fbpx Covid-19: Kontakt med helsesykepleier i skolehelsetjenesten under første nedstengning – en tverrsnittsstudie Hopp til hovedinnhold

Covid-19: Kontakt med helsesykepleier i skolehelsetjenesten under første nedstengning – en tverrsnittsstudie

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Covid-19-pandemien, som også rammet Norge, påvirket ungdom i stor grad. Skolene stengte, og strenge restriksjoner ble innført. Ungdommene rapporterte om lavere livstilfredsstillelse, de følte seg ensomme og mindre glade. Samtidig med at skolene stengte, skjedde det endringer i skolehelsetjenestene. Flere av helsesykepleierne ble omdisponert til andre oppgaver, noe som førte til et redusert tilbud til ungdommen.

Hensikt: Vi ønsket i denne undersøkelsen å se på hvordan ungdommenes bekymringer og utfordringer under første nedstengning påvirket bruken av helsesykepleier i skolehelsetjenesten. Vi så også på i hvilken grad gutter og jenter tok kontakt med en helsesykepleier, og hvorvidt de hadde fått informasjon om hvordan de kunne komme i kontakt med en helsesykepleier da skolen var stengt.

Metode: Tverrsnittsstudien ble gjennomført i Innlandet og Viken i mai 2020. Vi samlet inn data med elektroniske spørreskjemaer. Totalt 3347 ungdommer fra 8.–10. klasse deltok. Vi utførte deskriptive analyser og logistisk regresjonsanalyse.

Resultat: Pandemien har påvirket flere av ungdommene i en positiv retning (74,9 prosent) enn i en negativ retning (68 prosent). Av jentene var 49,5 prosent bekymret for å bli smittet av covid-19, mens bare 30 prosent av guttene var det. Under halvparten av ungdommene tok kontakt med hjelpetelefon eller chat, og flere jenter enn gutter vurderte det. Det var 41 prosent som hadde fått informasjon om hvordan de kunne komme i kontakt med en helsesykepleier mens skolene var stengt, mens 36 prosent svarte at de ikke hadde fått det. Den logistiske regresjonsanalysen viste at det var mer sannsynlig at jenter tok kontakt med helsesykepleier under første nedstengning enn gutter.

Konklusjon: Undersøkelsen viser at første nedstengning påvirket ungdommene både positivt og negativt. Et fåtall hadde fått informasjon om at de kan ta kontakt med en helsesykepleier i skolehelsetjenesten i denne perioden. I slike situasjoner er det viktig med god informasjon om hvordan helsesykepleieren kan nås, og at helsesykepleieren er tilgjengelig for ungdommen.

I mars 2020 ble Norge rammet av covid-19-pandemien, og 13. mars 2020 ble alle skolene stengt. Nedstengningen varte i nesten to måneder. Restriksjoner ble innført, noe som påvirket ungdommenes dagligliv. De fikk begrensninger i fritidstilbud og sosial kontakt med venner og andre. Anbefalingene fra helsemyndighetene var å begrense antallet nærkontakter og holde avstand innendørs (1). Disse tiltakene medførte at ungdommenes måter å leve på i stor grad ble endret.

Under covid-19-pandemien rapportere ungdommer om lavere livstilfredsstillelse (2). I samme periode rapporterte barn og ungdommer fra 3.–10. klasse i Danmark at en av fem følte seg ensomme. I underkant at halvparten rapporterte at de ikke følte seg glade (3). Ensomhet og sosial isolasjon blant unge kan være en risiko for å utvikle psykiske helseplager (4).

Fysisk tilstedeværelse på skolen er viktig for ungdom som sliter med psykiske helseplager. Da skolen ble stengt, mistet de dette faste holdepunktet i tilværelsen (5). Ungdom som var fysisk sammen med venner under covid-19-pandemien, rapporterte om færre symptomer på psykiske helseplager, og de var mindre ensomme (6).

En studie påpeker at det å ha kontakt med færre venner under en nedstengning ikke var assosiert med negativ livskvalitet. Den samme studien viser derimot at ungdommer som var i karantene eller isolert, rapporterte at livskvaliteten var påvirket negativt (7). Ungdommer som var pålagt isolasjon, var i økende grad utsatt for å få psykiske helseplager som depresjon og angst. Disse plagene økte jo lenger isolasjonen pågikk (4).

Stengte skoler og strenge tiltak skapte en annerledes hverdag. Flere ungdommer opplevde utfordringer og bekymringer knyttet til pandemien. Ungdommene delte disse bekymringene i hovedsak med familie og venner, men også med lærere og helsepersonell (8). Helsesykepleieren i skolehelsetjenesten kan være en naturlig person å dele disse bekymringene med (9).

Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud som skal være lett tilgjengelig for ungdom. På flere skoler er helsesykepleieren den eneste profesjonen i skolehelsetjenesten. Skolehelsetjenesten er den første helsetjenesten ungdommen kan oppsøke på eget initiativ. Formålet med skolehelsetjenesten er blant annet å fremme fysisk og psykisk helse, sikre gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skader (10).

Ungdom tar kontakt med skolehelsetjenesten av ulike grunner – det kan være fysiske skader eller sykdommer, psykiske plager, mobbing og krangling mellom foreldre (11). Jenter oppsøker tjenesten oftere enn gutter (11, 12). Før pandemien viste Ungdata-undersøkelsen 2019 at 39 prosent av ungdomsskoleelevene oppsøkte en helsesykepleier i skolehelsetjenesten (13).

Samtidig med at skolene stengte, skjedde det også endringer i skolehelsetjenestene. Flere av helsesykepleierne ble omdisponert til smittesporing, som medførte mindre kapasitet i skolehelsetjenesten og at de var mindre tilgjengelig for ungdommen. Flere skolehelsetjenester og helsestasjoner for ungdom var stengt i denne perioden (14).

Vi vet at koronapandemien har påvirket ungdommene, og at ungdommer rapporterer at hverdagen deres ble endret under pandemien, spesielt da skolene stengte (2, 3). Derimot vet vi ikke så mye om ungdommers kontakt med helsesykepleierne i skolehelsetjenesten under en pandemi.

Med utgangspunkt i dette ønsket vi å se på ungdommers bekymringer og utfordringer under første nedstengning samt sannsynligheten for at de tok kontakt med en helsesykepleier i skolehelsetjenesten. Vi så også på i hvilken grad gutter og jenter var i kontakt med en helsesykepleier i skolehelsetjenesten, og hvorvidt de hadde fått informasjon om hvordan de kunne komme i kontakt med en helsesykepleier når skolene var stengt.

Metode

Design og setting

Denne undersøkelsen analyserte data fra den elektroniske tverrsnittsstudien Ungdom i koronatiden i Innlandet og Viken, som ble gjennomført under første nedstengning våren 2020 i regi av Kompetansesenter rus – region øst (KoRus-Øst). KoRus-Øst dekker 79 kommuner i Innlandet og Viken (15). Undersøkelsen ble gjennomført i perioden 6.–31. mai 2020 blant ungdomsskoleelever i Innlandet og deler av Viken.

Spørreskjema

Spørreskjemaet er en adaptert versjon av Velferdsforskningsinstituttet NOVAs spørreskjema Oslo-ungdom i koronatiden (16). Spørreskjemaet ble i store deler basert på Ungdata-undersøkelsen (17), hvor skoleelever over hele landet svarer på spørsmål om hvordan de har det, og hva de driver med på fritiden.

Spørreskjemaet ble supplert med spørsmål fra KoRus-Øst om hvordan koronasituasjonen hadde påvirket ungdommenes liv, hvordan de hadde hatt det, hvordan samværet med venner og familie hadde vært, hva de drev med på fritiden, og hvordan hjemmeundervisningen fungerte. I og med at KoRus-Øst har et nasjonalt ansvar for å kartlegge problematisk spilling, ble det stilt spørsmål om dataspill, bruk av sosiale medier, skjermbruk og pengespill.

Til sammen inneholdt den elektroniske undersøkelsen 52 spørsmål, og det ble ikke stilt spørsmål som oppfattes som så sensitive at man må ha spesiell godkjenning. Spørsmålene ble formulert slik at det var mulig å svare i en hjemmeskolesituasjon og på skolen da den gradvis åpnet igjen.

