Vi hører stadig snakk om stress, gjerne i negativ forstand - i alle mulige former, og i alle varianter.

Vi snakker om det som om det er noe som finnes der ute, utenfor oss selv, og som vi rammes av i større eller mindre grad gjennom livet.

Det virker som en etablert «sannhet» at mer arbeid automatisk fører til mer stress. Jeg mener dette ikke nødvendigvis er sant!

Hva ER egentlig stress??

Det hele begynte med en samtale med min søster på en sykkeltur i nord. Hun har jobbet hardt hele sitt voksne liv med å drive møbelbutikk. Hun har tilgang på mang en StressLess i hverdagen, men du ser henne sjelden i en sånn… Hun er oppdratt med en filosofi om at en skal jobbe hardt, hver dag, hvis det skal bli resultater. Likevel virker det som hun noen ganger kan gjøre mye uten å oppleve stress, og andre ganger kan oppleve stress selv om hun ikke får gjort så mye.

Da jeg spurte henne hvor stresset kommer fra svarte hun først; ”fra de ytre omstendigheter” – men så ombestemte hun seg og sa; ”nei, de kommer fra hodet mitt – men de avhenger av de ytre omstendigheter”.

Stresset skapes inni

Min erfaring gjennom 15 år som sykepleier er at de gangene jeg har opplevd stress på jobb (og det er en del ganger…) har det stort sett handlet om hva som skjer i meg når jeg IKKE får gjort alt jeg må få gjort innen en viss tidsramme.

På en måte henger det sammen med de ytre omstendigheter, for når det hoper seg opp med pasienter jeg ikke får tatt imot eller alle de behov pasienten har som jeg ikke får dekket, skapes det stress inni meg. Min kapasitet harmonerer ikke alltid med de oppgaver som ligger foran meg. Den velkjente ”tidsklemma” blir plutselig en realitet som jeg forholder meg til, uten å stille spørsmål ved hvor opplevelsen kommer fra.

Ro ned – og prioriter!

Når jeg ser ting klart er det lett for meg å skjønne at jeg må prioritere de oppgaver jeg har foran meg, gjøre det som haster mest først og ta unna resten etter hvert. Da opplever jeg kanskje å ha det travelt, å gjøre mye, men det oppleves ikke som stress fordi jeg ikke tenker på hva jeg IKKE får gjort.

Jeg opplever å få gjort utrolig mye mer når jeg har denne roen, evnen til å prioritere og fokusere på de oppgaver jeg gjør der og da, uten å bruke tid på å tenke på alt jeg skulle gjort samtidig. Faktisk vil det frigi masse kapasitet når jeg ikke ”stresser” (vi har til og med laget et verb ut av denne opplevelsen)!!

Når jeg ikke har denne roen, virker det som om alle oppgaver haster like mye! Litt som når en tenker over alt en skulle gjort hjemme…DA kjennes det ut som det haster veldig med å få vasket huset!!

Hva får vi igjen for å forstå hvordan stress oppstår?

I en tid hvor det virker som om sykepleiers oppgaver i stadig større grad overstiger kapasiteten tror jeg det er viktig å reflektere over nettopp hvor stresset vårt kommer fra. Jeg mener at det kommer tre viktige goder ut av denne forståelsen:

1. Pasienten opplever i større grad at sykepleier er tilstede i relasjonen og føler seg tryggere og bedre ivaretatt.

2. Sykepleieren får gjort mer, fordi han/hun ikke bruker energi på å tenke på alt han/hun ikke får gjort samtidig.

3. Sykepleieren opplever mindre stress og jobber med et klart hode som tenker bedre og dermed prioriterer bedre ut ifra hva som haster mest for pasienten og driften.

Jeg sier ikke at det er lett å finne denne roen når det ”ryker og fyker” på avdelingen. Det å se at listene over pasienter vokser og blikkene fra alle som ønsker en bit av deg kan lett gi en følelse av å ikke strekke til og kickstarte tankespiralen som skaper stress…

Men når jeg ser hva som faktisk skjer når jeg opplever dette, har jeg lettere tilgang på den roen som skal til for at jeg skal kunne jobbe effektivt samtidig som jeg er mer tilstede og har en bedre følelse med jobben jeg gjør.

