Jeg ble veldig glad da jeg fikk være en av bloggerne for Sykepleien, og jeg har fra før publisert to innlegg på Sykepleien.no: "Ja, det gjør noe med meg"og "Enkle grep for en bedre eldreomsorg".

Jeg er sykepleier og har jobbet i eldreomsorgen, først på en avdeling for personer med demens og så på en lindrende avdeling. Jeg har de siste årene fått en del helsemessige utfordringer som dessverre gjør at jeg ikke lenger kan jobbe i pleien, og jeg er for tiden ikke i jobb. Men jeg følger med, holder meg oppdatert og er spesielt opptatt av eldreomsorgen. 

Som sykepleier ved sykehjem så jeg en utvikling jeg ikke kunne la være å protestere mot. Å kunne hjelpe mennesker med sykdommer, lidelse og hjelpebehov er det helsearbeidere ønsker å bruke sin kompetanse på.

Jeg tror vi nå er vitne til et byråkrati som presser leger og sykepleierne på en måte som krenker deres faglige integritet. Helseøkonomer og såkalte prioriteringsutvalg er med sine tiltak og retorikk med på å kvele dette. Pasienten og menneskeverdet blir redusert til et tall! 

Vi kan ikke godta at noen blir prioritert bort eller satt opp mot hverandre. 

Følger vi de etiske retningslinjer når vi må lukke øynene for det vi egentlig vet er rett, bare fordi vi skal oppfylle avdelingens krav til effektivitet? Skjønner ikke politikerne at det er mennesker vi har med å gjøre, at de har et menneskeverd som skal ivaretas? Å respektere det enkelte mennesket og dets iboende verdighet vil si å se ham eller henne slik de er nå, men også slik de engang var. Å respektere er å vise tillit og å gjøre seg tilliten verdig. God omsorg krever noe av deg som pleier! Både av kompetanse og ikke minst tilstrekkelig tid.

Derfor startet jeg Facebooksiden "Verdig eldreomsorg"i februar i år. Jeg ville gjøre litt nytte fra sofakroken. Lite visste jeg da at denne siden skulle bli så stor og at folk ville engasjere seg så til de grader. Vi teller i dag snart 32 000, og siden vokser for hver dag. 

Jeg mener det er viktig å vise at det ikke bare er et innlegg her og der i media, men det er mye som skjer i eldreomsorgen som ikke er av positiv karakter. På siden "Verdig eldreomsorg" synliggjøres alt fra media på én side.
Noen skriver at de blir deprimerte og ikke orker å lese om det negative og uverdige som faktisk foregår. De ber meg heller skrive om alt det positive som skjer der ute.

Og vi skal ikke glemme at det faktisk skjer positive ting i eldreomsorgen også, noe som er viktig å få frem. På den måten kan vi kanskje lære noe av hverandre. Slike innlegg er like velkomne på denne siden. Jeg er også på utkikk etter dette hver dag, for det er ingenting som gleder meg mer.

Men vi kan ikke lukke øynene for det som faktisk ikke er bra! Når eldre mennesker ikke blir behandlet med verdighet, om det så bare er noen få ja da mener jeg vi må få det frem i lyset. Tenk om det var din egen mor eller far. Eller deg selv om noen år ...

Mitt håp er at denne siden også kan få oss som er helsepersonell til å stå sammen. Mange våger ikke å si fra om uverdige og uforsvarlig ting på arbeidsplassen fordi de er redde for konsekvensene. Er du organisert bør jo fagorganisasjonen støtte deg, men her tenker jeg også siden kan bidra. 

Jeg tror på samarbeid mellom de som har et felles mål. Vi må fremheve hverandre og stå sammen, ikke bare være opptatt av å fremme oss selv eller vår egen sak eller organisasjon. Som helsepersonell er vi talsmenn for pasientene, og sammen er vi så veldig mye sterkere.

Jeg opprettet også en bloggsom har tilknytning til siden "Verdig eldreomsorg", hvor jeg selv skriver, men også inviterer andre til å skrive. På den måten kan jeg dele innlegg både på facebokk og twitter, og på twitter heter siden "@VerdEldreomsorg".

Jeg skriver på en enkel og forståelig måte for alle, og har opplevd at dette appellerer til veldig mange. Slik var jeg også som sykepleier, opptatt av at alle skulle forstå informasjonen de fikk fra legen og oss som pleiere. Dette tror jeg skaper en grunnleggende trygghet, òg fører til at pasienter og pårørende våger å spørre meg om alt de lurer på.

