Svar til Helseminister Bent Høie 8.august 2016 http://www.dagbladet.no/kultur/regjeringen-treffer-eldreblink/60360687

Kjære helseminister Bent Høie,

er det mulig å be om litt respekt?

Er det mulig for deg som landets helseminister å gjøre det Astrid Lindgren sa at folk med makt bør gjøre om de ikke skal kastes ut? Nemlig å lytte til sitt folk?

Du hevder i en kronikk i Dagbladet Meninger den 8.august i år, at regjeringen treffer blink i eldreomsorgen. Dette hevder du uten å ha snakket verken med fagfolkene, pasientene eller pårørende i eldreomsorgen. Ikke engang du kan hevde at dette er å vise respekt?

I din kronikk viser du ganske så enkelt at du ikke har den ringeste kunnskap om eldreomsorgen i dagens Norge. Nei, jeg klandrer deg ikke for det, du er utdannet kelner, og har ikke fagkunnskap fra eldreomsorgen. MEN du sitter nå og styrer denne eldreomsorgen i Norge, og da må vi kunne forvente at du nettopp viser respekt for oss som er her ute i landets eldreomsorg daglig. For pasienter, for fagfolk, for pårørende. For er det en ting vi ser klart og tydelig nå, så er det at du med dine fine, tomme ord ikke treffer blink, men du bommer.

Du skriver: «Våre viktigste mål i eldreomsorgen er å bygge flere sykehjemsplasser og sørge for at de eldste og skrøpeligste på sykehjemmene får bedre helsetjenester og bedre pleie. Her gjør vi mye.»

Hva slags mål er det? Å bygge flere sykehjemsplasser og sørge for bedre helsetjenester for de som bor i sykehjemmene? Det er kun tomme, innholdsløse ord dette. De skrøpelige eldre som bor i sykehjem, eller i eget hjem, i dag; de skal ha faglige forsvarlige helsetjenester de, allerede i dag. Disse menneskene skal ha et verdig liv, i dag. Det eksisterer en verdighetsgaranti, Forskrift om en verdig eldreomsorg, fra 15.11.2010, fastsatt ved kgl. res 12. november 2010 med hjemmel i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).LOV-2011-06-24-30 sist endret LOV-2016-06-17-45 fra 01.07.2016

Hvordan forholder dagens regjering seg til denne forskriften og de eksisterende lovverk? Hvordan sørger dagens regjering for at de eksisterende lovverk og forskrifter faktisk overholdes? Hva nytter nye, fine ord, om ikke eksisterende lovverk overholdes? Det er det første vesentligste spørsmål i denne sammenheng nå.

Hva hjelper nye sykehjemsplasser, om ikke regjeringen kan sikre at eksisterende lovverk, om forsvarlige og verdige tjenester for menneskene det gjelder ikke kan overholdes?

Så sier du videre: «Det arbeider mange dyktige og engasjerte mennesker i eldreomsorgen. Men mangelfull kompetanse hos ansatte fører til mangelfull behandling av skrøpelige og syke eldre mange steder. Det kan vi ikke leve med. Derfor har vi satt av 1,2 milliarder kroner i årets statsbudsjett for å heve kompetansen og få ned andelen ufaglærte.

Gjennom Kompetanseløft 2020 gir vi tilskudd til grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten. Dette er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene»

Her kommer et meget sentralt spørsmål inn herr helseminister. Hva vet du om mangel på kompetanse i eldreomsorgen? Jo, det er for mange ufaglærte, veldig mange steder rundt i Norges land, det har du for så vidt rett i. MEN hva er årsaken til mangel på kompetanse i eldreomsorgen? For å si det sånn; det hjelper absolutt ingenting å utdanne flere så lenge det ikke gis arbeidsvilkår å leve med for folk med kompetanse. Det finnes faktisk mye fagkompetanse rundt omkring allerede i dag. Det nevner du ikke. Men denne fagkompetansen forsvinner fra eldreomsorgen, og fra helsetjenestene generelt, fordi det ikke finnes arbeidsvilkår å leve med! Disse manglende arbeidsvilkårene er mange.

