Hvordan vurderer sykepleiere egen kompetanse etter videreutdanning?

Sykepleiernes kompetanse er svært viktig for pasientsikkerheten og helsetjenestekvaliteten (1–6). I tillegg har samfunnet og helsetjenesten behov for sykepleiere med spesialisert kompetanse på akutt og kritisk syke pasienter (5, 6).

Videre- og/eller masterutdanningene i akutt-, anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie representerer en slik kompetanseheving. Opptakskravet til disse studiene har vært minimum to års relevant yrkeserfaring som sykepleier.

Vi mangler forskning på sykepleieres selvopplevde kompetanseutvikling fra oppstart til avslutning av disse studiene.

Verktøyet ProffNurse SAS kartlegger kompetansen

The Professional Nurse Self-Assessment Scale (ProffNurse SAS) ble utarbeidet av Meretoja og medarbeidere (7) for å kartlegge sykepleieres egenopplevde kompetanse. Verktøyet er oversatt til og validert på norsk av Finnbakk og medarbeidere (4).

ProffNurse SAS innhenter informasjon om sykepleieres kliniske praksis, profesjonelle utvikling, etiske beslutningstaking, kliniske ledelse, samarbeid og kritiske tenkning. Deltakerne bes om å vurdere a) selvopplevd kompetanse, og b) eget behov for mer trening eller utdanning. I tillegg bes deltakerne om c) å rapportere hvorvidt det aktuelle området var dekket i utdanningen (svaralternativet «ja» eller «nei»).

ProffNurse SAS benytter en tipoengs Numeric Rating Scale (NRS), hvor 1 = «dårlig kompetanse / ikke behov for mer trening og/eller utdanning», og 10 = «fremragende kompetanse / stort behov for mer trening og/eller utdanning».

Verktøyet har blitt benyttet til å vurdere sykepleierstudenter i bachelorutdanningen og sykepleieres profesjonelle utvikling. Det har ikke blitt benyttet under en videreutdanning.

Hensikten med prosjektet

Hensikten med dette prosjektet var å kartlegge sykepleieres egenopplevde kompetanseutvikling i løpet av en videreutdanning. Vi ønsket en oversikt over hvilke kompetanseområder utdanningene bør fokusere mer på for å sikre at sykepleierne har tilstrekkelig kompetanse etter endt (videre)utdanning.

I tillegg ville vi undersøke hva de trenger av oppfølging i sin kliniske hverdag som selvstendige og nyutdannede spesialsykepleiere.

Metodisk tilnærming

Vi benyttet verktøyet ProffNurse SAS i en spørreundersøkelse ved oppstart og avslutning av videreutdanningene i akutt-, anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie ved en høyskole i Norge.

På den aktuelle høyskolen var det totalt 43 studenter på videreutdanningene i perioden august 2019 til desember 2020. Alle studentene ble invitert til å delta uten ytterligere inklusjons- eller eksklusjonskriterier.

Datasamling

Spørreskjemaet besto av to deler:

• Demografiske variabler. Studier har vist til en sammenheng mellom alder, erfaringsbakgrunn og selvopplevd kompetanse (4, 8). Derfor inkluderte spørreskjemaet variablene alder, antallet år med erfaring som sykepleier før studiestart samt kjønn og type avdeling deltakeren hadde jobbet ved tidligere.
• ProffNurse SAS (4), som består av 50 spørsmål om selvopplevd kompetanse (se vedlegg 1).

ProffNurse SAS inneholder spørsmål om hvorvidt aktuelle kompetanseområder er dekket i studieløpet. Ved oppstart av videreutdanningen omhandlet den selvopplevde kompetansen bachelorstudiet i sykepleie, mens ved avslutning relaterte den til videreutdanningen.

Analyse

Dataene ble analysert med the Statistical Package for the Social Sciences (SPSS), versjon 26. Deskriptiv statistikk og frekvenser benyttes for å presentere utvalget. Vi benyttet Mann Whitney U-test (se faktaboks) for å sammenlikne svarene ved måletidspunktene T1 og T2. P-verdier < 0,05 ble ansett som statistisk signifikant.

Etiske hensyn

Informasjonen ble håndtert anonymt, men vi innhentet likevel frivillig og informert samtykke (9). Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) vurderte at prosjektet ikke var søknadspliktig (referansenummer 28835). Norsk senter for forskningsdata (NSD) godkjente prosjektet (referansenummer 444006).

