100 dager som koronaminister

Det fortjener pasientene, de ansatte i alle deler av helsetjenesten og ikke minst Kjerkol selv.

4. oktober 2021 var det endelig hennes tur. Etter seks år som Arbeiderpartiets fremste helsepolitiker, ble Kjerkol helse- og omsorgsminister. Jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg skriver at det antakelig har vært hennes våte drøm lenge.

Nå skulle hun gå fra å være leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og i opposisjon mot helsepolitikken til Erna Solberg (H) og Bent Høie (H), til selv å sitte ved maktens bord. Drømmejobben har så langt ikke helt vært som hun så for seg.

Det nytter ikke å si til pressen at du ikke vil være koronaminister, selv om det er lett å forstå. Ingen ønsker seg vel den jobben.

Kjerkols første 100 dager som minister ble et pandemimareritt. For pandemien er slett ikke over. Snarere tvert imot. Kjerkol hadde knapt fått satt seg i sjefsstolen før omikron kom farende fra Sør-Afrika. Viruset sprer seg i vill fart.

Nytt virus – nye utfordringer

Daglig settes nye smitterekorder både i Norge og internasjonalt. Allerede da omikron kom til Norge i november 2021, var det mye som tydet på at det ikke gir like alvorlig sykdom som tidligere koronavarianter. Men ingen kunne med sikkerhet si hvor mange alvorlig syke med behov for sykehusbehandling det kunne bli når viruset spredte seg som ild i tørt gress.

Da er det særdeles utfordrende å finne balansen mellom tiltak som forhindrer alvorlig sykdom og død og et betydelig press på våre intensivavdelinger og andre deler av helsetjenesten, og den belastningen og konsekvensene tiltakene representerer for hver og en av oss, ulike bransjer og for samfunnet som helhet.

Smittevernloven stiller strenge krav til at inngripende tiltak må være forholdsmessige opp mot konsekvensene smittespredning kan få. I dag har vi god dokumentasjon på at mange smittede med omikron, neppe gir rekordmange alvorlig syke og døde.

For mens smittetallene stadig når nye høyder, går antall innlagte på sykehus ned. Dermed faller helsemyndighetenes hovedargument for strenge koronatiltak bort.

Kritikken tiltar

I etterpåklokskapens lys er det lett å være kritisk til at tiltak som rødt nivå på skoler, skjenkestopp og annet kanskje ikke var nødvendig. Eller kanskje det var nødvendig, hva vet jeg? Mens koronapass brukes i en rekke land, er Folkehelseinstituttet usikker på effekten, og regjeringen stritter så langt imot. Det irriterer mange.

Kritikken mot statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), Ingvild Kjerkol og regjeringen er skarpere nå enn den var mot Erna Solberg og Bent Høie. Effekten av tiltakene som iverksettes, er ikke godt nok dokumentert, mener mange. Tiltakene er for omfattende og konsekvensene for høye. Kjerkol fremstår som usikker og nølende, mener noen. Utslitt helsepersonell orker ikke mer.

Jeg kunne fortsatt med punkt etter punkt på kritikk fra politiske motstandere, det veletablerte kommentarkorpset i norsk presse og fra vanlige folk, hvem nå de egentlig er.

Nødvendig med åpenhet og debatt

Årsakene til at kritikken nå er skarpere, er sammensatt. De fleste av oss er temmelig lei av korona og konsekvensene det får for livene våre. Vi er tiltakstrøtte. Dermed sitter kritikken løsere nå enn før.

Så kan det også tenkes at motstanden Kjerkol og Støre møter, er helt på sin plass. At de har tatt unødig hardt i, eller at de har valgt feil strategi. Og de fremstår til tider nølende og uklare i sin kommunikasjon. De evner ikke helt å overbevise oss om at tiltakene er nødvendige og de rette.

Det er litt av en utfordring å være klar og tydelig når rådene de får fra sine fagdirektorat er alt annet enn krystallklare. Slik er det når faktisk kunnskap mangler.

Alle som er involvert i avgjørelsene om tiltak, effekten av dem, og ikke minst konsekvensene, kjenner nok hver eneste dag på det tunge ansvaret de har. Det kan imidlertid ikke være til hinder for at det stilles spørsmål om valgene som tas.