Jeg har planer om å være i dette yrket lenge, og da er det viktig for meg å ikke bare løpe hodeløst fortere etter hvert som kravene vokser mens stresset herjer inni meg! Jeg vil jobbe på en måte som gjør at jeg kan holde ut lenge, og ha det godt med jobben jeg gjør!

Livsglede

Jeg kjenner to menn.Den ene er pasient på et livsgledesykehjem. Han sitter og går inne på sitt nakne rom. Tom i blikket. Ofte har han kun en pants på seg, ikke mer. Av og til en flekkete joggebukse og en flekkete college-genser. Han tar gjenstander han finner, og står på timevis og dunker i veggen. Noen av personalet som av og til er innom er redd han, og unngår å gå inn til han. En sensor, velferdsteknologi, varsler når han står opp av sengen, eller går ut av rommet. Da må personalet, ukjente og redde, hanke han inn igjen.

En annen mann jeg kjenner, er ganske lik i den stive, kraftige kroppen, og det litt fjerne blikket. Lite språk har begge. Den siste bor i et sykehjem som ikke er livsgledesykehjem. Han går fritt rundt i avdelingen, og i hagen. Eller personalet, oftest kjente personer, går sammen med han. Eller pleierne spiller kort og legger kinasjakk sammen med han. De spiller musikk i fellesarealet og mannen byr personalet opp til dans. Det fjerne blikket smiler stort, med hele ansiktet.

Om nettopp DU kunne velge, hvor ville du bodd? Eller fått sykehjemsplass?

TJAAAA?

I et Livsgledesertifisert sykehjem?

Eller i et sykehjem med nok personale med kompetanse, og gjenkjennbarhet?

Jeg kjenner en dame som bor i et livsgledesykehjem. Da hun var med sin datter på tur med hurtigruta for en god del år siden, før hun ble så syk, fikk hun panikkangst inntil hun fikk gå i land. Nå vandrer hun rundt i den trange avdelingen på stadig leting etter de med frakk og spør om når båten kommer til land. Det er få ansatte der. De løper fra oppgave til oppgave. Når damen spør for tiende gang i løpet av siste halvtime, eksploderer hjelpepleieren som er der, og ber henne slutte å mase og ta hensyn. Damen går og legger seg på sengen, og reiser seg opp enda mer fortvilet og leter etter en frakk å spørre om når båten kommer til land.

Jeg kjenner en dame som bor i sykehjem uten livsgledesertifisering, omtrent på samme sted i sin demenssykdom. Hun har noen dager da hun ikke orker stå opp, og da får hun ligge. Personalet er ofte innom henne, og snakker med henne. Spiller musikk til henne. De fleste dagene sitter hun imidlertid i stua, sammen med medpasienter og personale, og smiler og ler, og forteller sine kjente historier og kommentarer, igjen og igjen. Hun nyter og smiler stort når det spilles musikk i stua. Hun er alltid for mett til å egentlig ha lyst på mat, men når hun sitter sammen med de andre pasientene og personalet ved matbordet forsvinner både den ene og den andre brødskiva, og det ene og det andre melkeglasset. Hun går mellom rom og stue, mellom stue og spisestue og også ut på verandaen når været frister til det. På fellesarrangementer i avdelingen deltar hun også.

Hvilket av disse sykehjemmene ville du bodd i? Livsgledesykehjem eller et annet sykehjem?

Forskjellen mellom disse to sykehjemmene?

Jeg sier ikke at alle livsgledesertifiserte sykehjem er slik de to jeg har beskrevet her. Men de to som her er beskrevet er livsgledesertifiserte sykehjem jeg har jobbet i. Det vil si, de to sykehjemmene er i dag livsgledesertifisert. Da jeg jobbet der var de i en prosess som skulle lede til livsgledesertifisering. Ved det ene sykehjemmet var jeg en tid livsgledekontakt for en avdeling. Det er nå etter sertifisering ingen endring i bemanning fra da jeg var der. De to nevnte pasienter vet jeg i dag ikke om lever. Det var mange flere lignende menneskeskjebner jeg møtte da jeg jobbet i de to sykehjemmene der. Men jeg vet at sykehjemmene i dag har den samme arbeidsramme som da jeg jobbet der.

