– Dette er helsetjenestenes dilemmaer

Våre etikkråd har for første gang hatt en felles samling, og etikk under koronaepidemien ble et viktig tema. Profesjonsetikken er uendret, men utfordringene annerledes. Våre medlemmer har opplevd hvordan epidemien har gitt utfordringer når det gjelder å ivareta de syke, forebygge smittespredning, gi et godt tilbud til dem som trenger det og, ikke minst, beskytte seg selv mot smitte.

Epidemitider krever solidaritet

12. mars innførte regjeringen det de kaller «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». I epidemitider er menneskeverdet uendret, men prioriteringene blir annerledes. For at myndighetenes tiltak skal ha tillit, må tiltakene oppleves rettferdige og likeverdige, i størst mulig grad ivareta personlig integritet og frihet, bygge på vitenskapelig grunnlag og stå i rimelig forhold til nytteeffekten.

Formålet må være å minimere skade på mennesker og samfunn og redde liv. Epidemitider krever solidaritet. Dugnad er solidaritet i praksis. Alle må med på dugnaden, men for noen, ikke minst helsepersonell, er innsatsen langt ut over hva dugnad innebærer.

Mangel på tjenester

Fysioterapeuter måtte på kort tid omstille seg til helt nye arbeidsplasser som eksempelvis smittejegere. På sykehusene måtte fysioterapeuter gå i fullt smittevernutstyr, og i flere måneder behandlet de andre pasientgrupper enn de pleide. Fysioterapiklinikkene holdt stengt i over en måned fra 16. mars. Det rammet pasientene hardt, særlig pasienter med nevrologiske lidelser, barn, eldre og kronikere.

Dette har medført at flere pasienter har fått nedsatt funksjonsnivå, og det er ikke sikkert at de vil komme tilbake til sitt vanlige funksjonsnivå. Noe av dette kan skyldes at pasienter har kommet sent i gang med opptreningen, og/eller at de har hatt en behandlingspause som har gitt dem et funksjonsfall. Dette bekymrer Rådet for fysioterapietikk.

Videokonsultasjoner når ikke alle og gir ikke tilfredsstillende tilbud. Kommer det en ny koronabølge eller en ny pandemi bør en se på konsekvensene av nedstengingen og vurdere andre tiltak. Rådet for fysioterapietikk mener at man nå har kunnskap og retningslinjer som gjør det lettere å holde fysioterapiklinikker åpne, ivareta fysioterapeutenes helse og pasientenes behov for behandling

Store endringer arbeidet

For sykepleierne ble det også store endringer som følge av covid-19-pandemien. Koronaposter måtte etableres, sykepleiere ble forflyttet til andre avdelinger og mange fikk en mer strevsom turnus.

Sykepleiere er vant til å håndtere ulike typer smitte, og det er klare prosedyrer for bruk av smittevernutstyr. Det har vært mangel på smittevernutstyr og usikkerhet om leveranser. Det er kritikkverdig. Involvering av dem som jobber i direkte pasientbehandling har vært mangelfull i planlegging av den nødvendige beredskapen. Dette er noe som må følges opp i tiden som kommer.

I Norge hadde vi smittevernutstyr for noen dager, mens Finland hadde for flere måneder. Det sier seg selv at det har vært noe av det mest krevende for mange sykepleiere og sykepleierledere å stå i. De ansvarlige i sykehus og kommuner har forholdt seg merkelig tause.

Det er behov for å evaluere

Håndheving av smittevernreglene med tanke på besøk på sykehus, boliger og i sykehjem har vært rigide. De ulike, etiske aspektene ved slike tiltak må diskuteres. Behovene for sosial kontakt og besøk av de nærmeste må kunne oppfylles også under en pandemi. Og det kan vi få til samtidig som også smittevernhensyn ivaretas.

Sykepleierne har gode yrkesetiske retningslinjer å følge. Her står det, blant annet, at «sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse.»

Det er flere forhold som nå bør evalueres i alle enheter som har hatt koronapasienter, eller som har rigget for det. Vi vet alle at den mest presise lærdom er etterpåklokskapen. I lærende organisasjoner griper lederne muligheten.

Erfaringer frem til nå

Legene i sykehus fikk krevende prioriteringsoppgaver og måtte utsette planlagt utredning og behandling. Kunne det i større grad vært unngått? For noen pasientgrupper – for eksempel ALS-pasientene – ble det vanskelig å få til god tverrfaglig oppfølging. For slike pasienter er kontinuitet og personkjennskap viktig.

Det man muligens burde ha gjort var å tviholde mer på kontinuiteten av oppfølgingen av kronikerne og hatt backup-planer for hva man gjør når alt går i «lockdown». Selv om helsetjenesten håndterte den første bølgen med covid-19 ganske bra, ble prisen betalt av mange grupper, deriblant kronikerne. Dette må vi ta lærdom av. 

Fastleger måtte omprioritere og arbeide på nye måter med mer telefon- og videokonsultasjon. Fastlegene har også deltatt i bemanning av feberpoliklinikker. Erfaringene fra epidemitiden bør brukes til å planlegge mer hensiktsmessige kontorer og måter å arbeide på slik at pasienter som til daglig har størst behov, kan ivaretas best mulig.

Samfunnsmedisinerne ble viktige. De måtte opprette febermottak, testsentre, organisere smitteoppsporing, og de ble viktige premissleverandører for kommunal ledelse. Det manglet for øvrig gode digitale verktøy for arbeidet.

Etikkens plass

Helsepersonell må beskyttes mot smitte. Det bør diskuteres om tiltakene rammet noen grupper unødig hardt. Menneskeverdet må ivaretas, blant annet ved å legge til rette for pårørendekontakt hos barn, alvorlig syke og døende.

Vaksiner er viktig. Når vaksinene kommer, bør man prioritere dem som er mest smitteutsatt: Helsepersonell, og de som er mest sårbare dersom de blir smittet. Norge må også bidra til rettferdig fordeling av vaksiner i verden.

Helse- og omsorgstjenestene skal bygge på forskning, erfaring og med det gi grunnlag for den beste praksis. Fysioterapeuter, leger og sykepleiere er tett på det mest sårbare i menneskets liv; sykdom og lidelse. Deres erfaringer må opp og frem nå som epidemien er under relativt god kontroll.