Da jeg ble spurt om å blogge her ble jeg overrasket, nettopp fordi jeg skriver slik som jeg gjør. Jeg kommer til å blogge mest om eldreomsorgen, om etiske dilemmaer som oppstår og andre temaer som dukker opp på siden "Verdig eldreomsorg" eller andre steder. 
Så da håper jeg du vil lese det jeg blogger om, og kom veldig gjerne med kommentarer og innspill.

23. november kom det endelig. Budsjettet alle har ventet på. Noen med spenning og forventning, andre med gru.

I spesialisthelsetjenesten var nok forventningene noe avdempet da vi allerede hadde mer enn nok med å finne kutt som tilfredsstilte helseministerens «tidenes helsebudsjett». Ja, kutte. For det er resultatet av «økningen». Regjeringen med samarbeidspartiene kom med lite nytt, annet enn mer salt i et allerede gapende sår. Hvordan kan tidenes helsebudsjett bli til trekk og kutt?

For St. Olavs Hospital sin del er den kronemessige budsjettøkningen på 316 mill. i 2016. Når vi trekker fra prisvekst, pensjon, økte kostnader som følge av den økte rammen, øvrige endringer i finansiering og andre forventede endringer så «skylder» vi 253 millioner. Det som i alle år hadde navnet «underskudd» er nå døpt om til «utfordring», men det er det samme. Vår direktør sier han ikke kan sende en uforsvarlig stor og uløselig «utfordring» til klinikkene. Han har løst dette ved å «bare» gi en utfordring på 86 millioner, dette må de kutte enten de vil eller ei. Det gjenstående underskuddet blir da 167 millioner for vår del.

Om man legger godviljen til og har tro på at alle mulige prosjekter går godt og all innsats slår til og det ikke kommer flere dyre medikamenter eller løsninger i løpet av hele 2016, så mener vår direktør at vi KAN greie å finne en løsning for 105 av disse 167 millionene. Ja, dersom alt annet går fint og ingenting skjer på noen annen front, altså. Noen som har tro på det? Ikke jeg heller.

Men uansett om dette skulle gå, så gjenstår fortsatt 65 millioner i underskudd som vi ikke har funnet gode tiltak for. Skal vi slutte å vedlikeholde det nye sykehuset og la det forfalle? Skal vi slutte å investere i sårt tiltrengt utstyr og kompetanse? Disse forslagene KAN gi oss slakke til å løse resten av underskuddet, men er ikke det å pisse i buksene for å holde varmen?

Dette var situasjonen fram til kl. 19, onsdag 23. november. Og så kom de fire partiene med et spikret resultat. Ille hadde blitt til verre. Langt nede, kryptisk skrevet (med håp om at det er vanskelig å oppdage?) i tallmaterialet, under overskriften «Reduserte utgifter og økte utbytter» finner jeg følgende: Kapittel 732 post 74 – basisbevilgning Helse Midt-Norge, redusert rehabilitering helsebygg: -7,5 mill, kapittel 2751 post 72 – innsparing i medisinsk forbruksmateriell: -27 millioner og pent plassert under diverse: effektiviseringsreform øke med 0,1 %: 303 262 000,-

Helse Midt-Norge skal altså unnlate å rehabilitere de sykehusene som malingen allerede flasser av, dette angår kanskje ikke oss på St. Olav i første omgang, men er tragisk for dem som sliter med gamle og dårlige bygg. Kvalitativt godt for pasientbehandlingen der er det heller ikke. Vi skal kjøpe mindre forbruksmateriell. Det vil, svært forenklet, si mindre plaster, bandasjer, hansker og lignende. Samtidig skal vi behandle flere. Hvem av disse skal man ikke gi plaster? Hvem skal vi utsette for infeksjonsfare ved å ikke bruke hansker? Det står det selvfølgelig ingen ting om, det blir opp til oss å avgjøre … 

Plaster til «budsjett-såret» får vi i alle fall ikke. Jeg har aldri hørt at den effektiviseringen vi har bedrevet de siste 10 årene er en del av en reform, men det er det tydeligvis. Disse 303 millionene er jo fordelt utover alle statlige sektorer, men jeg er helt trygg på at også vi i spesialisthelsetjenesten får vår andel av trekket. At statlig sektor skal effektivisere er i og for seg greit, men da må helseministeren spille med åpne kort. Den reelle effektiviseringen i spesialisthelsetjenesten er langt over de prosentene det budsjetteres med. Dette vet helseministeren meget godt, men det passer kanskje ikke inn i politikken å si det så høyt?