Spørreskjemaet inneholdt kun svaralternativer til avkrysning. KoRus-Øst innhentet data via Questback. Det tok omtrent 20 minutter å svare på undersøkelsen, og det var valgfritt å delta.

Utvalg og rekruttering

Undersøkelsen var rettet mot alle ungdomsskoleelevene på 8.–10. trinn, cirka 11 950 ungdommer fra KoRus-Østs ansvarsregioner. Det var opp til hver enkelt kommune om de ønsket å delta. KoRus-Øst sendte en e-post med informasjon om undersøkelsen til sine kontaktpersoner i kommunene. Det var hovedsakelig SLT (Samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak), koordinatorer, oppvekstsjefer og pedagogiske rådgivere. Kontaktpersonene ble telefonisk fulgt opp etter et par dager.

De 33 kommunene som ønsket å delta, fikk tilsendt en lenke til undersøkelsen. Det var kontaktpersonens ansvar å distribuere lenken til rektorene, som igjen distribuerte dem til lærerne. I forkant av undersøkelsen fikk ungdommene og de foresatte tilsendt informasjon om studien av en lærer. Vi inkluderte svar fra 3347 ungdommer i studien.

Variabler

Bekymringer og utfordringer under første nedstengning

For å måle utfordringer og bekymringer på grunn av pandemien spurte vi hvor bekymret de er for at de selv skal bli syk av koronaviruset, for at venner eller noen i familien skal bli syk av koronaviruset, og for at de skal smitte andre med koronaviruset. Svaralternativene var en skala fra 1 («ikke bekymret i det hele tatt») til 4 («veldig bekymret»).

På grunn av analyser ble variablene dikotomisert til «ikke bekymret» versus «litt, ganske og veldig bekymret». Ungdommene ble også spurt om hvorvidt det har vært mer eller mindre krangling i familien etter at koronapandemien startet, med 5 svaralternativer fra «mye mindre enn før» til «mye mer enn før», og om noen av foreldrene eller de foresatte har mistet jobben eller blitt permittert.

Videre fikk de både spørsmål om hvorvidt pandemien har påvirket livet deres i negativ retning, og om den har påvirket livet i positiv retning. Svaralternativene var en skala fra 1 («ja, veldig mye») til 5 («nei, ikke i det hele tatt»). Variablene ble dikotomisert til ja («ja, veldig mye», «ja, litt mye», «ja, en del») og nei («nei, ikke i det hele tatt»).

Bruk av hjelpetilbud under første nedstengning

Ungdommene ble spurt om de hadde vært i kontakt med skolens helsesykepleier mens skolen var stengt, og om de hadde tatt kontakt med en hjelpetelefon eller chat, med svaralternativene «ja», «nei», «nei, men har vurdert det».

Videre ble de spurt om de hadde fått informasjon om hvordan de kan komme i kontakt med skolens helsesykepleier, med svaralternativene «ja», «nei», «husker ikke / nei, men har vurdert det». På grunn av logistisk regresjon ble denne variabelen dikotomisert til ja («ja») og nei («nei», «vet ikke / husker ikke»).

Analyser

Vi analyserte datamaterialet i IBM SPSS Statistics 26. Alle variablene ble analysert deskriptivt, og vi kjørte krysskoplinger med kjikvadrattest, henholdsvis Fishers eksakte test, for å teste kjønnsforskjeller.

Videre gjennomførte vi både univariate og multivariate logistiske regresjonsanalyser med «kontakt med skolens helsesykepleier» som avhengig variabel, og hver av følgende variabler som uavhengig: kjønn, krangling i familien, ulike bekymringer og informasjon om skolehelsetjenesten. Kategoriske variabler ble kodet som dummyvariabler.

Etikk

Undersøkelsen var anonymisert, og det var ikke mulig å identifisere enkeltpersoners svar eller hvem som deltok i undersøkelsen. Vi benyttet verktøyet Questback i anonym modus, slik at det ikke var mulig å spore IP-adressen. Alle personvernhensyn ble ivaretatt. Ungdommene bestemte selv om de ville delta, men foresatte til ungdommer under 18 år kunne reservere disse fra å delta. Foresatte som ikke ønsket at barnet deres skulle delta, måtte be ungdommen om å avstå fra å delta, eller de kunne ta kontakt med kontaktlæreren.

Hvis noen ønsket å snakke om undersøkelsen etterpå, kunne de ta kontakt med en voksen de var trygge på, eller en hjelpetjeneste. Ingen personopplysninger ble innhentet. For å ivareta anonymiteten spurte vi kun etter kjønn og kommune. Personvernombudet i Sykehuset Innlandet HF vurderte at prosjektet behandlet anonyme opplysninger, slik at det falt utenfor lovverket for personvern (saksnummer 14156583).

Resultater

Tabell 1 viser at 74,9 prosent av ungdommene oppga at pandemien har påvirket livene deres i positiv retning, mens 68 prosent oppga at det hadde påvirket i negativ retning. Det var mulig å svare på begge spørsmålene.

Cirka 16 prosent flere jenter enn gutter oppga negativ retning. Halvparten av jentene var bekymret for å bli smittet av covid-19, mens bare 30 prosent av guttene var det. Majoriteten av både gutter og jenter (89,3 prosent) var bekymret for å smitte andre.

Av alle jentene var 83,9 prosent bekymret for å skulle smitte andre, mens 62,3 prosent av alle guttene var det. En av fem (20 prosent) svarte at en forelder eller begge foreldrene hadde blitt permittert eller mistet jobben på grunn av forhold knyttet til pandemien. Det var omtrent samme fordeling på begge kjønnene.

Av ungdommene mente 51 prosent at det hadde vært omtrent like mye krangling i familien i perioden som skolene var stengt, som før pandemien. Flere jenter (27,6 prosent) enn gutter (22,3 prosent) rapporterte at det hadde vært mer krangling i familien under nedstengningen.

tabell1granerduPå spørsmålet om hvorvidt ungdommene hadde kontaktet en hjelpetelefon eller chat den siste måneden da skolene var stengt ned, svarte 2,8 prosent «ja», mens 5,3 prosent svarte at de hadde vurdert det. Signifikant flere jenter enn gutter hadde vurdert det.

På spørsmålet om de hadde vært i kontakt med en helsesykepleier i løpet av den siste måneden under første nedstengning, svarte 6,7 prosent ja, mens 3,2 prosent kun hadde vurdert det. Dobbelt så mange jenter som gutter svarte ja på dette spørsmålet.

Samtidig anga 41,5 prosent av ungdommene at de hadde fått informasjon om hvordan de kunne komme i kontakt med helsesykepleier, 36,3 prosent rapporterte «nei», mens 22,2 prosent svarte «vet ikke / husker ikke». Tabell 2 viser bruken av hjelpetilbud fordelt på kjønn.

tabell2granerduDen ujusterte logistiske regresjonsmodellen (tabell 3, modell 1) understreker de deskriptive analysene: Det var større sannsynlighet for at jenter tok kontakt med skolens helsesykepleier enn gutter (odds ratio [OR] = 2,06, 95 prosent konfidensintervall [KI]: 1,52–2,79). Mer krangling i familien under første nedstengning var assosiert med høyere odds for å ta kontakt med skolens helsesykepleier (OR = 1,20, 95 prosent KI: 1,04–1,39).

Når vi sammenliknet ungdommer som rapporterte at de hadde vært litt til ganske bekymret for å smitte andre, og de som ikke hadde vært bekymret, hadde sistnevnte høyere odds for å ha benyttet helsesykepleier i skolehelsetjenesten under første nedstengning (OR = 1,48, 95 prosent KI: 1,09–1,99). Den justerte modellen (tabell 3, modell 2) viser høyere odds for jenter til å ta kontakt med en helsesykepleier i skolehelsetjenesten.

Ungdommer som ikke var bekymret for å smitte andre, hadde høyere odds for å ta kontakt med helsesykepleieren, mens for krangling i familien ble oddsen mindre, men ikke statistisk signifikant. Tabellen viser at oddsratioene forandret seg relativt lite da vi sammenliknet enkle med multiple analyser, der variabler som kjønn, bekymringer og krangling i familien ble integrert.

tabell3granerdu

Diskusjon

Hvordan påvirket pandemien ungdommene?