Studenter som deltok

Totalt 16 studenter svarte på spørreskjemaet på begge tidspunktene. Studentene hadde en medianalder på 35 år (interquartile range, IQR = 11 [interkvartilbredde]). En av deltakerne var mann, og antallet år med erfaring som sykepleier før opptak var fra 2 til 16 år (median 6,5 år, IQR = 10).

Deltakerne hadde erfaring fra ti ulike sykehusavdelinger, og en hadde erfaring fra kommunehelsetjenesten. Tre studenter tok videreutdanning i akuttsykepleie, fire i anestesi-, seks i intensiv- og tre i operasjonssykepleie.

Tabell 1 gir en oversikt over svarene ved T1 og T2. Mann-Whitney U-testene viste ingen signifikant sammenheng mellom svarene ved T1 og T2.

Slik vurderte studentene sin egen kompetanse

Vedlegg 1 viser at studentenes selvopplevde kompetanse ble redusert på flere områder fra oppstarten av studiet (T1) til avslutningen av studiet (T2):

• Jeg skaper et kreativt læringsmiljø for de ansatte på mitt arbeidssted.
• Jeg deltar i kvalitetsutviklingsarbeid på mitt arbeidssted.
• Jeg tar ansvar for kompetanseutviklingen på mitt arbeidssted.
• Jeg forbedrer rutiner/systemer som ikke ivaretar pasientenes behov på mitt arbeidssted.
• Jeg tar pasientenes sosiale behov (fritidsaktiviteter, venner, økonomisk situasjon osv.) i betraktning ved vurdering og planlegging av pasientenes helse- og livssituasjon.
• Jeg tar aktivt ansvar for å skape et godt arbeidsmiljø.
• Jeg tar egne beslutninger i mitt arbeid.
• Jeg samarbeider aktivt med andre helsefagpersoner når jeg koordinerer pasientens pleie, omsorg og behandling.
• Jeg har en visjon om hvordan sykepleien bør utvikles på arbeidsstedet mitt.
• Jeg vurderer pasienters helse per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.
• Jeg gir helsefremmende råd og anbefalinger til pasienter per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.
• Jeg gir helsefremmende og sykdomsforebyggende råd til pasienter i tråd med nasjonale føringer.

Innenfor de øvrige områdene hadde studentene økt selvopplevd kompetanse (ikke-signifikant).

Behovet for mer trening og utdanning økte

Studentenes behov for trening eller utdanning økte på disse områdene:

• Jeg skaper et kreativt læringsmiljø for de ansatte på mitt arbeidssted.
• Jeg tar ansvar for kompetanseutviklingen på mitt arbeidssted.
• Jeg forbedrer rutiner/systemer som ikke ivaretar pasientenes behov på mitt arbeidssted.
• Jeg tar pasientenes åndelige behov (følelse av meningsløshet, eksistensielle behov, trosspørsmål, dødsangst osv.) i betraktning ved vurdering og planlegging av pasientenes helse- og livssituasjon.
• Jeg handler etisk i pleie og omsorg av pasienter.
• Jeg tar aktivt ansvar for å skape et godt arbeidsmiljø.
• Jeg vektlegger pasientenes egne ønsker ved planlegging av sykepleie og medisinsk behandling.
• Jeg tar fullt ansvar for mine egne handlinger.
• Jeg konsulterer andre fageksperter ved behov.
• Jeg ser muligheter og har visjoner om hvordan pasientenes pleie og pasientforløp kan utvikles.
• Jeg har kontinuerlig dialog med pasienter om deres ønsker og behov.
• Jeg har fokus på pårørendes behov for støtte og veiledning.
• Jeg rapporterer alle avvik i tråd med retningslinjer for pasientsikkerhetssystem (avvikshåndtering).

På de øvrige områdene sank studentenes behov for trening eller utdanning.

Flere kompetanseområder var udekket i utdanningene

Ved T1 rapporterte deltakerne om 47 kompetanseområder som var udekket under bachelorprogrammet i sykepleie (n = fra 1 til 9).

Ved avslutning av videreutdanningen var det en student som rapporterte at de følgende kompetanseområdene var udekket i undervisningen:

• Jeg anvender medisinske apparater og utstyr på en forsvarlig og korrekt måte.
• Jeg skaper et kreativt læringsmiljø for de ansatte på mitt arbeidssted.
• Jeg deltar i kvalitetsutviklingsarbeid på mitt arbeidssted.
• Jeg tar ansvar for kompetanseutviklingen på mitt arbeidssted.
• Jeg forbedrer rutiner/systemer som ikke ivaretar pasientenes behov, på mitt arbeidssted.
• Jeg tar pasientenes sosiale behov (fritidsaktiviteter, venner, økonomisk situasjon osv.) i betraktning ved vurdering og planlegging av pasientenes helse- og livssituasjon.
• Jeg ser muligheter og har visjoner om hvordan pasientenes pleie og pasientforløp kan utvikles.
• Jeg gir helsefremmende og sykdomsforebyggende råd til pasienter i tråd med nasjonale føringer.
• Jeg har fokus på pårørendes behov for støtte og veiledning.

