fbpx – Tall kan få overtaket i sykepleierhverdagen Hopp til hovedinnhold

– Tall kan få overtaket i sykepleierhverdagen

Bildet viser ryggen til en pasient påtegnet tall
MANGE BETYDNINGER: – Tall kan bety, for eksempel, pasientens dødsdag, eller hvor mye morfin pasienten skal få. Tall kan bety døgndiurese eller langtidsblodsukkeret til diabetespasienten, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Lightfield / Mostphotos

– Som tidligere økonom, har jeg et sterkt og varmt forhold til tall. Som sykepleier, kan tall bety så mangt. Derfor har jeg et ambivalent forhold til tall i denne sammenhengen, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Nylig kom jeg tilfeldigvis over en spennende bok med tittelen «Tallskalle» av Micael Dahlén og Helge Thorbjørnsen. Thorbjørnsen selv gjestet i Lindmo i oktober. Her skriver de:

«Forskning viser at når man tallfester ting, for eksempel en joggetur da du tar på deg skritteller, så vil gradvis aktiviteten bli mindre gøyal. For det som var den indre motivasjonen, at jeg vil ut og høre på god musikk, blir gradvis erstattet med ytelse og konkurranse mot deg selv eller andre. Den ytre motivasjon spiser opp den indre, og så blir det ikke så gøy lenger. Så tallene tærer på vår motivasjon.»

Tall er så mangt

Som tidligere økonom, har jeg et sterkt og varmt forhold til tall. Som sykepleier, kan tall bety så mangt. Derfor har jeg et ambivalent forhold til tall i denne sammenhengen.

Tall kan bety døgndiurese.

Tall kan bety, for eksempel, pasientens dødsdag, eller hvor mye morfin pasienten skal få. Tall kan bety døgndiurese eller langtidsblodsukkeret til diabetespasienten. Det betyr også når og hvor lenge jeg skal jobbe i morgen.

Pasientene blir tall

I et presset helsevesen som nærmest pålegger sykepleiere og måtte forholde seg til de økonomiske rammene får tall en stor betydning i arbeidshverdagen. Effektivitet, altså at utbyttet er stort i forhold til innsatsen, blir målbart. Jo flere pasienter som behandles i løpet av kortere tid, vil påvirke budsjettet i form av blant annet mindre personalutgifter.

Det vises ofte til eldrebølgen og pandemien når arbeidsbelastning er oppe til diskusjon. Økende aldersgjennomsnitt og økt krav i befolkningen om bedre helse og dertil økt utredning og behandling, har vi allerede sett mye av. Men kan vi alltid virkelig skyve ansvaret over på disse faktorene? Lurer vi oss ikke selv?

Hva gjør det med oss?

Daglig gjøres det tusenvis av prioriteringer i Norges helsetjenester, og ofte skulle helsepersonell ønske å kunne gi litt til, men tiden og ressursene strekker ikke til. Vurderinger innen faglig forsvarlighet har nærmest blitt til et eget spesialområde.

Vi har bare 1 hodet, 2 ben og 2 hender,

Kanskje blir yrket vårt også mindre gøyal når vi ser at pasientstrømmen øker og arbeidstiden flyr. Men vi har bare 1 hodet, 2 ben og 2 hender – og muligens bare en ledig seng tilgjengelig. Hva gjør det med oss? Mange sykepleiere har sluttet i yrket.

Om menneskelig kompetanse

Jeg har store forventninger til helsepersonellkommisjonen. Vi må se på organisering av helsetjenesten, omfordeling av oppgaver og økonomiske rammer.

Penger har vi! Men, økonomi handler også om prioritering. Teknologiske løsninger vil nok også få enda mer plass i behandlingen i fremtiden. Likevel kommer vi ikke unna menneskelig kompetanse.

Vi trenger et historisk sykepleierløft!

Les også:

– Vi må ta vare på de sykepleierne vi allerede har

Bildet viser sykepleier Kaja Flatøy
TAKK FOR INNSATSEN: – Ha en fin førjulstid, alle dyktige sykepleiere. Og takk for innsatsen så langt. Jeg håper vi møter det neste året også sammen og kan stå stødigere både i oss selv og i jobben, skriver akuttsykepleier Kaja Flatøy (avbildet). Foto: Morten Harangen, DSB

– Jeg har sett mange dyktige sykepleiere forsvinne til andre jobber utenfor sykehuset. Det er så utrolig trist når kompetanse og erfaring bare tusler ut døra, skriver Kaja Flatøy.

De siste ukene har jeg lest mange historier om sykepleiere som ikke lenger orker å stå i jobben sin. Helseministeren forteller oss at det er på tide å brette opp ermene. Problemet med et slikt utsagn er at det har vi gjort lenge nå. Og lenge før pandemien traff oss. Ermene er brettet helt opp til de, etter hvert, høye skuldrene.