• Mangel på heltidsstillinger
• Stadig underbemanning og overbelastning på de som jobber slik at de enten går over i andre yrker, eller blir syke
• Turnusordninger som ikke er forenlig med et liv utenom arbeid. Og her går dagens regjering altså inn for å svekke samarbeidet med fagorganisasjonene, og at arbeidsgivere selv skal ha full styringsrett over de som er fagfolk med den kompetanse som eldreomsorgen så sårt behøver.

Det er helt sikkert at det ikke blir mer fagfolk, mer fagkompetanse i eldreomsorgen med denne politikken her. Dette gir mindre fagkompetanse i eldreomsorgen, og helsetjenestene, om dere bevilger penger til utdanning aldri så mye.

• Mangel på tillit til fagkompetansen, og mangel på myndighet til fagutøvelse.

Den detaljstyring vedrørende ernæring, legemiddelbruk og demensoppfølging som du nevner i kronikken er jo bare noen eksempler på dette med manglende tillit og manglende myndighet. Når jeg som sykepleier ute i feltet opplever at dere kommer med detaljerte tiltak for eksempel vedrørende ernæring så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet av de pålegg dere kommer med. Ingen får bedre ernæringsstatus ved å veies ukentlig eller månedlig. Det jeg da kan registrere er om vekten går opp eller ned, men det sier rimelig lite, og endrer ingenting, om ernæringstilstand og livskvalitet, som er to sider av samme sak. Dette er et uhyre komplekst felt innen eldreomsorgen, noe jeg som sykepleier med tilleggskompetanse og rikelig erfaring vet mye om. Jeg forstår at du som kelner ikke kan ha denne innsikten. Det er OK. Men du må høre på hva jeg sier.Når vekten til fru M går opp, eller ned? Er årsaken matinntaket? Eller kanskje er det hjertesvikten? Eller kanskje er det mistrivsel, eller dårlig mat, eller noe så naturlig som at kroppen nå arbeider for noe helt annet, for komplekst til å gå inn på her?

Men hva er da det viktigste; å bruke ressursene på å veie? Eller å ha nok fagfolk med fagkunnskap, kjennskap til, og samarbeid med de aktuelle pasienter og pårørende, tilgjengelighet og samarbeid med kjøkken og det å kunne lage måltidene til en vesentlig aktivitet og trivselsfaktor i hverdagen, og ved hvert måltid? Jeg mener det har lite å si at en ordfører imponeres av påleggsvalgene i kjøleskapet, som er større enn i hennes hjemlige kjøleskap. Det som betyr noe er hvordan maten er for de pasientene som faktisk betaler for, og skal leve av denne maten.

Slik kan jeg fortsette med også de andre punktene du ramser opp, men dette vil ta for stor plass. Du får stole på meg, at dette kan jeg veldig mye bedre enn deg. Det vi nå trenger for å leve opp til verdighetsgarantien er at fagfolk faktisk har myndighet til å sette inn de rette, og viktigste tiltak for hver enkelt pasient, og at det er vi som har ansvaret hos pasientene som skal ha myndigheten til dette, ikke byråkratene i departement, og kommuner. Med dette vil også jobben for folkene med fagkompetansen oppleves så meningsfull at de blir i eldreomsorgen.

Så sier du helseminister Høie: «Vi har store lederutfordringer i helse- og omsorgssektoren. Det skyldes både mangel på ledere og mangel på lederkompetanse. Derfor har vi i samarbeid med Handelshøyskolen BI opprettet en egen lederutdanning for sektoren.»

Ja, det er store lederutfordringer innen helse- og omsorgssektoren i dag, det har du rett i. MEN du sier her ingenting om hvordan den aktuelle lederutdanningen dere satser på skal være. DET, herr Høie, er et vesentlig punkt, NEMLIG. Ved Dronning Mauds Minne har de en lederutdannelse for førskolelærere. Det de der lærer om for eksempel New Public Management, er at dette er en gammeldags, og utrangert ledelsesmodell/organisasjonsmodell. Hvordan vil dette bli i den lederutdanningen dere skal arrangere i samarbeid med Handelshøyskolen BI? Hvordan sikre at ledere gjennom sin videreutdanning opprettholder sin helsefaglige bevissthet og opprettholder respekten til helsefaglige begrunnelser, i like stor grad som økonomifaglige og systemfaglige begrunnelser? Der er vi jo ikke i dagens Norge, der kroner og ører og systemlojalitet har forrang, foran menneskeverdet. Dette er et uhyre sentralt spørsmål, NEMLIG.

