Livsglede
Jeg kjenner to menn.Den ene er pasient på et livsgledesykehjem.
Han sitter og går inne på sitt nakne rom. Tom i blikket. Ofte har
han kun en pants på seg, ikke mer. Av og til en flekkete joggebukse
og en flekkete college-genser. Han tar gjenstander han finner, og
står på timevis og dunker i veggen. Noen av personalet som av og
til er innom er redd han, og unngår å gå inn til han. En sensor,
velferdsteknologi, varsler når han står opp av sengen, eller går ut
av rommet. Da må personalet, ukjente og redde, hanke han inn
igjen.
En annen mann jeg kjenner, er ganske lik i den stive, kraftige
kroppen, og det litt fjerne blikket. Lite språk har begge. Den
siste bor i et sykehjem som ikke er livsgledesykehjem. Han går
fritt rundt i avdelingen, og i hagen. Eller personalet, oftest
kjente personer, går sammen med han. Eller pleierne spiller kort og
legger kinasjakk sammen med han. De spiller musikk i fellesarealet
og mannen byr personalet opp til dans. Det fjerne blikket smiler
stort, med hele ansiktet.
Om nettopp DU kunne velge, hvor ville du bodd? Eller fått
sykehjemsplass?
TJAAAA?
I et Livsgledesertifisert sykehjem?
Eller i et sykehjem med nok personale med kompetanse, og
gjenkjennbarhet?
Jeg kjenner en dame som bor i et livsgledesykehjem. Da hun var
med sin datter på tur med hurtigruta for en god del år siden, før
hun ble så syk, fikk hun panikkangst inntil hun fikk gå i land. Nå
vandrer hun rundt i den trange avdelingen på stadig leting etter de
med frakk og spør om når båten kommer til land. Det er få ansatte
der. De løper fra oppgave til oppgave. Når damen spør for tiende
gang i løpet av siste halvtime, eksploderer hjelpepleieren som er
der, og ber henne slutte å mase og ta hensyn. Damen går og legger
seg på sengen, og reiser seg opp enda mer fortvilet og leter etter
en frakk å spørre om når båten kommer til land.
Jeg kjenner en dame som bor i sykehjem uten
livsgledesertifisering, omtrent på samme sted i sin demenssykdom.
Hun har noen dager da hun ikke orker stå opp, og da får hun ligge.
Personalet er ofte innom henne, og snakker med henne. Spiller
musikk til henne. De fleste dagene sitter hun imidlertid i stua,
sammen med medpasienter og personale, og smiler og ler, og
forteller sine kjente historier og kommentarer, igjen og igjen. Hun
nyter og smiler stort når det spilles musikk i stua. Hun er alltid
for mett til å egentlig ha lyst på mat, men når hun sitter sammen
med de andre pasientene og personalet ved matbordet forsvinner både
den ene og den andre brødskiva, og det ene og det andre
melkeglasset. Hun går mellom rom og stue, mellom stue og spisestue
og også ut på verandaen når været frister til det. På
fellesarrangementer i avdelingen deltar hun også.
Hvilket av disse sykehjemmene ville du bodd i? Livsgledesykehjem
eller et annet sykehjem?
Forskjellen mellom disse to sykehjemmene?
Jeg sier ikke at alle livsgledesertifiserte sykehjem er slik de
to jeg har beskrevet her. Men de to som her er beskrevet er
livsgledesertifiserte sykehjem jeg har jobbet i. Det vil si, de to
sykehjemmene er i dag livsgledesertifisert. Da jeg jobbet der var
de i en prosess som skulle lede til livsgledesertifisering. Ved det
ene sykehjemmet var jeg en tid livsgledekontakt for en avdeling.
Det er nå etter sertifisering ingen endring i bemanning fra da jeg
var der. De to nevnte pasienter vet jeg i dag ikke om lever.
Det var mange flere lignende menneskeskjebner jeg møtte da jeg
jobbet i de to sykehjemmene der. Men jeg vet at sykehjemmene i dag
har den samme arbeidsramme som da jeg jobbet der.
Et livsgledesertifisert sykehjem kan altså ha minimalt med
bemanning. 1 pleier f.eks til åtte pasienter, på kveld. To pleiere
mellom klokka åtte og klokka 14. Personalet er knyttet opp til
sykehjemmet og ikke avdeling og varierer som oftest. På dagtid skal
den ene også jevnlig delta i møter knyttet opp til gjennomføringen
av livsgledeprosjektet. Dvs at enkelte dager kan det være bare en
pleier hos pasientene fra en til to timer, på dagtid, til åtte syke
mennesker. I tillegg til å ta seg av koppvask, klesvask,
søppelhåndtering, blodprøvetakning og lignende, så skal de også
passe på å dokumentere riktig, i henhold til det som er lært i
livsgledemøtene. De som har deltatt i møtene skal lære opp de
øvrige pleierne som er innom avdelingen om dokumentasjonen.