I denne undersøkelsen rapporterte ungdommene at pandemien påvirket livene deres. Flere ungdommer mente at nedstengningen påvirket livene deres i en positiv retning. En grunn til dette kan være at mange opplevde det som fint å tilbringe mer tid sammen med familien. Dette funnet samsvarer med en undersøkelse av ungdom i Oslo, der de mente at pandemien påvirket livene deres positivt siden de fikk mer fri, og de kunne gjøre mer sammen med familien (16).

Flere ungdommer mente at nedstengningen påvirket livene deres i en positiv retning.

En internasjonal studie rapporterer at ungdommene fikk bedre tid til å gjøre hyggeligere ting under pandemien. De brukte mer tid på data, hadde roligere dager da skolen var stengt, de slappet mer av og sov bedre (18).

En annen studie viser at ungdommene fikk mer ro og konsentrasjon til å gjøre skolearbeid. Normalt er ungdom opptatt med fritidsaktiviteter og venner ved siden av å prestere godt på skolen, så for dem ble det en kjærkommen pause og mulighet til å konsentrere seg om skolearbeid. Samme studie viser også at ungdommer som strever sosialt, eller som har angst, fikk en bedre hverdag da skolen stengte (19).

En femtedel av ungdommene rapporterte at en forelder eller begge foreldrene hadde blitt permittert eller mistet jobben. Det at foreldrene ble permittert eller mistet jobben, og også anbefaling eller påbud om hjemmekontor, førte til at mange voksne var mer hjemme da skolene var stengt.

Videre viser våre resultater at halvparten av ungdommene ikke rapporterte om mer krangling enn ellers, noe som kan ha bidratt til at pandemien ikke påvirket livene deres entydig i negativ eller positiv retning. Derimot var det en andel ungdommer som rapporterte første nedstengning som negativ, jenter i større grad enn gutter. En slik nedstengning kan påvirke ungdommenes livskvalitet. Denne forskjellen i kjønn stemmer overens med en tidligere studie som rapporterte at kjønn har betydning for livskvalitet, der jenter rapporterte om generelt dårligere livskvalitet enn gutter (20).

Under nedstengningen ble det innført flere strenge restriksjoner, blant annet det å omgås andre personer, noe som førte til at flere ungdommer følte seg ensomme (3). Ikke alle ungdommer lever i stabile familieforhold, der familien utgjør en trygg base. Tidligere studier viser at ungdom som opplever vold eller andre vanskeligheter i hjemmet, syntes det var vanskelig da skolen var stengt (21). Da omgikk de familien i større grad enn tidligere. Det kan være nærliggende å anta at disse ungdommene rapporterte at nedstengningen hadde en negativ virkning.

Hvis vi ser bare på jenter, rapporterte de i vår undersøkelse i signifikant større grad enn guttene om mer krangling i familien, noe som kan oppleves negativt. Dette funnet stemmer overens med tidligere studier, som viste at jenter rapporterer om familiekonflikt i større grad enn gutter (12).

Det kan være ulike grunner til økt krangling i familien. Det at flere familiemedlemmer går tett på hverandre over tid, kan være grobunn til konflikt. Flere internasjonale studier rapporterte om økende krangling i familiene, og at dette hadde en sammenheng med stressfaktorer under covid-19-pandemien (18, 22).

Bekymring rundt smitte

Denne undersøkelsen viste at ungdommer bekymret seg for smitte av covid-19. Jentene rapporterte om bekymringer i signifikant større grad enn guttene. Dette funnet samsvarer med tidligere studier som viser at jenter generelt bekymrer seg mer enn gutter (12, 23). Det at jenter bekymrer seg mer enn gutter, kan skyldes at jenter er mer sensitive for stress, noe som igjen kan føre til økt bekymring (23), og pandemien kan være en kilde til stress for ungdom.

Jentene rapporterte om bekymringer i signifikant større grad enn guttene.

Helsesykepleieren i skolehelsetjenesten er en person som ungdommene kan snakke med om sine bekymringer. Både forebygging av og opplysning om smittsomme sykdommer og smittevern er en viktig del av helsesykepleiernes kompetanse. Denne kompetansen er viktig i møte med ungdom som er bekymret for å bli smittet eller smitte andre. Skolehelsetjenesten er underlagt lov om vern mot smittsomme sykdommer (10).

Ifølge Utdanningsdirektoratet skal helsesykepleieren være den på skolen som har smittevernfaglig kompetanse (24). Denne kompetansen gjorde at helsesykepleierne ble omdisponert til blant annet å skulle jobbe med smittesporing eller informere på koronatelefonen under første nedstengning (25).

En kartlegging av 45 skolehelsetjenester viste at 64 prosent av dem hadde redusert kapasitet. Den samme kartleggingen viste at mellom 30 og 70 prosent av alle konsultasjoner eller møter ble avlyst i denne perioden (14). Ved å omdisponere helsesykepleiere og redusere tjenesten til ungdommen kan det gi et signal om at ungdommen ikke er så viktig.

Bruk av hjelpetilbud

I denne undersøkelsen ble ungdommene spurt om de hadde tatt kontakt med eller vurdert å ta kontakt med hjelpetelefon eller chat. Det var et fåtall som hadde tatt kontakt, mens flere hadde vurdert det – signifikant flere jenter enn gutter. Det kan skyldes at undersøkelsen ble gjennomført på et tidlig stadium i pandemien, da behovet for hjelpetelefon eller chat muligens ikke var så stort.

Undersøkelsen ble gjennomført i mai 2020. I den perioden lempet myndighetene litt på de strenge restriksjonene, og noen ungdomsskoler kunne åpne igjen. En annen påvirkende faktor kan være at ungdommer kviet seg for å benytte hjelpetelefon i frykt for at foreldrene skulle overhøre samtalen (26).

Samtidig var første nedstengning en fase i pandemien som var preget av mye usikkerhet og bekymring, og man kunne anta at ungdommene hadde behov for å snakke med noen og kontakte hjelpetjenesten.

Over 90 prosent av ungdommene tok ikke kontakt med skolens helsesykepleier under første nedstengning.

Vår undersøkelse viser at over 90 prosent av ungdommene ikke tok kontakt med skolens helsesykepleier under første nedstengning. En grunn kan være at de rett og slett ikke hadde behov for å bruke tjenesten i den tidsperioden. En annen grunn kan være at de ikke visste at de kunne ta kontakt med helsesykepleieren i skolehelsetjenesten selv om skolene var stengt. Mange skoler har ikke helsesykepleier til stede hver dag, noen jobber på flere skoler samtidig, mens andre jobber i reduserte stillinger (27).

Det kan også være en medvirkende årsak til at få ungdommer tok kontakt. Analysene viste at halvparten av ungdommene ikke hadde fått eller ikke husket om de hadde fått informasjon om hvordan de kunne komme i kontakt med en helsesykepleier. Dette funnet er i tråd med studien til Hafstad og Augusti, som viser at kun én av tre ungdommer oppga at de fikk vite hvordan de kunne ta kontakt med skolens helsesykepleier under første nedstengning (28).

I en unntakssituasjon som en pandemi kan det hende at ungdommene ikke var så mottakelige for informasjon om å ta kontakt med skolehelsetjenesten. I denne perioden var det mye informasjon om pandemien som ungdommene skulle forholde seg til, og det er av betydning hvordan informasjonen blir gitt. En studie viser at ungdommen fikk det meste av informasjonen om pandemien fra TV og familien, mens den mest brukte sosiale plattformen var Snapchat og Facebook (7).

Dersom helsesykepleieren informerer via en av disse plattformene, kan det være nærliggende å tro at det er lettere å nå ungdommen. En annen grunn kan være at det ble gitt for dårlig eller ingen informasjon, og at det var uavklart hvordan tjenesten skulle fungere under nedstengningen.

Regresjonsanalyser viser at det å være jente gir størst sannsynlighet for å ta kontakt med en helsesykepleier i skolehelsetjenesten under pandemien. Den samme tendensen har vist seg i tidligere studier (12, 29). Det kan skyldes at jenter er flinkere til å sette ord på sine bekymringer, og at de er mer åpne for å snakke med andre om det som plager dem. Ungdommer oppsøker helsesykepleieren av ulike grunner, og mange kommer impulsivt.