Så til sist må jeg påpeke en vesentlig svikt og mangel i helseministerens kronikk når det gjelder å treffe blink i eldreomsorgen for framtiden.

HVA GJØR REGJERINGEN VEDRØRENDE SAMHANDLINGSREFORMEN OG 24-TIMERSREGELEN? Å tro på en bedring, på en verdig og forsvarlig eldreomsorg for framtiden, uten å gå inn i denne tematikken er å følge bøygens råd, og gå utenom.

Innføringen av samhandlingsreformen i 2013 medførte en tragedie av en endring for eldreomsorgen, og et massivt endret press på kommunene, som ikke er kompensert for i form av kroner og ører, eller i form av kompetanse ute i kommune-Norge. Den dagen denne reformen ble innført ble det mye, mye vanskeligere og mer skremmende å bli gammel, eller å være pårørende til et gammelt, sykt menneske i Norge. Kommunene presses til å ta hjem pasienter de ikke har mulighet til å ta i mot med det antall fagfolk og den kompetanse de har. For om de ikke gjør det, får de massive straffekroner å betale til helseforetaket. Helseforetaket tjener på å melde gamle, syke mennesker utskrivningsklare så fort som mulig, og heller skrive dem inn på nytt etter kort tid. Pengene rår, og gamle, syke mennesker sendes i rotløs skytteltrafikk mellom ulike tjenester innen helseetatene i Norge. Menneskenes sårbarhet og følelser betyr null, og selve systemet påfører de det gjelder flere symptomer og plager, fordi et slikt vanvittig system med økonomistyring og markedsfundamentalisme råder i vårt samfunn.

Samhandlingsreformen, og Helseforetakene, er et særdeles førende aspekt ved dagens eldreomsorg, og så kan altså vår egen Helseminister få seg til å hevde at han treffer blink i eldreomsorgen uten å nevne disse aspekter overhodet.

Ja, hva annet kan jeg da si enn at han viser at han ikke har kunnskap om det han snakker om?

Jeg vil skrive igjen.

Jeg er bare blitt slik.

Oftest blir det også for langt, men …

Jeg tror på menneskeverdet.

Den viktigste verdi av alle.

Den eneste ekte verdi.

En verdi ingen har rett til å krenke.

Menneskeverdet.

Verdig eldreomsorg, denne siden, har fått opp øynene til veldig mange. Stadig flere begynner å skjønne at mange syke, hjelpetrengende mennesker i Norges land får sitt menneskeverd krenket daglig. Også at veldig mange dyktige fagfolk innen disse tjenestene får sitt faglige menneskeverd krenket daglig.

New Public Management har nemlig fått ødelagt de norske verdiene våre, over vårt ganske land. Tilliten og selvrespekten som Einar Gerhardsen og hans samtidige anorakk-kledde venner, bygde opp i samfunnet vårt, og bygde velferdssamfunnet vårt på, dette har blitt mer og mer fraværende i vårt NPM-samfunn ( http://www.dagbladet.no/kultur/den-norske-modellen-og-tilliten-til-arbeid/60235004)..

Dokumentene har all makt. Og språket vårt forvitrer, bort fra sine egentlige meninger. Slik byråkraten i en Oslobydel for mange år siden misbrukte Dorothea Orem sitt begrep om egenomsorg i sykepleien. Byråkraten forvrengte begrepet til noe som bedre passet et mål om økonomisk balanse og overskudd (https://sykepleien.no/2016/01/fra-faglige-til-byrakratiske-begreper).

Ledere i eldreomsorgen har den siste tiden fått mye vel berettiget kritikk. Ledere har en stor betydning på kvaliteten i tjenestene de skal lede. Ingen tvil om det. Samtidig så vet jeg også at mange dyktige ledere rundt omkring føler at dette er både vondt og de kommer i klem mellom ønsket om å yte en god jobb og mange andre aspekter i jobben, som nå også påvirkes av vår kritikk mot ledere i omsorgstjenestene.