Et livsgledesertifisert sykehjem kan altså ha minimalt med bemanning. 1 pleier f.eks til åtte pasienter, på kveld. To pleiere mellom klokka åtte og klokka 14. Personalet er knyttet opp til sykehjemmet og ikke avdeling og varierer som oftest. På dagtid skal den ene også jevnlig delta i møter knyttet opp til gjennomføringen av livsgledeprosjektet. Dvs at enkelte dager kan det være bare en pleier hos pasientene fra en til to timer, på dagtid, til åtte syke mennesker. I tillegg til å ta seg av koppvask, klesvask, søppelhåndtering, blodprøvetakning og lignende, så skal de også passe på å dokumentere riktig, i henhold til det som er lært i livsgledemøtene. De som har deltatt i møtene skal lære opp de øvrige pleierne som er innom avdelingen om dokumentasjonen.

Personalet løper rundt, og når de finner en mulighet setter de seg ned på vaktrommet for å trekke pusten, for å kunne holde dagen ut.

I det andre sykehjemmet er det nok personale, nok kompetanse og kjente personr i personalgruppa. Ansiktene til de ansatte er godt kjente for pasientene. Det er ALLTID personale tilstede i fellesarealene. Det er alltid personale tilstede sammen med pasientene ved måltidene. pleierne er ikke bare tilstede, men de er også sammen med pasientene. Personalet befinner seg på kontoret/vaktrommet bare i tilknytning til vaktskifter/rapporter, OG noen har alltid stuevakt og er hos pasientene også da.

Et livsgledeprosjekt bygger på mistillit til de ansatte, og kvalitetssikring/signaturer som skal gi et bilde av at ting blir gjort. Og det bygger på en antagelse av at det er det samme hvem som gjør, og er. Dokumentasjon er det som teller, ikke hva slags pleie pasientene egentlig får gjennom hele døgnet og hele uka. Det som teller er tall, og dokumenter. En pleier er en pleier, uavhengig av person og kompetanse. Å følge skjemautfylling i henhold til livsgledesertifisering betyr at du kan følge opp skjema og instrukser uten å bruke intelligens. Livsgledesertifisering og andre lignende prosjekter er dokumentasjonsorganisering.

KS for eksempel bygger opp masse e-linker og slikt som gir opplæring i å følge disse malene. Forskningsbasert kunnskap neglisjeres i dette systemet. Det som teller er organiseringen av dokumentasjonen på at diverse punkter gjennomføres. Ikke fagkunnskapen som skal bidra til forsvarlige tjenester tilpasset den enkelte pasient. Det er lett for byråkratene å fanges av de gylne løfter, i premierte rutiner som skal få bildene av tjenestene til å skinne, i følge produsentene av rutinene. Her finner byråkratene nettopp dette løftet, og de mangler veldig ofte kunnskapen og kompetansen til å stille de riktige, kritiske spørsmålene. De ser at dette ser flott ut og dette skal også vi ha.  Så setter de i gang, og stresser opp de ansatte for dette skal og må de få til.

Innholdet i rutinene, altså bakgrunnskunnskapene og ferdighetene har veldig lite å si. E-linkene lover at det skinner, og da så. Da går vi for det.

Er det rart at konsekvensene av slike produkter, som livsgledesertifisering, blir store kostnader og lav kvalitet. Slik mange har dokumentert det for New Public Management?

Jeg kan ikke påstå at alle livsgledesertifiserte sykehjem har så lav kvalitet som i de to sykehjemmene jeg har beskrevet. Det tror jeg ikke stemmer. Mange får det til. MEN det er ikke på grunn av livsgledesertifiseringen, men på grunn av bemanningen. Nok kompetanse og nok personale. Ledelse som hjelper og veileder sine ansatte til å få det til, som hjelper sine ansatte til å bruke sin kompetanse. Det er ikke mulig å årsaksforklare det enkelte sykehjem med god livsglede med livsgledesertifisering. Fordi om en svane er svart, så kan vi ikke si at alle svaner er svarte. Så enkelt er det.