Resepten er altså mer helse for hver krone, medisinen er færre midler til å gjøre enda mer i et sykehus der ansatte løper mer og raskere enn noen gang. Er dette Høyres «nye ideer og bedre løsninger», FrPs «en enklere hverdag», KrFs «menneskeverd i sentrum» og Venstres «folk først»? Hvordan dette vil slå ut på sykefraværet og deretter økte kostnader for staten det skal jeg ikke spå, men jeg har mine tanker.

Jeg er sikker på at styre og ansatte kommer til å presenteres for et budsjett som "går opp", men er svært usikker på om talltriksingen for å få det til er en god løsning. Det vil i beste fall være en nødløsning for ett år. Det som er helt sikkert er at «tidenes helsebudsjett» fra Høie er enda mindre penger ute i klinikken der behandlingen av pasientene faktisk skjer.

Hva er et sykehjem? Tjaa, hva er det egentlig? Vet vi det?

Er et sykehjem det som i gamle dager het Gamlehjemmet?

Eller hva er et sykehjem, egentlig?

Jeg tror nok at ordet sykehjem får mange til å tenke noe i de baner at det har noe med hjem for noen eldre mennesker gjøre. Men det er i alle fall ikke slik at alle gamle mennesker bor i sykehjem. Mange eldre mennesker bor også hjemme hos seg selv, livet ut. Og dessuten, hva er det å være gammel?

Om geriatri, det vil si den medisinske spesialitet som omhandler sykdommer hos eldre mennesker, står det på Wikipedia: «Geriatrisk medisin er ikke spesifikt aldersdefinert, men de fleste pasientene vil være over 65 år gamle, og problemene som håndteres best av spesialiteten geriatri blir mye vanligere i aldersgruppen 80+.»

Men alt er i endring, og i utvikling. Alt er også individuelt. Noen blir gamle før andre. Men hva som er å være gammel er også i endring. Jeg er 54 år og jeg føler meg overhodet ikke gammel. Da min far fylte 50 år kom en eldre nabo og gratulerte han med dagen. Jeg tror ikke pappa følte seg spesielt gammel på den tiden. Denne naboen var en eldre mann som ofte snakket om hvordan ting var før. Etter å ha gratulert pappa, fullførte han sin hilsen på følgende måte: «ja, når en vart femti år fær i ti’n, ja, da skull en no snart døy da.» Rett var nok dette også, for så vidt. Hva som er gammel; -ja, det endres.

Så hvem er det da som bor i sykehjem? Eller aldershjem? Eller hva det nå er?

Det skal i alle fall være et slags velferdstilbud. Et tilbud som skal hjelpe der individet ikke klarer dette helt på egen hånd?

Mine tipptippoldeforeldre, Kjersti og Arnt, døde i 1848 og i 1867. Arnt gikk på legd, da han døde. Det var den tidens form for velferd, og sikkert ikke noen god form å bli gammel på. Men en velferdstjeneste var det, på et vis? Sønnen, min tippoldefar Anders og kona Randi, min tippoldemor, de ble husmannsfolk uten jord, på min oldefars gård. Dette var også en form for velferdstjeneste. En forbedring, vil jeg tro, en utvikling? Men det jeg vil fram til med disse slektsdetaljer er noe om at vårt samfunn alltid har hatt noen former for å ta ansvar, og ta vare på. Det har vært utvikling i dette, men spørsmålet er om all utvikling er positiv utvikling? Det skal jeg ikke ta stilling til her. Jeg vil bare komme fram til hva et sykehjem i 2015 er, sånn gradvis.