Jeg vet det er store forskjeller mellom ledere. Ingen tvil om det. Tidligere har jeg gått til sterkt forsvar for alle dyktige pleiere (sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter) og har forsøkt å synliggjøre hvordan NPM-systemet gjør det umulig å gjøre en god faglig jobb for pasientene i dette makabre systemet som jeg kjente på kroppen hver bidige dag som sykepleier i Trondheim kommune. Noe av det vanskeligste jeg opplevde der i byen, var at det var ikke mulig for meg å gi kritikk til enkeltpleiere som jeg så sa eller gjorde uakseptable ting til pasientene, fordi jeg også så de var så skviset i dette arbeidsoppgavepresset at jeg kjente jeg ikke kunne laste dem (http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/03/kjre-ordfrer-rita-ottervik-og-kjre.html).

Jeg har alltid stilt store og strenge krav både til meg selv som sykepleier, og til mine kolleger. Jeg har også stått tydelig fram med dette. I Trondheim var dette rett og slett en umulighet, på grunn av systemet, på grunn av NPM.

Jeg VET at dette, denne maktesløsheten, denne hjelpeløsheten, også gjelder for mange ledere. Bevisstheten om denne hjelpeløsheten vil nok variere blant lederne rundt omkring. Den lederen i Trondheim som sa til meg etter et tv-innslag, at man jo måtte forvente at flere av pasientene løp nakne rundt i korridorene i sykehjem, denne lederen har ingenting overhodet å gjøre i en slik posisjon. En slik leder har mistet totalt kontakten med sykepleiefaget sitt. Hun er kun ute etter posisjonen, og fraskriver seg selv ethvert ansvar, slik NPM gjør.

Men det er andre ledere som virkelig vil yte det beste både for pleierne sine, og for pasientene, fordi de skjønner sammenhengen mellom dette. Det er ledere som virkelig er seg sitt ansvar bevisst, og vil ta dette ansvaret, som skvises i systemet NPM, slik dyktige fagfolk skvises i sine roller og sitt ansvar. Dette er det tragiske som nå skjer. Heldigvis finnes det noen steder igjen, der det er ledere som både vil ta ansvaret de har, og som også får dette til. Enda!

Og dette er det virkelig tragiske. Det virkelig vanskelige.

Fordi vi har fått denne språkbruken som har tatt så overhånd, med NPM. Vi er faktisk alle og enhver påvirket av dette språket, så til de grader. Vi må få fram bevisstheten om dette og ta denkampen, om vi skal klare å snu utviklingen. Fordi språk har makt.

Hva er det ledere har av oppgaver rundt omkring som skviser dem?

Da jeg var leder var mitt mål som avdelingssykepleier å tilrettelegge, og støtte, for at personalet skulle kunne klare å ta det pasientansvar de hadde. På et vis en utvidelse av selve sykepleiefaget.

Å være tilstede i rapporter, stille spørsmål, og stille krav, det var en måte å gjøre dette på. Få tilbakemeldinger på hva som var oppnådd, møte kritiske spørsmål til mine pasientmål, i rapportene, var også en del av jobben. Å bruke mye tid og energi på turnuser, ja. Men turnusarbeid er faktisk en helt vesentlig del av avdelingssykepleiers oppgaver og ansvar for å yte god personalomsorg, slik at de kan yte en god faglig jobb, og forbli i avdelingen. Det er ikke en oppgave en hvilken som helst sekretær kan utføre. Fordi personalets turnus påvirker pasientbehandlingen, faktisk.

Nå får ledere rundt omkring uendelig mange flere oppgaver og ansvar. Som kanskje sekretærer kunne utføre? Skrive brev til pasienter og pårørende om vedtak og klagemuligheter. Generere lister for å få inn riktig betaling for tjenester som koster penger. Kontrollere at lønnsavdelingene følger opp riktig lønnsutbetalinger, sykemeldinger, tilbakebetalinger fra NAV, møter med NAV i henhold til sykemeldinger og sykepenger, arbeidsavklaring osv. osv. Det store byråkratiske løpet vi er så innsauset i, tar stadig mer av ledernes arbeidskapasitet.

Så er det IPLOS og rapporter i form av tall som øvre ledere skal legge fram for rådmenn og politikere. Tall som ikke er i nærheten av å vise hvem menneskene pasientene er og hvilke behov de har. Så leser en rådmann at sykepleier A har brukt 15, eller 30, minutter på å rulle håret til fru K, og mener at dette har da ikke sykepleieren noe med å gjøre. Men da har ikke rådmannen snakket med sykepleier A, eller fru K, og vet ikke hva mer, i form av livgivende omsorg som foregikk i disse minuttene. Likevel har rådmannen myndighet til å si at hårrulling, det skal ikke sykepleierne gjøre mer.