Åpne diskusjoner og debatter er en del av vårt demokrati. Og det er avgjørende for at vår tillit til myndighetene er høy og at vi følger rådene som gis. Nå faller tilliten. Samtidig er det takket være åpenhet og tillit at de aller fleste av oss er fullvaksinerte. Det lover godt for veien ut av pandemien og alle restriksjonene.

Personlig synes jeg det er for tidlig å felle noen dom over innsatsen til Kjerkol. Det er en enkel øvelse å sitte på utsiden og kritisere. Langt vanskeligere er det å sitte med ansvaret. Jeg misunner henne ikke. Det må komme grundige evalueringer av alt som er gjort under pandemien når tiden er moden. Frem til da må vi fortsette å stille kritiske spørsmål.

Barn og unges psykiske helse bekymrer

Noen grupper betaler en svært høy pris for pandemitiltakene. Det er blant annet utelivsbransjen og kulturlivet. Jeg har stor sympati med alle dem som mister jobben, er permittert eller går konkurs. Det kan ikke fortsette.

Aller mest bekymret er jeg for barn og unges psykiske helse. Alle dem som skulle utforske livet, begynne på ny skole, nyte studenttilværelsen, bli forelsket – ja leve livet som om hver dag var den siste. De får aldri ungdomstiden tilbake.

Jeg er bekymret for alle barna som har barnehage og skole som fristed fordi hjemmet preges av bråk, vold, rus og mishandling, og som i flere perioder har måttet være hjemme.

Det har ikke gjort det letter at helsesykepleiere i perioder er tatt ut av den viktige jobben med barn og unge for å bidra i smittesporing og vaksinering.

Det er nå godt dokumentert at flere unge sliter med sin psykiske helse. Det kommer på toppen av at fagfeltet psykisk helse og rus gjennom mange år ikke har fått den styrkingen disse pasienten har behov for.

Symbolpolitikk løser ingenting

Behovet for et skikkelig løft for psykisk helse og rus er større enn noen gang. Feltet har vært stemoderlig behandlet i årevis, og det er godt dokumentert at tilbudet den enkelte får, kan være tilfeldig avhengig av hvor du bor. Institusjonsplasser er bygget ned uten at tilbudet lokalt er trappet tilsvarende opp og styrket. Pandemien har gitt et bekymringsfullt økt behov og etterslep.

Grepet med å fjerne Bent Høies gylne regel som skal sikre høyere vekst i tilbudet til psykisk syke enn somatisk syke, er i beste fall symbolpolitikk. Det er ikke regelen det er noe galt med. Det er oppfølgingen i helseforetakene. Der har de fortsatt å prioritere somatisk helse. Det kan ikke fortsette.

Kjerkol lover bot, bedring og en ny opptrappingsplan. Det er ikke nok med enda en plan. Det må handles. Spørsmålet er hvordan Kjerkol skal få helseforetakene til å prioritere annerledes fremover.

Etterslep øker presset på helsetjenesten

Pandemien har gitt et etterslep på behandling i sykehusene. Operasjoner, utredning og behandling som kan vente, er utsatt.

Andre sykdommer har ikke tatt ferie under pandemien. De rammer som før. Nå må dette tas igjen. Det blir krevende.

Jeg er ikke sikker på om vraking av Fritt behandlingsvalg er et sjakktrekk akkurat nå. Bruk at private aktører i det offentliges regi er neppe god Arbeiderparti-politikk, men de kunne vært gode å ha når etterslepet skal hentes inn. 

Det som virkelig vil kunne gjøre en forskjell blant tiltakene fra Arbeiderpartiet er forslaget arbeids- og innkluderingsminister Hadia Tajik sendte på høring denne uken om at heltid skal være hovedregelen i arbeidslivet. Det er viktig for sykepleiere.

Det er dessverre heller ikke slik at alt gikk på skinner i helsetjenesten før pandemien kom. Med pandemien er svakhetene og utfordringene i hele helsetjenesten blitt enda tydeligere.

Kjerkol har lagt mer penger til helseforetakene på bordet. Men det blir som lommepenger å regne sett i lys av alle oppgavene som må løses.

En fastlegeordning som kneler. En kontinuerlig debatt om sykehusplassering. Bedre samhandling mellom helseforetakene og kommunehelsetjenesten.

Ikke minst er mangel på helsepersonell og en fornuftig oppgavedeling noe av det første Kjerkol må ta tak i, når hun snart kan være litt mindre koronaminister og mer helse- og omsorgsminister for hele helsetjenesten.