– Vårt entydige elendighetsnarrativ

Paula Lykke og Siv Skarstein reagerer på min tekst «Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig». Naturlig nok, får en vel si. Den er både tabloid og spissformulert, og jeg har muligens selv ansvar for at verken Lykke eller Skarstein ser ut til å ha fått med seg hva jeg faktisk skriver.

Jeg må føye til at om jeg som spaltist hadde skrevet en tekst som var så opplagt og intetsigende at den kun avfødte applaus i det Barbara Wendelbo kaller et ekkokammer, ville jeg tenkt at jeg ikke gjorde jobben min.

Min reaksjon på en tidligere intensivsykepleiers innlegg er ikke et personangrep. Marianne Sjuls har skrevet en jeg-tekst bygget på erfaringer etter halvannet år som intensivsykepleier. I og med at det er fem år siden hun jobbet klinisk, leser jeg teksten like mye som et ekstrakt av de mange varskoene intensivsykepleierne har kommet med spesielt de siste to årene. Helt sikkert med rette.

En egen genre

Mitt poeng er at disse elendighetsbeskrivelsene har blitt en egen genre. En kollektiv jeg-stemme som har blitt den eneste legitime fortellingen – eller narrativ om du vil – om det å være sykepleier i Norge anno 2022.

Et etter hvert pinlig narrativ, som har blitt en slags hellig mal for hvordan vi kan og skal ytre oss i det offentlige. Å reagere på en slik tekst er ikke personhets. Om disse jeg-tekstene skal være uberørbare vil du få en ganske snever – og spekulativ – offentlighet. I særdeleshet når dette jeget etter hvert fremstår som den eneste stemmen til en hel yrkesgruppe. Ikke alle føler seg bekvemme i rollen som et gråtende offer. Det viser blant annet de mange positive reaksjonene på mitt innlegg. 

Dårlig rustet til hverdagen på sykehus

Paula Lykke poengterer viktigheten av kunnskapsbasert praksis. Det er det umulig å være uenig i. Spørsmålet er hva vi legger i begrepet.

Noe av det som skremte meg mest da jeg begynte på Gastromedisinsk avdeling på Ullevål, var hvor uhyggelig dårlig rustet vi nyutdannede sykepleiere var til hverdagen på et sykehus. Det dreide seg ikke kun om praktiske ferdigheter, men i like stor grad om kunnskap om blodprøver, elektrolytter, leverfunksjon etc.
Det har ikke blitt bedre.

Nedgradert kunnskap

Nylig kom det frem at en fjerdedel av sykepleiestudentene strøk på anatomieksamen. Det er ikke fordi de er late (slik vi fikk høre). Det er fordi medisinsk kunnskap beviselig har blitt nedgradert gjennom mange tiårs profesjonskamp, til fordel for ganske overflatisk innsikt i humanistiske- og samfunnsvitenskapelige fag – samt kunnskap om ledelse og ikke minst forskning.

Planen er at vi sykepleiere skal rustes til en annen karriere enn klinisk sykepleie. Helt fint, men også her har fokuset blitt for ensidig. 

LES OGSÅ: – Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig

Jaget etter en sykepleiekarriere er for øvrig ikke mine ord, men et hjertesukk fra en ung kollega. Hun var så lei av å få spørsmål om hva hun egentlig skulle bli. Som om det å jobbe som sykepleier på en medisinsk avdeling ikke er godt nok. 

Akademiseringen av profesjonsfagene

Siv Skarstein er opptatt av hvor viktig det er å kunne kommunisere. Det er det også umulig å være uenig i. Skarstein har rett i en ting til. Min kritikk av den dårlige kvaliteten på både lærebøker og sykepleierutdannelsen, med en teoretisering som fjerner seg mer og mer fra den kliniske praksis, har vært hard. Her er jeg ikke alene. Den ødeleggende akademiseringen av profesjonsfagene er en heftig debatt i alle fagfelt.

Jeg deler ikke Paula Lykkes bekymring over at min artikkel vil hindre andre i å stå frem. I likhet med Barbara Wendelbo er jeg mer bekymret for andre stemmer enn de som målbærer elendighetsnarrativet.

Takhøyden for å si imot mektige røster i sykepleiermiljøet – påfallende nok er de sjelden kliniske sykepleiere – er skremmende lav. Allerede etter min første kronikk fikk jeg vite at jeg som sykepleiestudent ikke hadde innsikt nok til å uttale meg om noe som helst.

Kommentariatet gjentar det samme nå.

Også Skarstein – når hun fastslår hvor overmodig, uvitende og uerfaren jeg er, med å vise til Jahn Teigens «Jeg er ung, visste alt».

Jeg burde kanskje bli smigret – men jeg er altså 57 år, og har aldri skrevet ett ord som tilsier at jeg sniker meg til en erfaring som dreven sykepleier.

Står i fare for å miste vår troverdighet

Kjenner jeg kommentariatet rett, blir sikkert også dette feil, men til orientering har jeg altså i fire år jobbet på gastromedisinsk avdeling på Ullevål i tilsvarende halv stilling. På åtti- og nittitallet jobbet jeg ved siden av studier og skriverier i ti år som pleieassistent på Tåsen sykehjem. I fast halv nattevaktstilling, til tider langt mer. Alene på natt med nitten pasienter, og med både doble og av og til triple vakter. 

Alt var ikke bedre før, og vi skal alle være takknemlige for jobben NSF og Fagforbundet har gjort og gjør.

Mye er galt i norsk helsevesen, men med vårt entydige elendighetsnarrativ står vi i fare for å miste vår troverdighet.

Det stemmer ikke alltid med tall og fakta og virkelighet. Mer paradoksalt. Det skremmer bort akkurat de vi har et skrikende behov for, nå og i fremtiden. Dyktige kliniske sykepleiere som etter endt utdannelse burde være godt rustet til en til tider svært krevende, men også morsom og takknemlig jobb.