Skolehelsetjenestens tilgjengelighet er viktig og har innvirkning på hvorvidt ungdommene benytter tjenesten. Studier har påpekt hvor viktig det er at helsesykepleieren i skolehelsetjenesten er tilgjengelig og bokstavelig talt har en åpen dør, for at ungdommen skal bruke tjenesten (30). Ungdommer har tidligere uttrykt at de ønsker en helsesykepleier til stede hver dag, med drop-in-timer (31).

At ungdommer som var bekymret for å smitte andre, i mindre grad oppsøkte en helsesykepleier, var et overraskende og uventet resultat.

Da denne undersøkelsen ble gjennomført, var mange skolehelsetjenester stengt, og helsesykepleierens tilgjengelighet og synlighet var redusert. Det kan ha medvirket til at 87,2 prosent av jentene og 94 prosent av guttene ikke hadde vært i kontakt med en helsesykepleier under første nedstengning.

At ungdommer som var bekymret for å smitte andre, i mindre grad oppsøkte en helsesykepleier, var et overraskende og uventet resultat. Det samme gjelder andre bekymringer relatert til pandemien som ikke var statistisk signifikante når det gjelder bruk av helsesykepleier i skolehelsetjenesten.

Disse tolkningene har noen statistiske begrensninger siden majoriteten av ungdommene ikke tok kontakt med en helsesykepleier under første nedstengning. En mulig forklaring kan være at ungdommene generelt ikke var bevisst på tilbudet fra skolehelsetjenesten – altså at de kan ta kontakt med en helsesykepleier når de er bekymret og ikke har det så bra.

En annen forklaring kan være at helsesykepleieren var lite synlig i skolen. Synlighet og tilgjengelighet er viktig for at ungdommene skal ta kontakt. Helsesykepleierens synlighet varierer fra skole til skole, og det kan være opp til hver enkelt hvor synlige de er (12, 27).

En tidligere studie viser at ungdommene etterlyste mer synlighet fra helsesykepleierne – de ønsket at helsesykepleieren skal være mer til stede i friminuttene, i klasserommene samt ha et tilgjengelig kontor (31). Dersom ungdommene ikke visste hvordan de skulle komme i kontakt med helsesykepleieren før pandemien, vil terskelen for å ta kontakt under en pandemi antakelig være høyere, spesielt da skolene var stengt.

Metodologiske overveielser

Undersøkelsen ble sendt ut til alle kommunene i Innlandet og deler av Viken, og det var flere kommuner som ikke deltok. Lenken til undersøkelsen ble distribuert av lærere til elevene, og det var ikke mulig å finne ut om ungdommene svarte mens de hadde hjemmeundervisning, eller på fritiden. Sistnevnte kan minske responsraten. Svarene i undersøkelsen er selvrapportert, og det kan forekomme misforståelser i tolkningen av spørsmålene.

Denne studien sier noe om hvordan 3347 ungdommer rapporterte at de hadde det under første nedstengning, og generaliserbarheten kan diskuteres. Imidlertid er 3347 et høyt antall ungdommer, og nedstengningen av skoler og reduserte skolehelsetjenester var likt over hele landet.

Konklusjon

I denne undersøkelsen rapporterte ungdommene at første nedstengning av samfunnet påvirket livene deres både positivt og negativt. De bekymret seg for smitte, og de var mer bekymret for å smitte andre med covid-19 enn for å bli smittet selv. Det var få ungdommer som benyttet seg av hjelpetelefoner eller helsesykepleier i skolehelsetjenesten i denne perioden. Jenter kontaktet helsesykepleieren i større grad enn gutter.

Et fåtall hadde fått informasjon om at de kunne ta kontakt med helsesykepleieren i skolehelsetjenesten da skolene var stengt. I slike situasjoner er det viktig med god informasjon om hvordan helsesykepleieren kan nås, og i og hvilke situasjoner ungdommene kan oppsøke helsesykepleieren i skolehelsetjenesten. Det må framheves at terskelen for å ta kontakt skal være lav, også når skolene er stengt.

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • En pandemi påvirker ungdommen og kan oppleves utfordrende som følge av innføringen av strenge restriksjoner. Helsesykepleieren i skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud og kan ha en viktig støttefunksjon til ungdommer i vanskelige og uforutsigbare situasjoner i livet.
  • Vi undersøkte hvordan pandemien påvirket livene til ungdommene samt deres bekymring for smitte under den første nedstengningen. Vi undersøkte også hvor mange ungdommer som tok kontakt med skolehelsetjenesten under første nedstengning.
  • Denne studien viser at første nedstengning påvirket ungdommene både positivt og negativt. Videre peker studien på viktigheten av å gi elevene god informasjon om at skolens helsesykepleier er tilgjengelig også når skolen er stengt. Denne kunnskapen kan være essensiell for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten og andre når de planlegger videre for fremtidige krisesituasjoner.

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Koronavirus – beslutninger og anbefalinger. Oslo: Helsedirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/koronavirus (nedlastet 30.04.2021).

2.       Von Soest T, Bakken A, Pedersen W, Sletten MA. Livstilfredshet blant ungdom før og under covid-19-pandemien. Tidsskrift for Den norske legeforening. 16.06.2020. DOI: 10.4045/tidsskr.20.0437

3.       Qvortrup A, Qvortrup L, Wistoft K, Christensen J. Nødundervisning under corona-krisen – et elev- og forældreperspektiv. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag; 2020.

4.       Loades ME, Chatburn E, Higson-Sweeney N, Reynolds S, Shafran R, Brigden A, et al. Rapid systematic review: the impact of social isolation and loneliness on the mental health of children and adolescents in the context of COVID-19. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry. 2020;59(11):1218–39. DOI: 10.1016/j.jaac.2020.05.009

5.       Lee J. Mental health effects of school closures during COVID-19. The Lancet Child & Adolescent Health. 2020;4(6):421.

6.       Bekkhus M, Soest TV, Fredriksen E. Psykisk helse hos ungdommer under covid-19. Om ensomhet, venner og sosiale medier. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2020;57(7):492–501.

7.       Riiser K, Helseth S, Torbjørnsen A, Richardsen KR. Adolescents’ health literacy, health protective measures, and health-related quality of life during the Covid-19 pandemic. PLoS One. 2020;15(8):e0238161.

8.       Unicef. Uten filter: Hva mener ungdom om myndighetenes håndtering av koronaviruset og smitteverntiltakene? Oslo: Unicef Norge; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.unicef.no/sites/default/files/2020-12/Uten%20filter_Undom%20i%20Norge%20om%20koronatiltak_lavoppl%C3%B8st.pdf (nedlastet 30.03.2021).

9.       Potrebny T, Wiium N, Haugstvedt A, Sollesnes R, Wold B, Thuen F. Trends in the utilization of youth primary healthcare services and psychological distress. BMC Health Services Research. 2021;21(1):1–12.

10.     Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 22.03.2021).

11.     Gammelsrud TF, Kvarme LG, Misvær N. Hvem går til helsesøster? Tidsskrift for ungdomsforskning. 2017;17(1):54–77.

12.     Granrud MD, Steffenak AKM, Theander K. Gender differences in symptoms of depression among adolescents in Eastern Norway: results from a cross-sectional study. Scandinavian Journal of Public Health. 2017;47:157–65.

13.     Bakken A. Ungdata. Nasjonale resultater. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Oslomet; 2019. Rapport 9/19. Tilgjengelig fra: https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/2252/Ungdata-2019-Nettversjon.pdf?sequence=3&isAllowed=y (nedlastet 05.10.2021).

14.     Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Utsatte barn og unges tjenestetilbud under Covid19 pandemien. Oslo: Bufdir; 2020. Tilgjengelig fra: https://bufdir.no/globalassets/global/nbbf/bufdir/utsatte_barn_og_unges_tjenestetilbud_under_covid19_pandemien_statusrapport_1-konvertert.pdf (nedlastet 05.10.2021).

15.     KoRus-Øst. Om oss. Ottestad: KoRus-Øst. Tilgjengelig fra: https://www.rus-ost.no/om-oss (nedlastet 08.08.2021).

16.     Bakken A, Pedersen W, Von Soest T, Sletten MA. Oslo-ungdom i koronatiden. En studie av ungdom under covid-19-pandemien. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Oslomet. Rapport 12/2020.

17.     Ungdata. Finn Ungdata-tall for din kommune. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Oslomet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.ungdata.no/ (nedlastet 04.08.2021).