I februar 1936 flyttet de første beboerne inn på Soknedal gamlehjem. Det var min egen farmor som fikk gjennomslag for dette i herredsstyret, mot ordførerens forslag om å vente til etter neste kommunevalg. Huset var satt opp med midler fra Sanitetsforeningen, og sto ferdig 11 år tidligere, i 1925. Sanitetsforeningen var en viktig drivkraft i frivillighetsarbeid rundt omkring, og på denne tiden var det innsatsen mot tuberkulosen som var foreningens første og største arbeidsoppgave. Men de hadde også et annet fokus rettet mot fattigdommen. Trolig såg de en forbindelse mellom sykdom og fattigdom og i Soknedal ønsket de å ta gammelheimen i bruk til sitt egentlige formål. Men å få kommunen til å drifte dette tok altså sin tid, men det var nødvendig selv om huset alt var på plass.

I våre dager er disse aldershjem, eller gamlehjem, på tur ut. Aldershjem legges ned, og det er omsorgsboliger som tar over det som var aldershjem før. Fordi aldershjem etter hvert utviklet seg til å være institusjoner der det skulle ligge store krav til selvhjulpenhet, og intakte funksjoner, med mindre behov for hjelp fra sykepleiere og hjelpepleiere. I omsorgsboliger har beboerne egne leiligheter, men det finnes tilbud om hjelp fra hjemmebaserte tjenester til ulike behov, og ofte er det vel mulighet til å få kjøpe og spise middag i et felles spise-/oppholdsrom. Institusjonens rammer skal imidlertid være fraværende i disse omsorgsboligene.

Men ikke alle kan klare seg i omsorgsbolig. En del har sykdommer som gir større og mer omfattende hjelpebehov enn det som er mulig å yte i en omsorgsbolig. Det kan være medisinske behov som er så utfordrende og komplekse at kontinuerlig tilsyn er nødvendig, for eksempel smertebehandling eller intravenøs antibiotikabehandling. Det kan være sykdommer som er slik at de i seg selv skaper behov for kontinuerlig tilsyn for å kunne ivareta liv, helse og verdighet. Mange typer og grader av den somatiske sykdommen demens kommer inn under dette punktet.

Disse pasientene må i sykehjem, for kortere eller lengre tidsrom, og kan ikke være i omsorgsbolig. Det er heller ikke behandlingstilbud som dagens sykehus tar seg av. Her har det vært enorme endringer, og mye utvikling gjennom de seneste årene.

Da jeg var ferdig utdannet sykepleier i 1984 hadde vi i sykehusavdelingene der jeg jobbet, pasienter som ventet på sykehjemsplass i mer enn halvår. Norges eldste menneske, en dame på noen og hundre år, bodde fast i en avdeling ved Aker sykehus i flere år, på slutten av åttitallet. Også fordi hennes alder gjorde henne interessant for den tidens geriatere. På sykehjemmet der jeg jobbet noen ferier mens jeg var student, bodde det i mange år mennesker som var så å si selvhjulpne. De bodde der bare fordi de var gamle. De fikk hjelp til å dusje annen hver uke, men det var det.

Jo, det har vært en utrolig utvikling.

Så hva er da dagens sykehjem?

Tja, det tror jeg må vente til «neste episode». Jeg kommer tilbake med mer neste år. J

Ha en riktig god jul.

Når jeg leste endringsledelse ved universitetet lærte vi om ledere som legger til rette for endringer, om ledere som tar hånd om humankapitalen (de ansatte), om ledere som motiverer, som har langsiktige perspektiver i sin ledergjerning. Ledere som stiller krav og gir tilbakemeldinger, og på den måten påvirker den ansattes opplevelse av kontroll i arbeidet. Om motstand som oppstår i endringsprosesser og hvor farlig den kan være, men også hvor nyttig den er. Uten motstand, uten konflikter - hvor ville vi da vært? Kunne vi da utviklet oss?

Vi lærte også om relasjonslederen og om brobyggeren. Om alliansene, om tilliten eller mistilliten, om at det i systemer som lages alltid er enkeltindivider - som må og skal ha sin plass i det som i mine øyner kan sammenlignes med et stort puslespill. Alle har en funksjon, alle gjør nytte og alle bidrar med det de kan. Hvis vi mister for mange puslebiter, mister vi helheten. For de små delene er de som skaper helheten, og i denne helheten er det plass til mange små deler, individer, som sammen bidrar. Hermeneutisk tankegang dette.