Og dette her, se det skjer hele veien nå. Se hva vi selv etterspør og krever, når vi vil ha en bedre eldreomsorg! Er det ikke kriterier, standarder og lister vi står og roper om?

Er det ikke mitt hjertebarn legemiddelbruk, som skal inn i en standardisert form, jeg skriker om? Mens sykepleier Ola vil ha livsglede inn i en slik standardisert form fordi det er hans hjertebarn? Politikerne slår til, og setter mye penger inn i disse delprosjektene her. Penger som tas fra tilliten og arbeidsrommet til fagfolkene, og lederne nær pasientene, og som de heller burde ha?

Vi som er nær pasientene skvises bare mer og mer, og får mindre og mindre tid og muligheter til å yte en god og ansvarlig jobb for pasientene. Mens politikerne tror de bidrar til en glimrende eldreomsorg. Direktører og andre byråkrater sitter sentralt i kommunene og tror de gjør en viktig jobb, og har ikke egentlig peiling på noe som helst. Men de koster mange penger. Penger som kunne kommet pasientene til gode på en mye mer konstruktiv måte, nærmere pasientene.

Jo jeg tror virkelig at det er vi som vet hvor pasientene er, og vet hvem de er, som må få tillit og kan ta ansvar, som må få pengene nå. Ord om hverdagsrehabilitering og mestring er viktige. For mange.

Men når du nærmer deg 90 år, er avhengig av hjelp til alt, sliter med ditt eget selvbilde og nattesøvn, har mistet de fleste i din omgangskrets og ikke klarer noe mer, så har du lov til å kjenne på at du ikke makter, ikke orker, å gjøre selv. Du er likevel et verdifullt menneske, selv om du har som ditt høyeste ønske at døden nå snart skal komme, men godtar at dette rår ingen av oss noe med.

Menneskeverdet skal hedres, også når det eneste du trenger er omsorg.

Det eneste du trenger er forsikringer om at du fortsatt er verdifull og ikke en byrde.

Se, dette språket her forstår ikke byråkratene, eller NPM.

Store deler av min yrkeskarriere har vært tilbragt innenfor akuttmedisinen. For det meste har jeg jobbet som sykepleier på legevakt, i tillegg til et par somre i ambulansetjenesten. Før dette jobbet jeg som sykepleierstudent innenfor psykiatrien.

Når jeg tenker tilbake på vaktene jeg hadde innenfor psykiatrien så husker jeg at vi hadde lange rapporter om pasientene, vi snakket om diagnosene deres, GAF, MADRS, hvorfor pasienten nå var innlagt og hvilke problemstillinger pasienten hadde. Vi tok stilling til tilsyn og suicidalfare.

Innenfor akuttmedisinen og somatikken for øvrig opplever jeg en betydelig annerledes tilnærming til de psykiatriske pasientene. Både i forhold til hvordan en forholder seg til pasienten og til hvordan pasienten omtales. Dette er til dels skremmende og vitner om et ofte stort fravær av kompetanse og interesse for dette svært store fagfeltet.

Hvordan hadde du tenkt om du fikk denne rapporten av en kollega?

«Vi har en somatisk pasient inne på rom 5, han har en lang somatisk sykehistorie og kommer nå hit grunnet en somatisk problemstilling. Vi må få en lege til å gjøre en somatisk vurdering av han. Innleggende årsak er somatikk, han er ikke aggressiv.»

Etter en slik rapport hadde du neppe følt at du forstår godt hvorfor pasienten er her, hva han feiler og hvordan du best kan hjelpe han. Men det er nettopp slik psykiatriske pasienter ofte blir omtalt og rapportert om - av og til er disse rapportene så korte som «vi har en psyk. inne på rom 3». Det er som om en del av oss innenfor somatikken bare har valgt bort en stor del av pasientmassen. Paradoksalt nok så er det få ting vi irriterer oss mer over enn psykiatrisk personell som ikke kan forholde seg til somatikk, men vi er jo akkurat like ille, om ikke verre, i somatikken. Dessverre er denne pasientgruppen blant sykepleiere og leger i somatikken ofte en svært lite ettertraktet pasient, og jeg har faktisk sett folk gjemme seg eller raskt finne noe annet å gjøre når psykiatriske pasienter skal tas imot.