Personalet løper rundt, og når de finner en mulighet setter de
seg ned på vaktrommet for å trekke pusten, for å kunne holde dagen
ut.
I det andre sykehjemmet er det nok personale, nok kompetanse og
kjente personr i personalgruppa. Ansiktene til de ansatte er godt
kjente for pasientene. Det er ALLTID personale tilstede i
fellesarealene. Det er alltid personale tilstede sammen med
pasientene ved måltidene. pleierne er ikke bare tilstede, men de er
også sammen med pasientene. Personalet befinner seg på
kontoret/vaktrommet bare i tilknytning til vaktskifter/rapporter,
OG noen har alltid stuevakt og er hos pasientene også da.
Et livsgledeprosjekt bygger på mistillit til de ansatte, og
kvalitetssikring/signaturer som skal gi et bilde av at ting blir
gjort. Og det bygger på en antagelse av at det er det samme hvem
som gjør, og er. Dokumentasjon er det som teller, ikke hva slags
pleie pasientene egentlig får gjennom hele døgnet og hele uka. Det
som teller er tall, og dokumenter. En pleier er en pleier,
uavhengig av person og kompetanse. Å følge skjemautfylling i
henhold til livsgledesertifisering betyr at du kan følge opp skjema
og instrukser uten å bruke intelligens. Livsgledesertifisering og
andre lignende prosjekter er dokumentasjonsorganisering.
KS for eksempel bygger opp masse e-linker og slikt som gir
opplæring i å følge disse malene. Forskningsbasert kunnskap
neglisjeres i dette systemet. Det som teller er organiseringen av
dokumentasjonen på at diverse punkter gjennomføres. Ikke
fagkunnskapen som skal bidra til forsvarlige tjenester tilpasset
den enkelte pasient. Det er lett for byråkratene å fanges av de
gylne løfter, i premierte rutiner som skal få bildene av tjenestene
til å skinne, i følge produsentene av rutinene. Her finner
byråkratene nettopp dette løftet, og de mangler veldig ofte
kunnskapen og kompetansen til å stille de riktige, kritiske
spørsmålene. De ser at dette ser flott ut og dette skal også vi ha.
Så setter de i gang, og stresser opp de ansatte for dette
skal og må de få til.
Innholdet i rutinene, altså bakgrunnskunnskapene og ferdighetene
har veldig lite å si. E-linkene lover at det skinner, og da så. Da
går vi for det.
Er det rart at konsekvensene av slike produkter, som
livsgledesertifisering, blir store kostnader og lav kvalitet. Slik
mange har dokumentert det for New Public Management?
Jeg kan ikke påstå at alle livsgledesertifiserte sykehjem har så
lav kvalitet som i de to sykehjemmene jeg har beskrevet. Det tror
jeg ikke stemmer. Mange får det til. MEN det er ikke på grunn av
livsgledesertifiseringen, men på grunn av bemanningen. Nok
kompetanse og nok personale. Ledelse som hjelper og veileder sine
ansatte til å få det til, som hjelper sine ansatte til å bruke sin
kompetanse. Det er ikke mulig å årsaksforklare det enkelte sykehjem
med god livsglede med livsgledesertifisering. Fordi om en svane er
svart, så kan vi ikke si at alle svaner er svarte. Så enkelt er
det.
Derfor er det så viktig å se at livsgledesertifisering av
sykehjem, som per i dag oppfattes som et kvalitetsstempel, faktisk
er et totalt verdiløst kvalitetsstempel. Det finnes sykehjem som
har kvalitetsstempelet, som altså er som de to sykehjem jeg har
erfart og beskrevet her.
Ved de samme sykehjem har man gjort sykepleiens viktigste
fagredskap, sykepleieplanen, utilgjengelig. Sykepleieplanen er en
problemløsningsmetode for mennesker med denne kompetanse, som skal
sikre også livsglede, som en del av de sykepleietjenestene
pasientene skal ha. I stedet bruker enkelte av disse
livsgledesykehjemmene tid på å overføre pasientene sine
livshistorieskjemaer til data, slik at de kan endre livshistorien
deres underveis. Hvem kan endre livshistorien til et levd liv?
Det er den sykepleiefaglige tenkningen og den sykepleiefaglige
gjennomføringen som må ha plass i sykehjemmene for å sikre god
sykepleie, ikke livsgledesertifisering.
Tomme kvalitetsstempler har vi ikke bruk for i dagens
helsevesen. Det har ikke Norge råd til å bruke penger på.