En leder er den som samler troppene og får de til å gå samlet mot et felles mål. Men en leder er også den som tør å lytte til dem som ser at vi kanskje kan ta en litt annen vei mot målet, kanskje skal noen av oss gå den veien, mens noen tar en litt annen vei - og så møtes vi der fremme. For målet, det har vi en felles forståelse av. Veien dit kan vi faktisk nå på ulike måter. Jeg tror vi må se at vi ikke må strømlinjeformes som ledere, for å nå dit vi har satt oss som mål. En leder må tørre å gå inn i ulike perspektiver, og lytte til dem som fremmer andre tanker enn de som allerede er luftet. Endring er noe vi stadig forholder oss til, det er slik vi utvikles. Mye kan sies om dagens arbeidsliv, men statisk, det er det ikke. Dette skal vi lære oss å leve i, fungere i, prestere i. Da er det viktig vi har ledere som kan ha flere baller i luften, og som også ser at alle ansatte ikke alltid er på topp. Livet er tøft i perioder, og i noen av disse periodene kan kanskje den enkelte ansatte ikke yte like mye. Livets faser, livsfasepolitikk. Ikke bare å se på sin medarbeider som gravid eller senior. Men å implementere "livsfasetilnærming" som et HR-verktøy. Småbarnsforeldre og tenåringsforeldre hadde kanskje hatt enda litt mer å gi i de aller travleste årene med en tilpasset arbeidstid, ønsketurnus, 6-timersdag. Middeladrende som plutselig får syke foreldre og igjen ser seg selv i en krevende omsorgssituasjon. Det er mye som skjer i livet, vi utfordres stadig, livet er mer enn å prestere på arbeid - og arbeidslivet er nødt til å tenke nytt når det gjelder disse temaene mener jeg. Samtidig har vi driftshensyn opp i det hele, det er en fin balansegang å ivareta begge deler.

Som leder er det min oppgave å legge til rette for at mine ansatte, mine medarbeidere, skal kunne bidra med alle sine ressurser og kunnskaper. Med sin person og med sin kompetanse. Jeg skal samle, men jeg skal også skjære gjennom ved behov. Dette er det tveeggede sverd ved lederrollen. Du skal bygge relasjoner men du skal også gå foran. Jeg mener at dette gjør en aller best sammen med dem man jobber med til daglig. Medarbeiderne, de ansatte, er de som kjenner hvor skoen trykker, hvor det trengs forandring og hvor det fungerer godt. Min oppgave er å legge til rette for at disse områdene blir sett, tatt på alvor og lyttet til. Jeg blir urolig og bekymret når jeg hører om hvor mange ledere som ikke tenker slik. Der budsjetter har overtatt både sunn fornuft og vanlig folkevett. Ledere som burde gått av for lenge siden, men som sitter i sin lederstol fordi noen skjermer dem. Fordi det er prestisje i bildet, fordi noen andre ledere ikke orker eller evner å ta kampen det er å forandre.

Jeg er sykepleier, og i mitt hjerte er jeg alltid akkurat det, sykepleier. Medmenneske, brobygger, koordinator, samlende og kritisk. Jeg prøver å ivareta alle disse idealene, alle disse karaktertrekkene som en god sykepleier må inneha. Som en sykepleier skal ha. Problemene oppstår når lederne i systemet ikke evner å ivareta kompetansen i sine organisasjoner og den forsvinner ut. Når det ikke står nye krefter klar til å fylle på kompetansehullene. Ledere som ikke ser humankapitalen, som ikke ivaretar det enkelte individ i livsfasene vedkommende befinner seg i. Lederne som ikke ser behovet for individuell tilnærming, langsiktighet, tillit og brobygging. Så jo, jeg tror vi trenger lederne. Men samtidig så tror jeg at vi skal ha en flatere struktur, med mer autonomi hos dem som er nærmest pasientene. La dem avgjøre hva som skal gjøres, når det skal gjøres og ikke minst hvor lang tid det skal ta!

Til sist; det er ikke alle som skal være leder. Det er altfor mange som har lederroller som overhodet ikke hører hjemme i den rollen. Og det er altfor mange toppledere som ikke bytter ut disse, men som istedenfor er med på å videreføre en ukultur med "stolbyttelek" i store virksomheter fordi det er lettere og mindre ubehagelig enn alternativet.

Jul på barne- og ungdomssykehuset

Jul – til glede eller besvær?