18.     Branquinho C, Kelly C, Arevalo LC, Santos A, Gaspar de Matos M. «Hey, we also have something to say»: a qualitative study of Portuguese adolescents’ and young people's experiences under COVID‐19. Journal of Community Psychology. 2020;48(8):2740–52.

19.     Eriksen IM, Andersen PL. Ungdoms tilhørighet, trivsel og framtidsplaner i Distrikts-Norge. En flermetodisk analyse av betydningen av bosted, kjønn og sosioøkonomiske ressurser. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA; 2021. Rapport 2/2021. Tilgjengelig fra: https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/6519/NOVA-Rapport-2-2021.pdf?sequence=1&isAllowed=y (nedlastet 05.10.2021).

20.     Helseth S, Christophersen K-A, Lund T. Helserelatert livskvalitet hos ungdom. Nordic Journal of Nursing Research. 2007;27(1):15–21.

21.     Cowie H, Myers CA. The impact of the COVID‐19 pandemic on the mental health and well‐being of children and young people. Children & Society. 2021;35(1):62–74.

22.     Daks JS, Peltz JS, Rogge RD. Psychological flexibility and inflexibility as sources of resiliency and risk during a pandemic: modeling the cascade of COVID-19 stress on family systems with a contextual behavioral science lens. Journal of Contextual Behavioral Science. 2020;18:16–27.

23.     Oldehinkel AJ, Bouma EM. Sensitivity to the depressogenic effect of stress and HPA-axis reactivity in adolescence: a review of gender differences. Neuroscience & Biobehavioral Reviews. 2011;35(8):1757–70.

24.     Utdanningsdirektoratet. Veileder om smittevern for skoletrinn 1–7. Oslo: Utdanningsdirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/sikkerhet-og-beredskap/informasjon-om-koronaviruset/smittevernveileder/veileder-om-smittevern-for-skoletrinn-17/ (nedlastet 05.10.2021).

25.     Fonn M. Ber helsesykepleiere si nei til koronaarbeid pa sykehjem og legevakter. Sykepleien. 03.04.2020. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2020/04/ber-helsesykepleiere-si-nei-til-koronaarbeid-pa-sykehjem-og-legevakter (nedlastet 02.05.2021).

26.     Fish JN, McInroy LB, Paceley MS, Williams ND, Henderson S, Levine DS, et al. «I'm kinda stuck at home with unsupportive parents right now»: LGBTQ youths' experiences with COVID-19 and the importance of online support. Journal of Adolescent Health. 2020;67(3):450–2.

27.     Granrud MD, Anderzèn‐Carlsson A, Bisholt B, Steffenak AKM. Public Health Nurses’ perceptions of interprofessional collaboration related to adolescents’ mental health problems in secondary schools: a phenomenographic study. Journal of Clinical Nursing. 2019;28:2899–910.

28.     Hafstad GS, Augusti E-M. Barn, ungdom og koronakrisen. En landsomfattende undersøkelse av vold, overgrep og psykisk helse blant ungdom i Norge våren 2020: delrapport 1 av 3. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress; 2020. Rapport 2/2020.

29.     Moen ØL, Hall-Lord ML. Adolescents' mental health, help seeking and service use and parents' perception of family functioning. Nordic Journal of Nursing Research. 2018;39(1):1–8.

30.     Skundberg-Kletthagen H, Moen ØL. Mental health work in school health services and school nurses' involvement and attitudes, in a Norwegian context. Journal of Clinical Nursing. 2017;26(23/24):5044–51.

31.     Granrud MD, Bisholt B, Anderzèn-Carlsson A, Steffenak AKM. Overcoming barriers to reach for a helping hand: adolescent boys’ experience of visiting the public health nurse for mental health problems. International Journal of Adolescence and Youth. 2020;25(1):649–60.

Les også:
Bildet viser en ung jente som sitter foran PC-en på rommet sitt
PANDEMIEN PÅVIRKET: Det var flere jenter enn gutter som vurderte å ta kontakt via hjelpetelefonen eller chatten. Ungdommene rapporterte at første nedstengning påvirket dem både positivt og negativt. Illustrasjonsfoto: Katja Kircher / Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Å leve med smerter i ungdomstiden – en kvalitativ studie av ungdommers erfaringer

Bildet viser en ungdom som har hodepine
KAN BLI KRONISK: De vanligste smerteplagene blant ungdommer på videregående skole er hodepine, smerter i skuldre og nakke, magesmerter og muskel- og leddsmerter. Jenter er mer rammet enn gutter. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Davydov / Mostphotos

De relaterer smerter til opplevelsen av stress og press i hverdagen, særlig knyttet til skolearbeid. Mange er usikre på hva de skal gjøre for å mestre smertene.

Smerter er et av våre store helseproblemer, også blant barn og ungdom (1). Både norske og internasjonale studier viser at smerteproblematikk ser ut til å være økende (1–4). Forekomsten av smerte varierer betydelig mellom studier, men mellom 15 og 35 prosent av barn og unge opplever å ha langvarige smerter (2, 3, 5, 6).

Resultater fra den norske Ungdata-undersøkelsen fra 2017 viste at 20 prosent av elevene på videregående skole hadde hatt daglige smerteplager den siste måneden (7).

Studier viser videre at hodepine, smerter i skuldre og nakke, magesmerter og ledd- og muskelsmerter er de vanligste smerteplagene, og flere jenter enn gutter rapporterer om smerter (3, 8–10). Sykdomsbyrderapporten (11) viser at smerteproblematikk er en av de vanligste årsakene til langtidssykmelding og helsetap hos voksne.

Smerte er et komplekst og sammensatt problem som har betydelig innvirkning på ungdommers liv (3, 12, 13). Smerter som varer i mer enn tre måneder, defineres ofte som langvarige eller kroniske (1).

Å leve med langvarige smerter har sammenheng med fravær fra skole og sosiale aktiviteter, angst og søvnproblemer (8, 14–16). Studier viser at ungdommer som har smerter, har nedsatt livskvalitet sammenliknet med ungdommer som ikke har smerter (3, 17).

For noen ungdommer vil smertene gå over etter en tid, men for mange blir problemet alvorlig og langvarig og varer til voksen alder (18, 19). Selv om vi i dag har mer kunnskap om smerter, har vi lite kunnskap om hvilke erfaringer ungdommene selv har med å leve med slike utfordringer.

En kvalitativ studie viste at ungdommer med smerter opplevde å føle seg utenfor fordi smertene gjorde at de ikke hadde mulighet til å delta på de samme sosiale aktivitetene som før (20). Videre viste en kvalitativ studie at ungdommer med kroniske smerter brukte ulike mestringsstrategier, og disse var i stor grad påvirket av familie, venner og holdninger til smerte (21).

Ungdomstiden er en sårbar periode i livet, men også en tid hvor man får mer ansvar for sin egen helse. En ny studie understreker at smerteproblematikk hos ungdom er et understudert fenomen, og at det er behov for mer kunnskap om ungdommers erfaringer og hvordan man kan forebygge smerter i denne gruppen (6).

Hensikten med studien

For å kunne utvikle gode tiltak for å forebygge smerte og fremme mestring er det viktig å få kunnskap om ungdommers egne erfaringer. Hensikten med denne studien er derfor å beskrive hvordan ungdommer erfarer å leve med langvarige smerter, hvordan det virker inn på deres hverdag og skolesituasjon, og hva ungdommene selv gjør for å mestre smertene.

Metode

Design

Vi benyttet et kvalitativt beskrivende design. Datainnsamlingsmetoden var individuelle intervjuer med ungdommer med langvarige smerter.

Utvalg

Vi inviterte ungdommer ved fem videregående skoler i samme kommune til å delta i studien. Inklusjonskriterier var ungdommer i alderen 16–19 år som hadde langvarige og/eller kroniske smerter ukentlig i tre måneder eller mer, basert på deres subjektive rapportering.

Eksklusjonskriterier var ungdommer med smerter som kunne relateres til diagnoser, slik som for eksempel kreftsmerter. Informantene måtte kunne lese og forstå norsk. Ni ungdommer ønsket å delta i studien, men to møtte ikke til intervju. Det endelige utvalget besto av sju ungdommer med en gjennomsnittsalder på 17 år (tabell 1).