Ytterligere fire studenter oppga følgende kompetanseområder som udekket under videreutdanningen:

• Jeg vurderer pasienters helse per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.
• Jeg gir helsefremmende råd og anbefalinger til pasienter per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.

Studentene opplevde både økt og redusert kompetanse

Vi avdekket kompetanseområder hvor studentene opplevde både økt og redusert kompetanse, at de både hadde redusert og økt behov for mer trening eller utdanning, og kompetanseområder som ikke var dekket under utdanningen.

Vi avdekket kompetanseområder hvor studentene opplevde både økt og redusert kompetanse.

Valeberg, Fagermoen og Grønseth gjorde en studie i perioden 1999–2005 blant anestesi-, barne-, operasjons- og intensivsykepleierstudenter. De fant ingen forskjell i opplevd kompetanse innen samarbeid, pedagogisk og profesjonell utvikling for de nyutdannede spesialsykepleierne sammenliknet med da de var midtveis i studiet (10).

Forfatterne argumenterte med at sykepleiere har høy kompetanse på samarbeid og at dette derfor er vanskelig å heve. Opplevd kompetanse innen pedagogisk og profesjonell utvikling holdt seg stabilt lav fra oppstart til avslutning av studiet. Det kan indikere at det er behov for økt fokus på dette kompetanseområdet.

Nyutdannede føler seg usikre

Studenter i anestesi- og operasjonssykepleie introduseres til et helt nytt fagfelt, og i akutt- og intensivsykepleie ofte til nye avdelinger og profesjonelle utfordringer. Deltakerne hadde i gjennomsnitt 6,5 års erfaring som sykepleier fra tidligere. Det å gå fra å være en erfaren sykepleier til å bli en «ny» spesialsykepleier kan bidra til usikkerhet, spesielt knyttet til fagutvikling og innovasjon.

Det å gå fra å være en erfaren sykepleier til å bli en ‘ny’ spesialsykepleier kan bidra til usikkerhet.

Dette funnet støttes av en kvalitativ studie av sykepleieres erfaringer med overgangen fra grunnleggende til avansert praksis. Der oppga deltakerne at denne overgangen var stressende, og at den utgjorde en risiko for at de skulle miste sin faglige identitet (11).

Etiske aspekter kan være nedprioritert

Deltakerne oppga at de hadde lavere kompetanse på området «Jeg handler etisk i pleie og omsorg av pasienter». Sykepleiere handler ut fra verdier de har dannet seg gjennom erfaring (12).

Det å være ny i en profesjon og bli introdusert for et nytt høyteknologisk miljø der effektivitet er essensielt (13) kan føre til at etiske aspekter ikke får så mye oppmerksomhet.

Digitale helsetjenester bør vies mer oppmerksomhet

Studentene rapporterte om lav selvopplevd kompetanse innen følgende områder:

• Jeg vurderer pasienters helse per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.
• Jeg gir helsefremmende råd og anbefalinger til pasienter per telefon, e-post eller andre helseteknologiske løsninger.
• Jeg gir helsefremmende og sykdomsforebyggende råd til pasienter i tråd med nasjonale føringer.

Disse kompetanseområdene var også med i en studie av sykepleieres kompetanse i skjæringspunktet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten (14). Disse områdene var ikke representert i videreutdanningenes studieplaner, og spørsmålene kan derfor kanskje ses som irrelevante i studien vår.

Da nye nasjonale retningslinjer for utdanningene anestesi-, operasjon- og intensivsykepleie ble etablert, ble kompetanseområdene «Digital kompetanse og medisinsk utstyr» (anestesi), «Teknologi, innovasjon og digital kompetanse» (intensiv), «Teknologi og digital kompetanse» (operasjon) lagt til. Det underbygger at det er et behov for mer oppmerksomhet på slik opplæring i master- og videreutdanningene.

Oppsummering

Vår kartlegging viser at studentenes fikk større behov for mer trening og/eller utdanning innen flere kompetanseområder. Det kan skyldes at økt kunnskap også gjør profesjonelle sykepleiere oppmerksom på hva de vet, og hva de trenger å lære mer om (15).