Når julen nærmer seg blir vi hvert år minnet på at julehøytiden kan være en vanskelig tid for både barn, ungdom og voksne. Media formidler mye om dette, og kanskje kjenner vi noen som forteller åpent om dette selv? Motsatt kan andre stråle av lykke når de forteller om planer, forventninger og gleder som er i vente. Heldigvis er det slik at mange av oss får oppleve en oppriktig varm og gledelig jul!

Barn/ungdom - rett til aldersadekvat aktivisering på sykehus

Dessverre er ikke sykdom og sykehusinnleggelse "øremerket" alle andre årstider enn jul, høytid og ferie. For noen barn, ungdommer og deres omsorgspersoner og søsken vil det kunne medføre "julefeiring" på sykehus istedenfor hjemme. Dette kan oppleves veldig urettferdig og trist – ja, bortimot uutholdelig for noen!? Til tross for at sykehusenes barne- og ungdomsavdelinger prøver å legge til rette for mange hyggelige juleaktiviteter, for eksempel pynting, juleverksted, baking og servering av pepperkaker og andre godsaker, nissekorps og julekonserter, adventsstund og nissefest. " Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon" skal sikre barn og ungdom rett til aldersadekvataktivisering.

Sykepleie til barn og ungdom – faglig ansvar

 Ifølge " Funksjonsbeskrivelse for Barnesykepleier" er barnesykepleiers faglige ansvar i møte med syke barn og ungdommer på sykehus – blant annet at pasientmålgruppen skal ivaretas ut fra individuelle behov, forebygge komplikasjoner og utviklingsskader, fremme modning, vekst og utviklingsmuligheter ved sykdom og sykehusopphold.

I dette ligger det mye. Og i julehøytiden, som ellers i året, møter sykepleiere barn/ungdom og pårørende/søsken med ulike utfordringer, spesielt knyttet til sykdom, men også utfordringer med hensyn på hverdagsliv, livsstil, vaner og tradisjoner.

Barn/ungdom på sykehus – ulik bakgrunn

Sykepleiere møter barn/ungdom som lever under gode, stabile og harmoniske forhold i hverdagen. Som vanligvis har fått muligheten til å feire jul med positive overraskelser, hygge og samvær med mennesker de er glade i. Men, de kan også møte barn/ungdom hvor julefeiring er forbundet med frykt, engstelse i et miljø som ikke er trygt for dem. De møter også barn/ungdom fra andre kulturer, som kan føle at våre norske juletradisjoner er fremmed for dem. Dette er «bagasje» de har med seg på sykehuset i tillegg til sykdom og plager de utredes og behandles for her og nå.

Oppfordring til alle sykepleiere som jobber med barn og ungdom på sykehus i jula:

Vær lydhør og oppmerksom med hensyn på alle typer utfordringer syke barn, ungdommer og pårørende har på sykehuset i jula.  Jeg ønsker med dette alle med behov for sykehusopphold jula-2015 en så god jul som mulig!

Kompetansehevning av sykepleiere

Etter at jeg ble ferdig utdannet sykepleier har jeg ofte tenkt over hvor lite oppfølgning, kursing, resertifisering og internundervisning som foregår mange steder. Mulighetene er mange, som sykepleier er noen av våre nærmeste kollegaer leger, spesialister og spesialsykepleiere. Dette betyr at iallefall muligheten for internundervisning i stor grad er til stede.

Når det kommer til kursing finnes også en del gode kurs i Norge som sykepleiere kan ta, men som ofte arbeidsgiver ikke sørger for at vi får mulighet til. Eksempler på disse er PHTLS, AMLS, PLS, TNCC, AHLR og HHLR. Ettersom min erfaring stort sett er fra akuttmedisinen kommer jeg til å bruke eksempler herfra.

Jeg jobber primært ved en storby legevakt. Her har de altså valgt å sende legene på AHLR kurs og sykepleierene på DHLR kurs. Som godkjent AHLR og DHLR instruktør finner jeg dette svært merkelig. Noe av fundamentet med AHLR er at hele teamet skal kunne utføre dette, ikke bare leder av teamet. Det er også merkelig at sykepleiere ikke skal få mer kompetanse i hjerte og lunge redning enn hva en svømmetrener, speiderleder eller frivillig i Røde kors får. Selv holder jeg ofte DHLR kurs for speiderledere. Dette er særdeles spesielt dersom sykepleieren jobber på en akuttinnstans som legevakt faktisk er. Et AHLR kurs er mer teoretisk krevende og selve kurset er dobbelt så langt som et DHLR kurs. Dette betyr større kompetansehevning og mer mengde trening under kurset. Det fremstår svært merkelig at det ikke blir vurdert slik at sykepleiere skulle trenge denne kompetansen. Det finnes også noe som heter HLR for helsepersonell (HHLR). En kunne i alle fall tilbudt dette.

