, til å vri og vrenge på ordene fra våre
fagkunnskaper.
Men hva betyr det egentlig? At omsorgen er personsentrert? At
sykepleien skal utøves som hjelp til individet, OG slik at det
representerer det individet selv ville gjort, om det bare hadde
hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje?
Det er nettopp i dette her, tror jeg, at sykepleien blir noe
vesentlig annet enn å vaske romper. At sykepleien blir noe
fundamentalt forskjellig fra det hvermansen kan gå inn og gjøre.
Kari, 83 år, ligger på sykehuset, etter et svært hjerteinfarkt. Hun
skal ha hjelp til stell for å forebygge overbelastning på
hjertet. Hvordan ville Kari selv ha utført dette stellet, om hun
hadde hatt krefter til det?
Ola har en langtkommet demenssykdom. Han bor på sykehjemmet, og
har gjort dette de siste fire år. Han er en person som har satt
selvstendighet særdeles høyt. Han har vært opptatt av å vise
respekt for alle mennesker. Han har aldri hevet seg over noen, men
sagt klart og tydelig fra når noen har vist manglende respekt for
sårbare individer. Nå ser han ikke at han selv trenger hjelp. Siste
måned har han i tiltagende grad blitt sengeliggende. Kroppens
krefter, og sjelens mot, til å stå opp svikter mer og mer.
Inkontinensen tiltar. Det er nødvendig å begynne å hjelpe han å få
stelt seg, blant annet for å forebygge sårhet og ytterligere
lidelser i det som kommer. Dette er en uhyre vanskelig situasjon
for pleierne å gå inn i. For Ola begriper ikke at han ikke selv
lenger mestrer å ivareta sine mest grunnleggende behov. Og han
kjenner bare sin individualitet, med sterk reflektorisk protest mot
å ta i mot hjelp til slike enkle og hverdagslige gjøremål. Hvordan
da gå inn, og få hjulpet Ola, få vasket og forebygd sår på kroppen
til Ola, uten å krenke individet Ola?
Jo, da trenger du først og fremst kjennskap til individet Ola,
og respekten for Ola. For dette her er ikke enkelt, ikke for enhver
å utføre. Men det er mulig. Med kompetanse, pasientkjennskap og
respekt for mennesket. Men denne beskrivelsen kan du aldri finne i
en prosedyreperm, eller prosedyreblogg.
Og så kompleks er faktisk sykepleien.
Trondheim kommune sertifiserer sine sykehjem, på lik linje med
mange andre kommuner i Norge, som livsgledesykehjem. De som driver
med sertifiseringen, snakker med fine ord om at de sikrer
personsentrert omsorg. Samtidig så har Trondheim kommune kun 12
– 16 plasser for mennesker med demenssykdom i sin tjeneste.
For å få plass der, må det dokumenteres at tillitsskapende tiltak
er prøvd ut uten effekt.
80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. Å
leie inn ekstra bemanning ved utrygghet og mere til, i
demenssykdommens farvann, se det er helt uakseptabelt, på grunn av
pengenød i kommunen. Bemanningen rullerer rundt over store enheter
i effektiviseringens navn. Bemanningen er uhyre lav. Og fagfolk
lager mat, vasker klær, vasker gulv, bestiller lagervarer og fyller
opp rundt omkring, etc etc. Sertifisering som livsgledesykehjem
innebærer et fravær av personsentrert omsorg, fordi kommunen
misbruker dette for å gi skinn av faglighet og god kvalitet. Men
dette er ikke sykepleie. Og uten sykepleie, med kontinuitet og
personsentrert omsorg er det egentlig en umulighet å få testet ut
tillitskapende tiltak.
Sykepleie er individualisert hjelp, assistanse, behandling og
omsorg, på alle områder pasienten har behov for hjelp til å
opprettholde eller gjenvinne helse. Helse er livskvalitet.
Livskvalitet er mestring. Livsglede? Er det mulig uten
livskvalitet?
Sykepleie er personsentrert omsorg.
Sykepleie er det Kitwood også foreskriver som det viktigste i
behandling ved demenssykdom.
Jeg kjenner best sykepleie til eldre mennesker. Men jeg er
overbevist om at personsentrert omsorg også er viktig i
barnesykepleie, gastrosykepleie, psykiatrisk sykepleie,
kreftsykepleie, palliativ sykepleie, etc etc? Eller kan noen
fortelle meg at ikke det stemmer?
Jeg tror dette får holde i denne omgang. Håper jeg har klart å
få fram noe mer om hva sykepleiens særegne funksjon er, og at flere
etter å ha lest dette, også forstår at sykepleie ER personsentrert
omsorg og behandling.