En pasient med en psykiatrisk problemstilling har akkurat like mye rett på god faglig behandling og sykepleie som en somatisk pasient. Vi bør tilstrebe at disse pasientene også får gode journalnotater, god observasjon, god rapport og god pleie. Vi sykepleiere liker ofte å si at vi er legens øyne på stedet og at våre observasjoner betyr noe. Det er derfor viktig at vi bruker denne dyrebare observasjonsevnen på de psykiatriske pasientene også, akkurat som på de somatiske.

Psyk, psykvurdering, vurdering av lege, uavklart m.m. er ikke fullverdige sykepleierdiagnoser eller gode nok grunner til henvendelser til for eksempel legevakt. Akkurat som at vi bruker begreper som brystsmerter, koronar sykdom, mulig cerebral hendelse, KOLS-forverring, kuttskade m.m. bør vi også i større grad kunne definere hvorfor den psykiatriske pasienten har oppsøkt hjelp. Jeg merker også selv at etter en god stund i somatikken er det vanskelig å sette ord på enkelte av de psykiatriske pasientene sine hovedproblemer eller grunn til henvendelse.

Pasienter innenfor psykiatrien har i en årrekke blitt stigmatisert, uglesett og underbehandlet. Norge er et land som jeg føler har kommet langt på dette området, og jeg synes det foregår mye bra arbeid innenfor psykiatrien. Det er viktig at også somatisk personell tar del i dette arbeidet og øker fokuset på psykiatri innenfor somatikken. Vi forventer at psykiatrisk personell forholder seg til somatikken, så en bør kunne forvente det samme andre veien.

Innenfor ambulansetjenesten har flere helseforetak lansert psykiatriambulanser bemannet med to ambulansepersonell og en psykiatrisk sykepleier. Enkelte legevakter har også tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier på dagtid. Kanskje kan den psykiatriske sykepleierens rolle styrkes enda mer på legevakt og i akuttmottak. En tilstedeværelse av psykiatrisk sykepleier kan også bidra til å styrke kompetansen til de andre sykepleierne på den enkelte instans.

Akkurat som vi finner somatiske pasienter innenfor psykiatrien, finner vi også psykiatriske pasienter innenfor somatikken. Dette må aldri glemmes, og de fortjener akkurat like god sykepleie som alle andre.

Terror-fatigue. Meningsløse terroranslag, døde mennesker i hopetall slaktet ned uten forvarsel. Øyeblikkelige endringer fra normaltilstand og lykkelige tidsbobler - til forferdelige scener og umenneskelig råskap. Europa. Vårt Europa, også i dag.

Et godt regulert arbeidsmarked i Norge verken kan eller skal sammenlignes med slike bilder. Likevel skal vi aldri glemme 22. juli 2011. Bombinga av Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Den høyre-ekstreme terroristens massedrap. Barnedrap. Han var en av oss. I Norge. Vårt Norge.

Europeiske land har mye til felles. Noe er selvsagt nasjonalt ulikt, men integrering over tid bringer oss nærmere hverandre. Ulike politiske strømninger utfordrer dette. Det er her det hele ligger: i et politisk landskap. Trygghet kan aldri kjøpes gjennom maskingevær og skarpe militære løsninger. Det er politikken som må være bærebjelken, og andre tiltak kun en støtte for dette.

Slik er det også i vårt nasjonale arbeidsliv. En fellesnevner i alt beskrevet ovenfor er helsepersonells innsats til beste for alle, hver dag og hver time. Vi har sett det så alt for ofte, og vet det vil skje igjen: plutselig er det bruk for oss. Vi nøler aldri, men stiller oss til disposisjon. Vi er en del av det som limer en velferdsstat sammen.

Norske sykepleiere må satses på også som en lokal bærebjelke i egen beredskap. I kommuner som på sykehus. I alle deler av vårt helsevesen er økt fagmiljø en garanti for trygghet. Beredskap handler også om kontakten mellom mennesker. Behandling av mennesker. La oss aldri glemme det, verken i budsjettdebatter eller i lokale rådhus.

Beredskap bygges best i fredstid.

Møt Petter, en fiktiv 23 åring fra Oslo. Han vurderer å bli sykepleier. 
Men før han søker opptak til studiet, vil han sjekke hva yrket innebærer.

