fbpx – Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene? Hopp til hovedinnhold

– Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene?

NÆRHET OG AVSTAND: – Etter mange år som behandler innen psykisk helsevern, har jeg gjort meg noen tanker om akkurat nærhet og avstand og det å være profesjonell kontra uprofesjonell og grenseoverskridende, skriver Ann Kristin Hegseth. Illustrasjonsfoto: Ivan Tykhyi / Mostphotos

– Er det slik at den menneskelige nærheten, som vi uansett må vise i møte med mennesker, ikke teller som god behandling og dermed ikke verdsettes? spør innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Nærhet og avstand … jeg tenkte litt på det etter en konsultasjon med en pasient i dag. Pasienten fortalte om en oppvekst preget av avstand til foreldre i form av å ikke bli tatt vare på, sett eller hørt. Vedkommende hadde også blitt utsatt for vold.

Pasienten var hos meg for tredje gang. Hun var sykemeldt og deprimert. De indre smertene viste seg gjennom tårer og selvforakt. Jeg prøvde å være nær nok, men ikke invaderende, og jeg forsøkte å holde avstand uten å være frakoplet.

Mange inntrykk

Etter mange år som behandler innen psykisk helsevern, har jeg gjort meg noen tanker om akkurat nærhet og avstand og det å være profesjonell kontra uprofesjonell og grenseoverskridende.

Jeg husker godt da jeg startet som behandler i psykiatrisk poliklinikk for voksne for 20 år siden. Jeg minnes hvordan det føltes å være vitne til sterk indre smerte på nært hold.

Jeg husker godt at jeg hadde et stort behov for å lese litt triste dikt.

Det var mange inntrykk den første tiden, og jeg husker godt at jeg hadde et stort behov for å lese litt triste dikt (som jeg la i posthyllen til de andre ansatte), høre på trist musikk og kjenne etter hvor vondt det var å høre alle de grusomme historiene om tidligere og nåværende liv.

Jeg må nesten le litt når tenker tilbake, men så klapper jeg meg på skulderen og tenker at det var nok en måte å håndtere akkurat den smerten på da.

En del av arbeidshverdagen

Det er ikke lenger sånn, at jeg blir trist av andres smerte. Det å være vitne til psykisk smerte er en del av hverdagen min. Jeg har lært meg teknikker som gjør at jeg tåler det nå.

På et møte for noen år siden, der brukerrepresentanter var med, husker jeg godt noen tilbakemeldinger fra dem som var på «den andre siden» altså ikke behandlere, men pasienter. Den ene sa: «Jeg husker den gangen en psykolog ga meg sitt private telefonnummer så jeg kunne ringe hvis det ble krise. Jeg ringte aldri, men jeg husker at det ga en trygghet og at jeg ble sett på som et menneske.»

En annen sa: «Jeg husker at en behandler sa at jeg fikk slippe å betale for en konsultasjon i en periode der jeg ikke hadde penger.» En tredje sa: «En behandler ga meg en brukt vaskemaskin som skulle byttes ut da jeg ikke hadde penger til det selv.»

En fjerde sa: «En behandler kjørte og møtte meg på kveldstid da jeg satt ved et vann og tenkte å ta mitt eget liv.» En femte sa: «En behandler kjørte meg til legevakten for somatisk sjekk etter en voldshendelse utover arbeidstiden.»

Både nærhet og avstand

Vi, behandlere, har alle historier å fortelle fra ulike pasientmøter. Vi kan mene mye om dette, og den diskusjonen skal jeg ikke ta her.

I disse tider der pakkeforløpet legger opp til en avstand mellom pasient og behandler i form av utfylling av skjema og utredning innen gitte frister, samt begrensning av timer som kan gis, så må jeg faktisk innrømme at tematikken «nærhet og avstand» igjen blir aktuell.

Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene?

Er vi i ferd med å gå i fella? Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene? Er det slik at den menneskelige nærheten, som vi uansett må vise i møte med mennesker, ikke teller som god behandling, ikke er inntektsgivende og dermed ikke verdsettes?

Jeg har ingen fasit på dette, men jeg tenker det er lurt og undre seg litt. Hvordan ønsker vi at psykisk syke skal bli møtt og behandlet i fremtiden? Kanskje med god nærhet og passe avstand?

Les også:

– Mørket kan ramme alle

Bildet viser Målfrid J. Frahm Jensen
VIKTIG Å VITE: – Mørket som rammer meg – en voksen kvinne og farmor til fire – rammer barn, unge og eldre. Menn som kvinner. Det er derfor viktig at alle vet noe om dette avhengig av, eller uavhengig av pandemien, skriver innleggsforfatteren. Foto: Marie von Krogh

– Selv om solen skinner, plages jeg tidvis av mørket og mismot. Jeg strever med tanker om døden. At det ville være best for alle om jeg var borte, for alltid, skriver Målfrid J. Frahm Jensen.  

I den krevende tiden vi lever i, er det mange som sliter med mørket, mismot og ensomhet. Det er mange som sier de ikke orker mer. Blant barn og ungdom viser tall at langt flere henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk nå enn tidligere.