Derfor er det så viktig å se at livsgledesertifisering av sykehjem, som per i dag oppfattes som et kvalitetsstempel, faktisk er et totalt verdiløst kvalitetsstempel. Det finnes sykehjem som har kvalitetsstempelet, som altså er som de to sykehjem jeg har erfart og beskrevet her.

Ved de samme sykehjem har man gjort sykepleiens viktigste fagredskap, sykepleieplanen, utilgjengelig. Sykepleieplanen er en problemløsningsmetode for mennesker med denne kompetanse, som skal sikre også livsglede, som en del av de sykepleietjenestene pasientene skal ha. I stedet bruker enkelte av disse livsgledesykehjemmene tid på å overføre pasientene sine livshistorieskjemaer til data, slik at de kan endre livshistorien deres underveis. Hvem kan endre livshistorien til et levd liv?

Det er den sykepleiefaglige tenkningen og den sykepleiefaglige gjennomføringen som må ha plass i sykehjemmene for å sikre god sykepleie, ikke livsgledesertifisering.

Tomme kvalitetsstempler har vi ikke bruk for i dagens helsevesen. Det har ikke Norge råd til å bruke penger på.

En av mine yndlingsfilmer er Sliding Doors fra 1998. For de av dere som ikke har sett den, (se den) så viser filmen nydelig hvordan valg man gjør kan få uante konsekvenser. Filmen viser alternative sluttscener, avhengig av om hovedpersonen hadde rukket toget eller gjort andre valg.

I eget liv har jeg retrospektivt opplevd flere slike "sliding doors"-øyeblikk i form av situasjoner hvor de valg jeg har gjort har hatt store og ofte uante konsekvenser for meg, min familie og andre. Av og til er jeg bevisst slike øyeblikk, andre ganger er det mer en anelse, og ofte går de meg hus forbi. Akkurat nå står du i fare for å overse et slikt "sliding doors"-øyeblikk og konsekvensene av det du velger å gjøre er dramatiske.

Det er mangel på sykepleiere, særlig i sykehjem og i hjemmetjenestene. Det er klare sammenhenger mellom mangel på sykepleiere og kvaliteten på helsetjenestene. Det er også klare sammenhenger mellom mangel på sykepleiere og arbeidsmiljø. Flere kilder viser det samme, men sist ute er Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) som gir en skremmende beskrivelse av mulige konsekvenser (Gautun, Øien, & Bratt, 2016). Framskrivninger viser ytterligere mangel på sykepleiere og NOVA skriver at løsningen på problemet vil kreve høyere lønnsvekst til sykepleiere og/eller andre forbedringer av arbeidsbetingelser for ansatte i pleie- og omsorgsyrker. Problemet med mangel på sykepleiere forverres av arbeidsforhold som gjør at sykepleiernes gjennomsnittlige pensjonsalder er 57 år (!), ikke fordi det ligger i vår tariffavtale, men fordi sykepleiere blir utslitt. Å tilby sykepleiere kun mindre deltidsstillinger forverrer situasjonen ytterligere (Norsk Sykepleierforbund, 2015).

Flere politikere har omtalt NOVA-rapporten som en alarm. Alarmen har gått ganske lenge, den. Sykepleiermangelen, nasjonalt og internasjonalt, er blitt et selvfølgelig fakta - fortalt så mange ganger at det blir som en bilalarm som alle hører, men ingen reagerer på.

Om en negativ endring skjer sakte nok, står vi i fare for å ikke reagere raskt nok. Sykepleiermangel fører til underbemanning, som igjen forsterker sykepleiermangel. Dere vet den historien om frosken som puttes levende i en gryte med vann som varmes gradvis opp, hvor frosken blir vant til temperaturøkningen og tilslutt dør i kokende vann. Hadde frosken blitt satt i en gryte med varmt vann ville den straks hoppet ut av gryten. Vel, akkurat nå fremstår det norske folk som frosker og temperaturen nærmer seg kokepunktet.