Petter har sett at antallet menn som søker sykepleierutdanningen er urovekkende stabilt. Hvorfor, undres han.

Derfor snakker han med mannlige studenter og sykepleiere, akkurat som undertegnede har gjort. Petter spør: Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Her er svarene han får:

Ufrivillig deltid

Må han smiske seg til en stillingsprosent det er mulig å leve av? Nei takk, tenker Petter. Motivasjonen hans slår sprekker.

Dårlig lønn

I en bransje som skriker etter arbeidskraft? Det gir ikke mening, tenker Petter. Skal han bli sykepleier og få dårlig betalt?

Halve befolkningen er borte

Mannlige sykepleiere forteller Petter at de knapt lærte noe om menns helse på studiet, til tross for at menn utgjør halvparten av befolkningen. Som om Harry Potter har svøpt halve kloden i sin usynlighetskappe.

Skal Petter bare være sykepleier for kvinner? Da burde vel studielånet bli redusert med femti prosent? Slipper han unna med halv skatt? Får han bruke to sko på jobben? Eller må han klare seg med en? Petter skjønner mindre og mindre. Motivasjon faller som en sten.

Rekruttering? Hvilken rekruttering?

Petter forventer at debatten om rekruttering er høyt oppe på den politiske dagsordenen. Det kunne gitt ham motivasjon til søke.

Men debatten er ikke der. Som om Petter ikke er viktig nok.
Til tross for noen hederlige unntak er spørsmålet om rekruttering forvist til helsedebattens nakne utposter, ytringenes Sibir, hvor ingen menneskehånd har satt sin fot. Sprekkene i Petter motivasjon blir tydeligere.

Hvor er debatten?

Petter undersøker om det finnes noen mannlige sykepleiere som er aktive i samfunnsdebatten. Det må da finnes noen med en tydelig agenda? Igjen, med noen hederlige unntak, er det stort sett stille.

Petter undres. Hvis mannlige sykepleierne er så viktige som det hevdes, hvorfor er de ikke på Dagsrevyen? På NRK Debatten? På avisenes førstesider? Har ikke helsevesenet en kultur for å stimulere sykepleiere til debatt?

Petter har meninger. Han liker debatt. Derfor vil han jobbe i en bransje hvor meningsbærere og premissleverandører har armslag. Det finner han ikke. Petters motivasjon slår ytterligere sprekker.

Kan vi førstehjelp?

Petter oppdager en artikkel i Tidsskriftet Sykepleien. En sykepleier skriver at han er flau fordi han ikke kan nok førstehjelp. De lærte ikke nok om førstehjelp på studiet, skriver sykepleieren.

Petter blir forbløffet. Folk forventer jo at en sykepleier kan førstehjelp. Sykepleiere som ikke mestrer dette? Glem det, tenker han. Petters motivasjon styrter mot bunnen.

Og der nede oppsummerer han funnene i sin uhøytidelige kartlegging: Dårlig lønn. Ufrivillig deltid. Lite om menns helse på utdanningen. Få tilløp til engasjerende debatt. Manglende kompetanse i førstehjelp. Hvorfor skal han gidde dette? Han krøller sammen søknadspapirene til sykepleiestudiet. Så søker han BI i stedet.

Tiltak

Omtrent slik mister norsk helsevesen mange potensielle, mannlige sykepleiere hvert år. Hvordan kan jeg påstå det? Blant annet fordi ferske tall fra Samordna Opptak viser at kun 14 prosent av søkerne til sykepleiestudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er menn. Det er en nedgang fra tidligere. Vi trenger et tour-de France i rekruttering av mannfolk. Men da må vi trykke pedalen i bånn og løse følgende problemer:

Problem nummer en: Ufrivillig deltid

Dette er også kjent som kronisk galskap. Pasienten strømmer til sykehusene. Samtidig sitter dyktige sykepleiere hjemme og skreller poteter. Dette er absurd. Behovet for sykepleiere øker. «Ufrivillig deltid» er vårt største, helsepolitiske paradoks.

Løsning: Relevante beslutningstakere og forhandlere stenges inne i et møterom som deretter forsegles. Litt som Big Brother, bare at nå er det alvor. De kan få mat og vann gjennom en luke. Så får de sitte der. Og krangle seg frem til enighet. Ingen får komme ut før «ufrivillig deltid» er skrotet en gang for alle.