Det er tilsynelatende ikke flere voksne som blir henvist. Likevel hører vi dem som sliter. De sier ifra – høyt. Kanskje skyldes få henvisninger at det er liten vits i å henvise fordi ventelistene er for lange, eller fordi henvisningen ble avvist sist.

Det hjelper at andre ser og lytter

Mørket som rammer meg – en voksen kvinne og farmor til fire – rammer barn, unge og eldre. Menn som kvinner. Det er derfor viktig at alle vet noe om dette mørket som griper oss, avhengig eller uavhengig av pandemien.

Dette mørket, hvor selvmordstankene lever sitt eget liv, er vanskelig å forstå for dem som står oss nær, for dem som skal hjelpe og for oss det gjelder.

Det er fint hvis andre tåler mørket.

Når jeg ikke lenger klarer å se en lysning kan andre bidra med å se, lytte og fortelle at det kommer en ny dag. At livet kan bli bedre. At de knuste følelsene kan heles. At den kvelende sorgen kan slippe taket. Det er fint hvis andre tåler mørket, erkjenner følelsen av utilstrekkelighet og ikke avviser den.

Alle valg er vanskelig

Jeg tenker nødvendigvis ikke rasjonelt i mørket. Derfor er det vanskelig å ta til seg fornuftige og rasjonelle synspunkt. Evnen til å tolke det jeg hører og opplever endres. Evnen til å formulere meg, til å være oppmerksom, til å huske, løse problemer og ta avgjørelser endres.

Evnen til aktivitet endres. Kroppen føles fysisk tung selv om jeg ikke har gått opp i vekt. Det er tungt å dra den ut på tur. Tungt å bevege seg. Til og med hodet kjennes tungt.

Alle valg er vanskelige. Skal, skal ikke, hvor ordet ambivalens til slutt står naglet i pannen. Tankene sliter i sirup. Ordene kommer heller ikke. Det er vanskelig å uttrykke seg. Si hva jeg vil si. Skrive det jeg vil formidle. Konsentrasjonen svikter. Hva skulle jeg, hva tenkte jeg, hva leste jeg og hva sa du?

Angsten som borer seg inn i brystet, er usynlig, men smertefull. Det samme er søvnløsheten.

Jeg føler ikke det vakre

I mørket endres også synsinntrykkene, iallfall hos meg. Jeg ser at solen skinner, jeg ser hestehoven – men jeg føler ikke glede over det vakre slik jeg vanligvis føler. Kanskje er det hjernens evne til å tolke synsinntrykkene som endres i dette mørke?

Jeg vet at mørket vil forsvinne.

Jeg hører at andre synes det er fint, men for meg er det jeg ser nøytralt. Alt jeg ser er en skarp sol og en gul blomst. Jeg føler ikke det vakre.

Jeg vet at mørket vil forsvinne. Likevel blindes jeg av det selv om solen skinner.

Blir alt bedre uten meg?

Blir alt bedre uten meg, eller ikke? Ambivalens. Tankene kverner. Selv om jeg alltid kan bli bedre til noe, er jeg god nok for livet. Jeg vet det, men det er ikke lett å se i mørket. Jeg vet også at de jeg kjenner som døde i selvmord, var gode nok for meg, for livet, for familien og for vennene. De var mer enn gode nok. De var høyst sannsynlig elsket av mange. Så hvorfor!?

Den kjente hudlegen, Ole Fyrand, skriver i sin bok «Berøring»: «Favntaket og hudkontakten er bekreftelsen på at den andre aksepterer deg som du er. Uten kjærlighet og berøring svinner vi hen og mister grepet på oss selv og våre liv».

Vi savner mennesker

Mange av oss savner fysiske kolleger. Fysiske venner. At jeg setter ordet fysiske foran kolleger og venner forteller noe om hvor absurd tiden vi lever i er. Vi savner menneskene. Sosialiseringen. Ansiktene. Ansikt til ansikt! Vi savner å speile oss i den andre. Være i flokken. Med flokken.

Mange av oss savner klemmen.

Mange av oss savner klemmen. Den fysiske nærheten. Å være så nær at en kan lukte den andre. Vi savner hudkontakt. Ta på. Føle. Berøre og bli berørt. Pust, sier jeg til meg selv, for å holde motet oppe. Pust inn. Pust ut.

Jeg ser mot den mørke vårhimmelen. Mot månen. Og minnes siste linje i et dikt jeg skrev i diktsamlingen «Under snøen spirer solen»:

– Morgendagen blir fin!

Teksten ble først publisert av Psykopp.no

Har du selvmordstanker?

Når du opplever selvmordstanker, er det viktig å vite at du ikke er alene om å ha det slik. Det finnes personer som kan hjelpe deg. Snakk med noen du stoler på og fortell hvordan du har det, eller ta kontakt med en helsetjeneste eller hjelpetelefon:

  • Ved akutte situasjoner, ring medisinsk nødnummer 113. Medisinsk nødnummer er åpent døgnet rundt.
  • Mental Helse: 116 123
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kilde: Helsenorge.no

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.