Hvilke andre yrker kan du se for deg, der det er satt krav til antall personer med spesifikk kompetanse som skal være på jobb for at arbeidet skal kunne utføres forsvarlig, men hvor arbeidsgiver likevel erstatter kun halvparten av personalet ved sykefravær, og halvparten av de som er vikarer i tillegg har en annen og gjerne uformell kompetanse. Det er en uhyre skremmende tanke om det er gjengs i samfunnet. Velkommen til Scandinavian Airlines, på denne reisen kan vi tilby kaffe, te og bak spakene har vi John Doe, ikke utdannet pilot, men derimot med en særskilt evne til å håndtere modellfly og interesse for flymaskiner. Det kan jo gå helt fint, med autopilot og fint vær og Johner sikkert hyggelig og vil oss alle godt. Problemet er når det oppstår hendelser hvor pilotenes utdanning er uunnværlig.

Sykepleiernes kunnskap er uunnværlig. Ikke i alle situasjoner, men svært ofte. Misforstå meg ikke, det er mange yrkesgrupper og personer i som gjør en glitrende jobb i helsevesenet, men det tar ikke bort det faktum at Norge mangler sykepleiere, med negative konsekvenser for kvalitet på tjenestene. Det er absurd at ikke alarmen i helsevesenet lyttes til og faktisk stoppes. Her må politikere og helseledere følge NOVAs anbefalinger og bevilge lønn, tilby faste og hele stillinger, gjøre kompetansehevende tiltak og gi muligheter for videreutdanning, samt anerkjenne ansattes mulighet til å slippe vakter man ikke ønsker og gjøre ledelse attraktivt.

NSF kaller disse tiltakene for sykepleierløftet –et løft nødvendig for å kjøle temperaturen på vannet som vi (frosken) bader i. Sykepleierløftet er et "sliding doors"-øyeblikk, og valgene som særlig politikere og helseledere gjør kan gi flere alternative endinger på "filmen". I sykepleierløftet ligger muligheten til å håndtere alarmen og dermed begrense negative konsekvenser av sykepleiermangel.

Min oppfordring til alle og enhver er som følger: Spør etter sykepleiere i sykehjem og hjemmetjeneste og etterspør deres kompetanse og oppfatning med tanke på tiltak i tjenestene.

Referanser:

Gautun, H., Øien, H., & Bratt, C. (2016). Rapport nr. 6. Underbemanning er selvforsterkende. Konsekvenser av mangel på sykepleiere i hjemmesykepleie og sykehjem. Retrieved from Oslo: http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2016/Underbemanning-er-selvforsterkende

Norsk Sykepleierforbund. (2015). Temperaturen på helse-Norge. Retrieved from Oslo: https://www.nsf.no/Content/2727089/Temperaturen%20p%C3%A5%20helseNorge%20NSF_rapport_Original.pdf

For noen uker siden møtte jeg en tidligere avdelingsleder på gaten. Avdelingsleder fra en av postene jeg var langtidspasient. Den dagen jeg møtte henne var jeg på vei til kontoret mitt i Fargegaten i Stavanger. Det var egentlig et hyggelig gjensyn, men en setning har brent seg fast og startet mange tanker i ettertid. Det ble snakket om stolthet over å følge min suksess, før uttalelsen: «Du skjulte virkelig dine talenter den gangen du var hos oss.»

Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Gjorde jeg egentlig det? Jeg er  ikke enig.

Da jeg ble innlagt som 20-åring var det egentlig lite interesse for hvem « Linda» var. Hva jeg hadde gjort før jeg kom dit. Eller …  Det blir også feil. Det  var en interesse. Jeg ser i dag at det var  fokuset som var feil. Jeg ble servert en haug med skjema som skulle definere alle avvik i mitt liv før jeg hadde kommet dit. Skjema som skulle plassere meg i alle mulige risikogrupper. Et skjemavelde som ikke laget plass til mennesket.

Jeg har av og til med glimt i øyet sagt at jeg ble plassert i så mange risikogrupper at jeg burde få risikotillegg i trygden min, og at jeg var så dum at jeg ikke visste at mitt liv var et avvik før jeg havnet i psykiatrien.

Etter 6 år på psykiatrisk avdeling definerte jeg meg selv som et avvik og veien tilbake til «Linda» ble altfor lang.