Dersom en sammenligner med andre akuttinstanser som for eksempel ambulansetjenesten så blir en nesten litt forskrekket over hvor lite vi sykepleiere får. I flere helseforetak får nyutdannede ambulansearbeidere AMLS, PHTLS og et årslangt internopplæringsopplegg. Dette er kurs som kan være svært relevante for sykepleiere som arbeider på legevakt og akuttmottak. En sykepleier ved disse stedene arbeider ofte mye selvstendig og gir råd og veiledning over telefon. Det er naturlig å tenke at deres kompetanse innen akuttmedisin skal være høy. Desverre skjer det ofte svært lite på dette feltet. Å gi sykepleiere på mottak og legevakt muligheten til å ta AMLS og PHTLS sammen med ambulansepersonellet ville også gi kontakter og økt forståelse på tvers av instansene og yrkesgruppene.

Jeg har snakket med en del kollegaer som ytrer stor frustrasjon over ikke å få kurs og lite internopplæring, men blir satt til å gjøre en svært teoretisk og praktisk krevende jobb i et svært hektisk arbeidsmiljø. En kollega søkte om permisjon for å delta på et kurs holdt av Norsk medisinstudent forening. Dette kurset omhandlet akuttmedisinske tilstander en kunne møte på norske legevakter og akuttmottak, undervist av sykepleiere og leger. Han tilbydde seg å betale reise og oppholdt selv, men ønsket permisjon med lønn for de to dagene. Vedkommende fikk avslag da kurset ikke ble vurdert som aktuelt for sykepleier på legevakt. Det er til tider svært tydelig at økonomi er viktigere enn kvaliteten på tjenesten som tilbys.

Vi har også lite resertifisering av norske sykepleiere. Jeg har selv jobbet med svært dyktige og erfarne kollegaer, men som mangler en del ferdigheter og kunnskaper som er naturlige i dagens sykepleierutdannelse. Jeg har hørt uttalelser som jeg ”legger ikke venflon” eller jeg "kateriserer ikke menn” begrunnet med at dette lærte ikke vedkommende da han eller hun ble utdannet. Dette er ting som enkelt kunne vært rettet opp med god internundervisning. I dag kan en sykepleier som har jobbet 20 år på sykehjem eller i psykiatrien skifte direkte til for eksempel legevakt eller akuttmottaket. Med dagens sykepleiermangel hadde de nok fått den jobben også. Etter 3 dager med opplæring skal de altså fungere i et helt nytt og hektisk arbeidsmiljø, innenfor et felt de ikke har erfaring med. Allmennleger må på kurs i akuttmedisin hvert 5 år, ambulansepersonell har årlige utsjekker, offshore sykepleiere har PHTLS og AMLS hvert 4 år. Vi andre er visstnok utdannet for livet.

Denne problematikken finner en ikke bare i akuttmedisinen den er like mye tilstede ved sykehjem, hjemmesykepleien, psykiatrien og sengeposter. På psykiatriske avdelinger skjer ofte stranguleringsforsøk, kuttskader og personellskader. Hvor ofte er de ansatte på førstehjelpskurs, hjertestarterkurs og lignende? Hvor ofte har vi kompetansehevning av sykehjemspersonellet vårt? Sykepleiere i hjemmesykepleien møter ofte svært dårlige og kompliserte pasienter. Hvor ofte får de et skikkelig kompetanseløft?

Jeg synes det er skremmende hvor lite enkelte arbeidsgivere sørger for å heve kompetansen av sine ansatte. I sommer jobbet jeg i ambulansetjenesten og ble dypt imponert over at de hadde godt planlagt internundervisning ukentlig, i tillegg til fagdager og andre kurs. Jeg nevnte dette på den lokale legevakten og ble møtt med, sånt har ikke vi tid til. Den dagen det skjer noe alvorlig grunnet mangelfulle teoretiske eller praktiske ferdigheter blant de ansatte håper jeg vi har en bedre forklaring enn at vi ikke hadde tid til kompetanseheving og vedlikehold av ferdigheter.