Våre resultater viser til kompetanseområder som bør få mer oppmerksomhet i utdanningene for å sikre en tilstrekkelig sluttkompetanse.

Våre resultater viser til kompetanseområder som bør få mer oppmerksomhet i utdanningene.

I tillegg indikerer resultatene at de nyutdannede spesialsykepleierne kan ha et oppfølgingsbehov innen blant annet etiske hensyn, teknologi/digitalisering, kvalitets- og utviklingsarbeid samt videre læring.

Det er viktig med informasjon om studenters selvopplevde kompetanse og behov for mer trening og utdanning for å synliggjøre hvilke spesifikke kompetanseområder i utdanningene som bør prioriteres.

Vår kartlegging viser at ProffNurse SAS kan være et egnet verktøy til å identifisere områder som bør prioriteres for å sikre en kompetanseheving gjennom videre- og masterutdanningene i akutt-, anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie.

I tillegg kan verktøyet benyttes for å synliggjøre hvilke oppfølgingsbehov de nyutdannede spesialsykepleierne har når de møter sin nye kliniske hverdag på egen hånd.

Vi vil gjerne takke alle studentene som deltok i studien. Lykke til videre som spesialsykepleiere!

Referanser

1.          Naylor M, Volpe E, Lustig A, Kelley H, Melichar L, Pauly M. Linkages between nursing and the quality of patient care. A 2-year comparison. Med Care. 2013;51(4):6–14. DOI: 10.1097/MLR.0b013e3182894848

2.          International Council of Nurses (ICN). Reforming primary health care: a nursing perspective. Genève: ICN; 2012.

3.          Institute of Medicine (US) Committee on the Health Professions, Education Summit. Health professions education. A bridge to quality. Washington D.C.: National Academies Press; 2003.

4.          Finnbakk E, Wangensteen S, Skovdahl K, Fagerström L. The Professional Nurse Self-Assessment Scale: psychometric testing in Norwegian long term and home care contexts. BMC Nurs. 2015;14:59. DOI: 10.1186/s12912-015-0109-3

5.          Kirwan M, Matthews A, Scott P. The impact of the work environment of nurses on patient safety outcomes: a mulit-level modelling approach. Int J Nurs Stud. 2013;50(2):253–63. DOI: 10.1016/j.ijnurstu.2012.08.020

6.          Needleman J, Hassmiller S. The role of nurses in improving hospital quality and efficiency: real world results. Health Affairs. 2009;28(3):625–33. DOI: 10.1377/hlthaff.28.4.w625

7.          Meretoja R, Isoaho H, Leino-Kilpi H. Nurse Competence Scale: development and psychometric testing. J Adv Nurs. 2004;47(2):124–33. DOI: 10.1111/j.1365-2648.2004.03071.x

8.          Karlstedt M, Wadensten B, Fagerberg I, Pöder U. Is the competence of Swedish registered nurses working in municipal care of older people merely a question of age and postgraduate education? Scand J Caring Sci. 2015;29(2):307–16. DOI: 10.1111/scs.12164

9.          De nasjonale forskningsetiske komiteene. Helsinkideklarasjonen. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.forskningsetikk.no/ressurser/fbib/lover-retningslinjer/helsinkideklarasjonen/ (nedlastet 08.06.2022).

10.        Valeberg B, Fagermoen M, Grønseth R. Spesialsykepleieres opplevde kompetanse etter endt utdanning. Sykepleien Forskning. 2009;4(3):206–13. DOI: 10.4220/sykepleienf.2009.0101

11.        Mannix K, Jones C. Nurses' experience of transitioning into advanced practice roles. Nursing Times. 2020;116(3):35-8.

12.        Shahriari M, Mohammadi E, Abbaszadeh A, Bahrami M. Nursing ethical values and definitions: a literature review. Iran J Nurs Midwifery Res. 2013;18(1):1–8.

13.        Tunlind A, Granström J, Engström Å. Nursing care in a high-technological environment: Experiences of critical care nurses. Int Crit Care Nurs. 2014;31(2):116–23. DOI: 10.1016/j.iccn.2014.07.005

14.        Leonardsen A, Bjerkenes A, Rutherford I. Nurse competence in the interface between primary and tertiary healthcare services. Nursing Open. 2018;6(2):482–92. DOI: 10.1002/nop2.230

15.        Moran G, Nairn S. How does role transition affect the experience of trainee advanced clinical practitioners: qualitative evidence synthesis. J Adv Nurs. 2017;74(2):251–62. DOI: 10.1111/jan.13446