I dag driver jeg Fra offer til krigerog sammen med Janet, som står for den faglige biten, driver vi kurs for våre deltakere.

Når ukjente spør meg hva jeg jobber med, pleier jeg smile å si at min jobb er å normalisere galskap. Det er fordi jeg etter å ha gjenvunnet min identitet, ser at jeg slettes ikke er så «unormal» som jeg ble definert som i psykiatrien. Det triste er at selv om det er 6 år siden sist jeg var innlagt på sykehuset, ser jeg at mange av våre deltakere (eller krigere, som vi liker å kalle dem) er preget av det samme som jeg var. De definerer seg som avvik og vi ser flotte mennesker.

Min bønn til alt helsepersonell og andre som møter mennesker med psykiske «skavanker» er derfor:

Vær detektiv i menneskers liv!

• Ikke let etter avvik, men vær nysgjerrige på hvem vi var før vi ble syke.
• Anerkjenn styrken som ligger i kampene vi har kjempet.
• Vær nysgjerrig på våre menneskelige egenskaper, livsverdier, interesser osv.
• Tenk dere handlinger inn i andre kontekster enn der dere møter oss etter å ha lest. Kanskje det er mer «normalt» enn dere tenker over?
• La det være rom for at vi også kan få være detektiver i egne liv. Mange av oss «mister oss selv» eller er usikre på hvem vi egentlig er. Ved å styrke dette vil vi bli mye mer trygge på oss selv og derav mindre hjelpetrengende, det er min erfaring.
• Ikke bidra til jantelov med «oss» og «de» tenkning. Altfor mange mennesker havner i psykiatrien nettopp som en følge av at Norge er et land der janteloven står sterkere enn straffeloven og andre lovverk.

Kriser, utfordringer og store problemer står i kø. Ikke minst i helsevesenet, kan vi opplyses gjennom ulike medier. Noen må ta ansvar. Noen må gå! Vektøkninga i en gjennomsnittlig husholdning i Norge er bekymringsfull. Vi følger samme trend som alle vestlige land, og den lover ikke bra. Vektøkning kommer av mangel på mosjon, ofte kombinert med økt sukkerinntak og for mye mat i forhold til aktivitet. Det gir nå sykdomsutslag i alle aldersgrupper, og koster mye penger i et fellesskap som vårt. Derfor er det riktig og viktige hensyn å ta med dette i alt fra samfunnsplanlegging til det som står på kjøkkenbordet - og vegen både du og jeg og maten får fra butikken til vi kommer fram.

"Takk for at du går" står det skrevet i mange gater i Trondheim nå. Det er et politisk budskap med mange sider. Alle må gå mer. Dessuten må gjerne flere få sparken også, det er et gammelt godt og effektivt framkomstmiddel.

I en mer stillesittende hverdag, hvor dataspill som Pokemon Go foregår i biler som siger fram i trafikken for å etterligne gange, har vi flere problemer. Inkludert transportmessig trøbbel. Nå søker Stiftstaden etter "Årets fotgjenger" også. Har løsgjengeriet gått for langt? http://miljopakken.no/nyheter/kjenner-du-arets-fotgjenger-i-trondheim

En av mine bedre turkamerater for tida er en Cruiser X200. Kanskje oppkalt av produsenten etter Harry Potters legendariske Nimbus 2000. Sopelimen hans kunne fly, men min sparkesykkel er sammenleggbar og får plass nesten overalt. Dermed kan jeg lange ut hvor det skal være uten å bli for sliten. Som hverdagstransport mellom bussturer er det ideelt, og jeg er garantert mine aktive 30 og vel så det i løpet av en arbeidsdag. På ferieturer er sparksykling bare morsomt. Barn tror jeg er syk, andre voksne blir ofte litt brydd. Samme det. I framtid må vi alle ta større ansvar for egne transportvalg. Den norske forestillinga om el til alt kan ikke vare. Både elbiler og elsykler og elmopeder må både lades og parkeres. De potensielt fortrenger også behovet vi har for å røre på oss. Som heiser også gjør.

Dessuten: Vekta bryr seg ikke om din komfort i det daglige. Du blir ikke svett av slikt. Du må kanskje be om å få gå, du også?