Rekruttering

Tilgang til informanter ble muliggjort i forbindelse med rekruttering av deltakere til doktorgradsprosjektet «iCanCope with Pain», en studie om smerter og smertemestring hos ungdommer (17).

Etter at utdanningssjefen i fylkeskommunen og de respektive videregående skolene hadde godkjent studien, avtalte vi tidspunkt med den enkelte læreren for informasjon i klassene. Helsesykepleieren ved skolen var informert om studien og bidro i rekrutteringen av ungdommer.

Førsteforfatteren var til stede i klassene sammen med andreforfatteren (som arbeidet med «iCanCope with Pain»-prosjektet) for å informere om studiene. Ungdommene fikk både skriftlig og muntlig informasjon, og det var mulighet for å stille spørsmål.

Ungdommene ble bedt om å ta kontakt per e-post dersom de ønsket å delta i det kvalitative prosjektet, i doktorgradsprosjektet eller eventuelt i begge prosjektene. Etter at de hadde tatt kontakt, fikk de tilsendt samtykkeskjema og informasjonsskriv.

Gjennomføring og datainnsamling

Etter at informantene hadde tatt kontakt via e-post, ble tid og sted for intervjuene avtalt. Førsteforfatteren gjennomførte intervjuene på et grupperom ved universitetet. Et av intervjuene ble gjennomført på en kafé etter informantens ønske.

Vi hadde på forhånd utarbeidet en semistrukturert intervjuguide som besto av noen hovedspørsmål med underspørsmål. Intervjuguiden var basert på litteratur om smerter samt resultater fra tidligere studier (1–3).

Vi innledet intervjuene med å be informanten om å fortelle litt om seg selv og om alder, klassetrinn og studieretning. Intervjuguiden besto av følgende hovedspørsmål:

  • Kan du fortelle litt om smertene dine?
  • Kan du fortelle om hvordan smertene påvirker deg i hverdagen?
  • Hvordan virker smertene dine inn på skolesituasjonen og skolearbeidet?
  • Kan du fortelle om hva du selv gjør for å mestre smertene dine?

Hvert intervju hadde en varighet på 40–60 minutter og ble tatt opp med en elektronisk opptaker før det ble transkribert ordrett.

Analyse

Vi utførte analysen med systematisk tekstkondensering slik Malterud beskriver (22). Vi leste først igjennom alle intervjutranskripsjonene flere ganger for å bli kjent med datamaterialet. På denne måten fikk vi et helhetsinntrykk og diskuterte foreløpige temaer.

I neste trinn ble meningsbærende enheter identifisert og organisert fra temaer til koder. I trinn tre forenklet vi den utvalgte teksten, og i analysens siste trinn satte vi alle delene av teksten sammen (rekontekstualisering) og formulerte hovedkategorier.

Analysen utførte førsteforfatteren i samarbeid med sisteforfatteren. Vi benyttet analyseprogrammet NVivo for å sortere materialet. Se eksempel på analysetrinnene i tabell 2.

Etiske overveielser

Studien ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) som en del av «iCanCope with Pain»-prosjektet (REK-nummer: 2017/350).

Vi innhentet skriftlig informert samtykke til å delta før intervjustart, og vi ivaretok konfidensialitet og anonymitet. Deltakerne ble informert om at de kunne trekke seg fra studien når som helst, uten å måtte begrunne det.

Forfatternes bakgrunn og forforståelse

Førsteforfatteren er sykepleier med erfaring fra smerteproblematikk. Andreforfatteren er fysioterapeut og førsteamanuensis, og sisteforfatteren er sykepleier og professor. Alle har erfaring med forskning knyttet til ungdom og smerter, noe som har vært en del av vår forforståelse.

Resultater

I gjengivelsen av funn er navn fiktive. Alle informantene har bidratt til studiens resultater. Beskrivelsen av utvalget (tabell 1) viser at alle ungdommene hadde smerter flere ganger i uken, tre av ungdommene hadde daglige smerter, og de fleste hadde hatt smerter i to år eller mer.

Ved analyse av data fra intervjuene identifiserte vi følgende hovedkategorier: «Alt er bare stress og press», «Ønsker ikke å være borte fra skolen på grunn av smerter», «Snakker ikke om smertene» og «Det er vanskelig å vite hva man kan gjøre når man har smerter».

Alt er bare stress og press

Alle ungdommene som deltok i studien, relaterte smertene til stress og press i hverdagen, særlig knyttet til skolesituasjonen og skolearbeidet. De fleste ungdommene opplevde stresset og kravene fra seg selv og andre som noen av de viktigste årsakene til smertene: «Jeg merker at stresset er litt tilbake, og man merker det liksom i både skuldre og nakke og rygg og hele pakka, liksom» (Per).

Kravene om å gjøre det bra på skolen kom fra lærere og venner og også fra foreldre.

Ungdommene fortalte at skolen stilte mange krav, og ga uttrykk for at de brukte mye tid og energi på å jobbe med skolearbeid. Kravene om å gjøre det bra på skolen kom fra lærere og venner og også fra foreldre.

De fleste ungdommene fortalte at de var opptatt av å få gode karakterer og gjøre det bra på skolen: «Så jeg har jo fått preppet inn i hodet siden jeg var liten at går jeg ikke på universitetet og får mastergrad og blir professor, så er livet helt mislykket» (Marit).

Ungdommene ga inntrykk av at overgangen til videregående skole var vanskelig, og at det var mer stress og press på videregående enn på ungdomsskolen. 

Ønsker ikke å være borte fra skolen på grunn av smerter

Skolen var viktig for alle ungdommene. De ga uttrykk for at de unngikk å være borte fra skolen så langt det lot seg gjøre, selv om de hadde smerter. Flere fortalte at de ofte gikk på skolen på tross av smerter og sykdom. De ga uttrykk for at de syntes at fraværsgrensen var for streng.

«Og når det er sånn mageknip, da, så kan det bli sånn at jeg ikke […] av og til kan jeg føle for å gå hjem, men fremdeles så gjør jeg det ikke. På grunn av fraværsgreier» (Inger).

«Hele livet mitt dreier seg om skolen, liksom. Det er jo det jeg på en måte bryr meg om» (Marit).

Ungdommene ga også uttrykk for at de ønsket å være på skolen fordi de ønsket å være som «alle de andre». Det var viktig å passe inn og ikke skille seg ut. Men flere fortalte at de hadde sluttet på fritidsaktiviteter, og ofte måtte være borte fra sosiale aktiviteter på grunn av smerter.

Snakker ikke om smertene

Et fellestrekk hos ungdommene var at de snakket lite om smertene med venner eller andre fordi de var redd for å bli sett på som annerledes. Noen var redd for at andre skulle oppfatte dem som «klagete».

Kun to av ungdommene hadde snakket med en helsesykepleier om smertene, og noen hadde snakket med foreldrene og venner om dette. Nesten ingen av ungdommene trodde at andre visste hvordan de hadde det.

«Men med en gang det blir for nært eller folk som på en måte ser meg hver dag, hater jeg å snakke om det for jeg føler at med en gang begynner de å behandle meg annerledes. Eller de ser på meg sånn ‘nei, stakkar’, og da blir det sånn» (Anne).

Flere av ungdommene fortalte at noe av det vanskeligste med å ha smerter var at det ikke var synlig for andre.

Flere av ungdommene fortalte at noe av det vanskeligste med å ha smerter var at det ikke var synlig for andre. Alle hadde opplevd at de ikke ble trodd når de hadde smerter, og de hadde opplevd at andre mente at de brukte smertene som en unnskyldning når det var noe de ikke hadde lyst til å gjøre.

Det var noe av årsaken til at de ikke ønsket å snakke med andre om det. «Ikke nødvendigvis bare det at de ikke tror på det, men at de tror liksom mindre om deg, kanskje» (Per).

Det er vanskelig å vite hva man kan gjøre når man har smerter

Ungdommene hadde ulike strategier for å mestre smertene, men flertallet ga uttrykk for at de ikke visste hva de kunne gjøre for å få det bedre. De fleste ungdommene sa at de ønsket noen å snakke med, men visste ikke hvem de kunne henvende seg til. Noen mente at de selv ikke kunne gjøre noe med årsakene til smertene.

«Men stress, det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det. Jeg kan jo ikke forandre på det, det er jo skolen som må forandre på det. Det er jo den som bidrar til det» (Inger).