Problem nummer to: Lav lønn. Løsning: Øk den.

Problem nummer tre: Menns helse er et ikke-tema på utdanningen. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer fire: Mislykket rekruttering av menn. Løsning: Menn må kvoteres inn på sykepleiestudiet. Titlene «jordmor» og "helsesøster" må bort.

Problem nummer fem: Sykepleiere mangler førstehjelpskunnskaper. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer seks: Menige sykepleiere er nesten fraværende i samfunnsdebatten. Løsning: Høgskoler og arbeidsplasser må oppfordre studenter til å delta i helsedebatten.

Dem vi mistet

Som en olympisk svømmer kunne vi stupt ut i rekrutteringens basseng. Vi kunne fosset gjennom bølgene så vannet sprutet.Vi kunne nådd målstreken, hørt jubelen fra publikum og ropt av glede: Vi er best på rekruttering! 

Det gjør vi ikke. Vi plasker rundt i et hav av forspilte muligheter. Og Petter? Han er borte for lengst. Han jobber i næringslivet, sammen med de andre mennene vi trengte, men aldri fikk. 

Vi setter over til avdelingen for rekruttering av mannfolk. Hvem jobber der? Ingen vet. Men nå er to ansatte observert. De sleper seg livstrette fremover. Den ene spør: -Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Den andre sukker oppgitt og svarer: -Menn er rare.

Noen dager har jeg verdens beste jobb!! Her om dagen var en slik dag!

Det var et falltraume som kom inn med kort varslingstid. I løpet av ti minutter var hele traumeteamet samlet og klar for å ta imot det som ble meldt som en kritisk skadd pasient.

Dette har vi øvet på, mange ganger. Hele teamet får en felles rapport og en felles oppfatning av hva vi har med å gjøre. Min jobb var å være loggfører og notere alle funn, observasjoner og tiltak i løpet av mottaket.

Overlevering fra prehospital tjeneste til traumeteam var tydelig og klar med trykk på det viktigste, beskjeder haglet fra alle kanter, og vi vet hvordan det skal foregå; blikk-kontakt, beskjeden leveres, beskjeden gjentas for å sikre at den er riktig mottatt og at hele teamet har fått den med seg. I bakgrunnen hadde vi en veldig erfaren traumekirurg som observerte og kom med tips og råd uten å forstyrre det gode arbeidet til traumeleder.

Det å se så mange yrkesgrupper og spesialiteter jobbe så godt sammen mot ett og samme mål er helt fantastisk.

Du kan kjenne stemningen stige og synke i arbeidet alt etter hvilke funn som gjøres underveis.

Blodgassen leses opp høyt, og du ser at hele teamet umiddelbart vet hvor vi er og hva neste steg blir. Før det i det hele tatt blir sagt et ord om videre tiltak kan du se de ulike fagfeltene begynne sine forberedelser fordi de vet hva blodgass-svaret betyr.

Noen gjør klart nye medisiner og utstyr, noen bestiller mer blodprodukter, noen finner frem pakken til laparatomi…

Hvordan vet vi dette? Fordi vi har øvd! Fordi vi har gjennomgått scenarier i ulike varianter, fordi vi har truffet hverandre på KITS kurs, ATLS, nødkirurgikurs, PHTLS, BEST øvelser, TNCC osv. Vi har lært at når hele teamet har den samme forståelsen, snakker det samme språket og ser viktigheten av å jobbe sammen, så kan vi gjøre den aller beste jobben for pasienten.

Det er som om alt ego hos den enkelte forsvinner og teamet jobber sammen som ett, hvor alle gjør det de er best på, med samme forståelse, mot det samme målet – å gi ypperste behandling til en kritisk skadd pasient!

Det er denne behandlingen som redder Liv, Ola og Kari.

Derfor må vi fortsette å bruke tid og ressurser på å øve i slike team, bli kjent med hverandres roller og få erfaring med å jobbe sammen med alle våre ressurser mot et felles mål!

Innad i et sykehus, som i verden for øvrig, har vi en tendens til å dele oss inn i grupper. I slike traumeteam er det så flott å se når folk fra ulike grupper jobber så godt sammen mot et felles mål.

Tenk om vi kunne hatt det samme fokuset mot jorda og menneskeheten, som vi i dette teamet hadde på pasienten – tenk hva vi kunne fått til i verden da!!