Vi mangler allerede 7000 sykepleiere, og vi kommer til å mangle 28 000 innen 2035, ifølge Tidsskriftet Sykepleien.

Da holder det ikke bare med vage, langsiktige planer om å rekruttere nye sykepleiere til yrket. Vi trenger den kompetansen som allerede er der – både for å ta vare på pasientene som også allerede er der, og til å ta godt imot og lære opp de nye sykepleierne som skal rekrutteres.

Strikken er tøyd

Ja, vi har verdens beste jobb – når vi bare har rom til å utføre den. Likevel sier stadig flere sykepleiere opp jobbene sine, selv om de elsker å være sykepleier.

Diskrepansen mellom det optimale og det mulige blir stadig større.

Diskrepansen mellom det optimale og det mulige blir stadig større med et økende antall pasienter. Og midt imellom står stadig færre sykepleiere som prøver å strekke seg langt nok til å ha et grep om begge to.

Nå kan det se ut som om strikken er tøyd, ikke bare til bristepunktet, men litt forbi.

Vi er ikke flinke piker og gutter

Jeg kjenner veldig mange sykepleiere, og når jeg hører folk si at sykepleiere er så «flinke piker» eller «flinke gutter», da klør det litt inni meg. Jeg vil ikke at vi skal være flinke og prøve å strekke til overalt.

Det er mange dyktige, både, piker og gutter og kvinner og menn som er sykepleiere. Men, som regel er det ikke fordi de vil være flinke og tilfredsstille alle at de strekker seg lenger enn de klarer.

Sykepleiere strekker seg fordi de – med sin fagkunnskap og empati i kombinasjon – ser behovet for medisinsk behandling og ivaretakelse hos sine pasienter. De vet at om vi ikke kommer i gang med nødvendig behandling raskt, vil pasientens tilstand forverres.

Det er derfor vi løper fortere, utsetter lunsj og toalettbesøk og til slutt ender opp med å tøye strikken forbi bristepunktet. Det er ikke fordi vi er «flinke piker og gutter», men fordi behovet for kompetansen vår er stort.

Et gap mellom behov og ressurser

Jeg har jobbet på sykehus i 20 år nå og har i løpet av disse årene sett veldig mange dyktige sykepleiere forsvinne til andre jobber utenfor sykehuset fordi de ikke maktet å stå i gapet mellom behov og ressurser lenger.

Det er så utrolig trist når kompetanse og erfaring bare tusler ut døra. Etter snart to år med pandemi kan det virke som om stadig flere sykepleiere bortimot krabber ut den samme døra mens de gisper etter luft.

I kommunehelsetjenesten er tallene enda mer dystre.

I kommunehelsetjenesten er tallene enda mer dystre. Tre av fire vurderer å slutte i jobben ifølge en spørreundersøkelse utført av Sykepleien.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har fasiten på hvordan vi skal få behov og ressurser til å falle sammen og regnestykket til å gå opp, men det haster med å ta vare på de flinke sykepleierne vi allerede har. Og sykepleierne selv må begynne med å ta vare på seg selv og hverandre.

Vi må selv ta grep

Jeg mener det er tre viktige grep som hver enkelt sykepleier må ta for å stå stødigere i seg selv og i jobben sin:

  1. Pass på deg selv. Du har selv ansvaret for å spise lunsjen din og gå på toalettet når du har behov for det. Ikke vent på at noen skal gi deg tillatelse til å ivareta dine egne essensielle behov.
  2. Prioriter oppgavene dine. Sørg for å gjøre de viktigste sykepleiefaglige oppgavene først. Det som kan vente, må vente.
  3. Prat om det som er frustrerende i de riktige kanaler. Du løser ingenting over kaffen på pauserommet eller i garderoben. Løft diskusjonen dit den hører hjemme og der tilbakemeldingene kan ha en effekt. Bruk tillitsvalgt og verneombud, og bidra til at din arbeidsplass driftes forsvarlig både for pasient og personale.

Dette er tre viktige p-er som er lett å huske, men fort gjort å glemme når det koker. For å kunne fortsette å jobbe i dette yrket som vi elsker, må vi begynne med å ta disse grepene selv. Og så håper jeg helseministeren fortsetter dialogen med å spørre dem som står i frontlinjen om hva de trenger for å kunne stå dette løpet ut.

Ha en fin førjulstid, alle dyktige sykepleiere. Og takk for innsatsen så langt. Jeg håper vi møter det neste året også sammen og kan stå stødigere både i oss selv og i jobben.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.