Bare to sa at de ofte brukte smertestillende når de hadde smerter. For flere var trening en måte å mestre smertene på, og de fleste ungdommene trente regelmessig. Noen ga uttrykk for at det var viktig å trene mange ganger i uka, mens noen sa at det var viktig å sove og slappe av når de hadde smerter.

Diskusjon

Et av hovedfunnene i studien var at ungdommene opplevde mye stress og press i hverdagen, og at de knyttet smertene i stor grad til dette. Det gjaldt særlig stress knyttet til skole og skolearbeid. For mange ungdommer kan det være slik at stress og press i livet manifesterer seg som en fysisk plage, og at smertene blir et symptom på dette (20, 23).

Også andre studier har vist at ungdommer ser på stress som en viktig årsak til smerter (12, 21). En studie viste sammenheng mellom smerter og stress blant ungdommer, og at denne sammenhengen er like sterk for gutter og jenter (23).

Det at ungdommene selv knytter smerte til opplevelse av stress, er et viktig funn fordi kunnskap om hva som kan forårsake smerter, er sentralt for å kunne forebygge det og fremme mestring (6, 17, 24).

Smertene påvirket det sosiale livet

Ungdommene i vår studie ga uttrykk for at smerter påvirket det sosiale livet og skolehverdagen. Også andre studier har vist at smerter påvirker skolehverdagen og kan ha sammenheng med skolefravær (25, 26).

Ungdommene fortalte videre at skolearbeid ofte stresset dem, og at det var mange krav knyttet til skolen. NOVA-rapporten fra 2017 viste at skolestress handler om både vedvarende prestasjonspress i hverdagen og et mer langsiktig press om å få en god utdannelse. I rapporten diskuteres det om arbeidspress og prestasjonskrav i skolen kan ha sammenheng med økte psykososiale helseplager blant ungdommer (7).

De fleste ungdommene snakket ikke om smertene til andre, verken til familie, venner, lærere eller helsesykepleiere.

Et annet viktig funn i vår studie var at de fleste ungdommene ikke snakket om smertene til andre, verken familie, venner, lærere eller helsesykepleiere. Det at ungdommer ikke snakker om smertene, er også vist i flere andre studier (8, 20, 27, 28). 

En norsk studie viste at foreldrene ofte ikke er klar over at barna har smerter (8). Dette er bekymringsfullt fordi de da kanskje ikke får den hjelpen og støtten de har behov for. Noen ga også uttrykk for at de ikke ville snakke om smertene fordi de kanskje ikke ville bli trodd av andre.

Studier har vist at ungdommer har opplevd at andre ikke tror på smertene deres (27). Smerter er en subjektiv opplevelse som er usynlig for andre, noe som kan gjøre det vanskelig å snakke med andre om det (20, 27).

Bare noen av ungdommene i vår studie fortalte at de brukte smertestillende medikamenter for å mestre smertene. Flere ga likevel uttrykk for at i stedet for å aktivt gå inn for å fjerne eller endre problemet distanserte de seg fra det eller visste ikke hva de skulle gjøre for å mestre smertene.

Ungdommer trenger mer kunnskap om smerter og stress

Det kan se ut til at ungdommer mangler effektive strategier for smertemestring, og at de trenger mer kunnskap om hvordan de kan mestre smerter og stress (5, 27). Mange av ungdommene ga inntrykk av å være passive i sin egen håndtering av smerten.

Flere la skylden på faktorer utenfor deres kontroll og mente at det var lite de selv kunne gjøre. Andre studier har vist at ungdommer ofte ikke vet hvor de skal søke informasjon om smerter, eller hvordan de skal mestre problemet (27).

Studier har vist at mangel på effektive mestringsstrategier kan bidra til å opprettholde og forsterke smerteopplevelsen (6, 12). Resultatene fra vår studie viste at det var viktig for ungdommene å passe inn, men at smertene fikk dem til å føle seg annerledes.

På grunn av smertene sluttet en del av ungdommene på fritidsaktiviteter og var mindre sammen med venner. Tidligere studier viser også at smerter kan få ungdommer til å føle seg annerledes, og for en del medfører det at de isolerer seg fra venner og sosiale aktiviteter (8, 20).

Helsesykepleiere kan bidra med informasjon

Ungdomstiden er en sårbar periode i livet, men også en tid hvor man får mer ansvar for sin egen helse og kan utvikle positiv helseatferd og mestringsstrategier (19).

Helsesykepleiere har rutinemessige konsultasjoner med alle barn gjennom barne- og ungdomstiden og har en viktig rolle når det gjelder å oppdage smerter og bidra med informasjon og forebyggende tiltak (29).

Barn og ungdommer som har langvarige smerter, har en større risiko for å utvikle tilleggsproblemer som depresjon og angst i voksen alder.

Barn og ungdommer som har langvarige smerter, har en større risiko for å utvikle tilleggsproblemer som depresjon og angst i voksen alder (6, 30–32). Det er derfor viktig å ha oppmerksomhet på forebygging.

Palermo understreker at det er viktig at man i det helsefremmende og forebyggende arbeidet har mer søkelys på smerter og forebygging av smerter. Det må begynne tidlig i livet slik at man kan bidra til at barn og ungdommer ikke utvikler langvarige og kroniske smertetilstander (6).

Studiens styrker og svakheter

For å styrke studiens troverdighet har vi gjort alle metodiske valg og tilnærminger så transparente som mulig med beskrivelse av forskningsprosessen. Funnene i studien kan ikke generaliseres, men er særlig relevante for helsetjenesten generelt og for helsesykepleiere som arbeider med barn og ungdom spesielt.

Det er en risiko for at forskeren og informanten ikke har samme forståelse av begrepene som blir brukt i et intervju (22). Vi forsøkte å oppveie dette ved å stille oppklarende og bekreftende spørsmål underveis, noe vi også gjorde for å validere tolkningen av det som ble fortalt.

Sju ungdommer deltok i studien. Ungdommene snakket fritt om temaet og ga utfyllende beskrivelser. Smerter er et komplekst fenomen, og kultur kan påvirke vurderingen og mestring av smerter. Alle informantene i studien var etnisk norske. Kun to gutter deltok i studien, og alle informantene var fra studiespesialiserende linjer. Det ville ha styrket studien ytterligere om vi hadde hatt et mer sammensatt utvalg av ungdommer.

Konklusjon

Smerter virker inn på ungdommenes liv og skolehverdag. Ungdommene i studien relaterte smerter i stor grad til opplevelsen av stress og press, særlig knyttet til skolen. Mange var usikre på hvordan de skulle mestre smertene, og opplevde mangel på støtte og effektive strategier for en slik mestring.

Fordi smerter kan ha alvorlige konsekvenser for ungdommene og familiene deres både på kort og lang sikt, er det viktig å legge vekt på å forebygge smerter og bidra til mestring i det forebyggende og helsefremmende arbeidet, slik at ikke smertene blir kroniske eller langvarige.

Helsesykepleiere har kunnskap om mestring av smerte og stress og har en viktig rolle i å informere både barn og foreldre og veilede ungdommer når det gjelder smertemestring. Det er behov for mer forskning på dette området.

Det vil være viktig med longitudinelle studier for å undersøke hvordan smerter utvikler seg over tid, samt intervensjonsstudier som fokuserer på mestring av smerter.

Hva studien tilfører av ny kunnskap

  • Smerter er et økende helseproblem i befolkningen generelt, også hos ungdom. Smerter over tid går ut over helse og livskvalitet og har sammenheng med søvnproblemer, stress og depresjon. Vi har fremdeles lite kunnskap om årsaker til smerter, og vi vet lite om hvilke erfaringer ungdom har om smerter og om mestring av smerter.
  • Vi gjennomførte individuelle intervjuer med sju ungdommer (16–19 år) som hadde langvarige smerter.
  • Studien kan bidra med ny kunnskap om ungdommenes egne erfaringer. Ungdommene knyttet smertene i stor grad til stress og press, særlig knyttet til skolesituasjonen og skolearbeidet. Fordi smerter kan ha alvorlige konsekvenser for ungdommene og familiene deres, er det viktig å legge vekt på forebygging av smerter. Studiens bidrag er spesielt viktig i det helsefremmende og forebyggende arbeidet for helsesykepleiere, lærere og helsepersonell som arbeider med ungdom.

Referanser

1.       de la Vega R, Groenewald C, Bromberg MH, Beals-Erickson SE, Palermo TM. Chronic pain prevalence and associated factors in adolescents with and without physical disabilities. Dev Med Child Neurol. 2018;60(6):596–601. DOI: 10.1016/j.jpain.2017.02.161

2.       Gobina I, Villberg J, Välimaa R, Tynjälä J, Whitehead R, Cosma A, et al. Prevalence of self-reported chronic pain among adolescents: evidence from 42 countries and regions. Eur J Pain. 2019;23(2):316–26. DOI: 10.1002/ejp.1306

3.       Haraldstad K, Christophersen KA, Helseth S. Health-related quality of life and pain in children and adolescents: a school survey. BMC Pediatr. 2017;17(1):174. DOI: 10.1186/s12887-017-0927-4

4.       Hoftun GB, Romundstad PR, Zwart JA, Rygg M. Chronic idiopathic pain in adolescence – high prevalence and disability: the young HUNT Study 2008. Pain. 2011;152(10):2259–66. DOI: 10.1016/j.pain.2011.05.007

5.       Ottová-Jordan V, Smith OR, Gobina I, Mazur J, Augustine L, Cavallo F, et al. Trends in multiple recurrent health complaints in 15-year-olds in 35 countries in Europe, North America and Israel from 1994 to 2010. Eur J Public Health. 2015;25 Suppl 2:24­–7. DOI: 10.1093/eurpub/ckv015

6.       Palermo TM. Pain prevention and management must begin in childhood: the key role of psychological interventions. Pain. 2020;161 Suppl 1(Suppl):S114–S21. DOI: 10.1097/j.pain.0000000000001862

7.       Bakken, A. Ungdata 2018, Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/18.

8.       Haraldstad K, Sørum R, Eide H, Natvig GK, Helseth S. Pain in children and adolescents: prevalence, impact on daily life, and parents' perception, a school survey. Scand J Caring Sci. 2011;25(1):27–36. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2010.00785.x

9.       Harker J, Reid KJ, Bekkering GE, Kellen E, Bala MM, Riemsma R, et al. Epidemiology of chronic pain in Denmark and Sweden. Pain Res Treat. 2012;371248. DOI: 10.1155/2012/371248

10.     King S, Chambers CT, Huguet A, MacNevin RC, McGrath PJ, Parker L, et al. The epidemiology of chronic pain in children and adolescents revisited: a systematic review. Pain. 2011;152(12):2729–38. DOI: 10.1016/j.pain.2011.07.016

11.     Knudsen AK, Øverland S, Vollset SE, Kinge JM, Skirbekk V, Tollånes MC. Sykdomsbyrde i Norge 2016. Resultater fra Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study 2016 (GBD 2016). Rapport FHI. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2015/sykdomsbyrde_i_norge_2015.pdf (nedlastet 06.09.21).

12.     Kalapurakkel S, Carpino EA, Lebel A, Simons LE. «Pain can't stop me»: examining pain self-efficacy and acceptance as resilience processes among youth with chronic headache. J Pediatr Psychol. 2015;40(9):926–33. DOI: 10.1093/jpepsy/jsu091

13.     Hoftun GB, Romundstad PR, Rygg M. Factors associated with adolescent chronic non-specific pain, chronic multisite pain, and chronic pain with high disability: the Young-HUNT Study 2008. J Pain. 2012;13(9):874–83. DOI: 10.1016/j.jpain.2021.06.001

14.     Palermo TM, Valrie CR, Karlson CW. Family and parent influences on pediatric chronic pain: a developmental perspective. Am Psychol. 2014;69(2):142–52. DOI: 10.1037/a0035216

15.     Wilson AC, Holley AL, Stone A, Fales JL, Palermo TM. Pain, physical, and psychosocial functioning in adolescents at risk for developing chronic pain: a longitudinal case-control study. J Pain. 2020;21(3–4):418–29. DOI: 10.1016/j.jpain.2019.08.009

16.     Badawy SM, Law EF, Palermo TM. The interrelationship between sleep and chronic pain in adolescents. Curr Opin Physiol. 2019;11:25–8. DOI: 10.1016/j.cophys.2019.04.012

17.     Grasaas E, Helseth S, Fegran L, Stinson J, Småstuen M, Haraldstad K. Health-related quality of life in adolescents with persistent pain and the mediating role of self-efficacy: a cross-sectional study. Health Qual Life Outcomes. 2020;18(1):19. DOI: 10.1186/s12955-020-1273-z

18.     Sylwander C, Larsson I, Andersson M, Bergman S. The impact of chronic widespread pain on health status and long-term health predictors: a general population cohort study. BMC Musculoskeletal Disorders. 2020;21(1):36. DOI: 10.1186/s12891-020-3039-5

19.     Eckhoff C, Straume B, Kvernmo S. Multisite musculoskeletal pain in adolescence as a predictor of medical and social welfare benefits in young adulthood: the Norwegian arctic adolescent health cohort study. Eur J Pain. 2017;21(10):1697–706. DOI: 10.1002/ejp.1078

20.     Sørensen K, Christiansen B. Adolescents' experience of complex persistent pain. Scand J Pain. 2017;15:106–12. DOI: 10.1016/j.sjpain.2017.02.002

21.     Skarstein S, Lagerløv P, Kvarme LG, Helseth S. High use of over-the-counter analgesic; possible warnings of reduced quality of life in adolescents – a qualitative study. BMC Nurs. 2016;15:16. DOI: 10.1186/s12912-016-0135-9

22.     Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin- og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

23.     Østerås B, Sigmundsson H, Haga M. Pain is prevalent among adolescents and equally related to stress across genders. Scand J Pain. 2016;12:100–7. DOI: 10.1016/j.sjpain.2016.05.038

24.     Miró J, Castarlenas E, de la Vega R, Galán S, Sánchez-Rodríguez E, Jensen MP, et al. Pain catastrophizing, activity engagement and pain willingness as predictors of the benefits of multidisciplinary cognitive behaviorally-based chronic pain treatment. J Behav Med. 2018;41(6):827–35. DOI: 10.1007/s10865-018-9927-6

25.     Groenewald CB, Giles M, Palermo TM. School absence associated with childhood pain in the United States. Clin J Pain. 2019;35(6):525–31. DOI: 10.1097/ajp.0000000000000701

26.     Groenewald CB, Tham SW, Palermo TM. Impaired school functioning in children with chronic pain: a national perspective. Clin J Pain. 2020;36(9):693–9.

27.     Fegran L, Johannessen B, Ludvigsen MS, Westergren T, Høie M, Slettebø Å, et al. Experiences of a non-clinical set of adolescents and young adults living with persistent pain: a qualitative metasynthesis. BMJ Open. 2021;11(4):e043776. DOI: 10.21203/rs.2.16592/v1

28.     Fisher E, Heathcote LC, Eccleston C, Simons LE, Palermo TM. Assessment of pain anxiety, pain catastrophizing, and fear of pain in children and adolescents with chronic pain: a systematic review and meta-analysis. J Pediatr Psychol. 2018;43(3):314–25. DOI: 10.1093/jpepsy/jsz103

29.     Kvarme LG, Haraldstad K, Helseth S, Sørum R, Natvig GK. Associations between general self-efficacy and health-related quality of life among 12-13-year-old school children: a cross-sectional survey. Health Qual Life Outcomes. 2009;7:85. DOI: 10.1186/1477-7525-7-85

30.     Mundal I, Gråwe RW, Bjørngaard JH, Linaker OM, Fors EA. Prevalence and long-term predictors of persistent chronic widespread pain in the general population in an 11-year prospective study: the HUNT study. BMC Musculoskeletal Disorders. 2014;15:213. DOI: 10.1186/1471-2472-15-213

31.     Hoftun GB, Romundstad PR, Rygg M. Association of parental chronic pain with chronic pain in the adolescent and young adult: family linkage data from the HUNT Study. JAMA Pediatr. 2013;167(1):61–9. DOI: 10.1001/jamapediatrics.2013.422

32.     Holstein BE, Andersen A, Denbaek AM, Johansen A, Michelsen SI, Due P. Short communication: Persistent socioeconomic inequality in frequent headache among Danish adolescents from 1991 to 2014. Eur J Pain. 2018;22(5):935–40. DOI: 10.1002/ejp.1179

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.