Anestesisykepleiere, hvor kommer vi fra, og hvor er vi på vei?

I spørsmålet om hvordan utdanning av spesialsykepleiere skal organiseres og gjennomføres, ser vi to store temaer som til dels splitter debatten. Det ene handler om opptakskriteriene og hvor vidt det skal stilles krav om to års klinisk erfaring som sykepleier. Det andre er nødvendigheten av mastergrad eller om vi kan nøye oss med en videreutdanning.

Som anestesisykepleier, universitetslektor og doktorgradsstudent har jeg fulgt denne debatten gjennom flere år. For oss som driver med utdanning innen profesjonsfagene, er det viktig å reflektere over hvor vi har våre røtter, og hvor veien skal gå videre. Da kan det være nyttig å se til sosiologien og profesjonsteori.

Morgendagens utfordringer

Mer teori betyr ikke nødvendigvis at kunnskapen blir mindre praktisk, men det er viktig å forstå hvordan ulike typer kunnskap spiller sammen i profesjonell yrkespraksis. Jeg mener at utdanningen må hente det beste fra ulike teorier og modeller for profesjonsutdanning.

Anestesisykepleierne skal gjennom en basal grunnutdanning få en solid innføring og trening i et utvalg tekniske ferdigheter som betraktes som sentrale for yrkesutøvelsen. I tillegg må de få en innføring i generelle teorier og prinsipper som skal anvendes praktisk, som for eksempel teori om pasientsikkerhet og utøvelse av målrettet omsorg.

Til slutt skal de også opparbeide seg kunnskaper og ferdigheter til å kritisk analysere og reflektere over egen og andres praksis. Sistnevnte er helt avgjørende for videre kunnskapsutvikling og møte med morgendagens utfordringer.

Behovet for mer teori

Opplæringen av anestesisykepleiere i første halvdel av det 19. århundre foregikk hovedsakelig på arbeidsplassen under direkte instruks og veiledning etter det vi kan kalle fagarbeidermodellen eller mesterlære. I takt med økende kompleksitet og teknologiske fremskritt oppsto behovet for mer teoretisk kunnskap for å styrke faget og forbedre pasientsikkerheten.

I dag er utdanningen en heltids utdanning med en varighet på 18–24 måneder ut over en bachelor i sykepleie – det sosiologen Eliot Freidson idealtypisk betegnet en profesjonsutdanning. Gjennom teoretisk undervisning får studentene en grundig innføring i fagets kunnskapsgrunnlag og modeller for praksis. Den tekniske opplæringen skjer fortsatt hovedsakelig under kyndig veiledning av profesjonelle utøvere i praksis.

Ifølge forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning forventes det i tillegg at studentene utvikler handlingskompetanse til å bidra i utviklings- og forbedringsarbeid.

Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskap var ifølge filosofen Platon sann tro i kombinasjon med begrunnelse. Argumentasjonen er altså sentral for kunnskapsforståelsen. Moderne anestesisykepleie bygger på empirisk kunnskap med sterk forankring i både naturvitenskapen, humaniora og normvitenskapen. I tillegg skal anestesisykepleieren ha en type kroppslig kunnskap (knowing that – knowing how).

Ekspertsykepleieren er den som evner å løse nye komplekse problemstillinger basert på akkumulert kunnskap og tidligere erfaringer. Praksiskravet vil bidra til nettopp dette, der utøveren får anledning til å utvikle egen erfaring og yrkesidentitet.

Den praktiske utøvelsen

Norske anestesisykepleiere deler en felles overordnet identitet som utvikles gjennom utdanning, praksis, verdigrunnlag, intern språkbruk og faggruppe-organisering. En slik sosialisering gjennom et normativt verdisystem, fungerer også som en målestokk for vurdering.

I min egen forskning har jeg beskrevet den kompleksiteten anestesisykepleierne opplever i møte med den sårbare kirurgiske pasienten. Det viktigste hovedfunnet her er kanskje den tydelige forankringen i sykepleien som fag og betydningen dette har for utøvelse av helhetlig omsorg på et mer avansert nivå.

En norsk spørreundersøkelse basert på svar fra 1767 anestesisykepleiere peker på en stor bekymring dersom praksiskravet fjernes. Resultatene tyder på at klinisk erfaring som sykepleier er en vesentlig bidragsyter til utvikling av sykepleiekompetanse og -identitet.

En tillitsmodell

Ifølge sosiologen Talcott Parson opererer enkelte profesjonsgrupper i det han kalte det profesjonelle kompleks. Det innebærer et asymmetrisk forhold mellom den som yter tjenester basert på et høyt nivå av spesialisert kompetanse og den som mottar tjenester i et gjensidig tillitsbasert ansvarsforhold. Utøvelsen av anestesisykepleie kan forstås i en slik tillitsmodell.

Ifølge norsk standard for anestesi skal en anestesisykepleier, i tillegg til norsk autorisasjon som sykepleier, ha en «mastergrad eller videreutdanning i anestesisykepleie basert på norsk offentlig godkjent rammeplan eller tilsvarende». Standarden, som regulerer all anestesiologisk virksomhet i Norge, er ikke et juridisk dokument, men fungerer i realiteten som normativt styrende for virksomheten, eksempelvis i juridiske saker, politisk beslutningstaking samt regulering av daglig praksis.

Må ikke ta snarveier

Avvik fra standarden risikerer å bli møtt med sanksjoner. Forsvarligheten internt i gruppen ivaretas gjennom blant annet fagorganisasjonenes egne etiske retningslinjer, mens samfunnet regulerer virksomheten gjennom effektive virkemidler som økonomiske bevilgninger, prosedyrer, retningslinjer og autorisasjon.

Pasienten skal ifølge helsepersonelloven kunne forvente at tjenestene som ytes, er faglig forsvarlig og ytes med omsorg og respekt. Dette betyr at vi ikke kan ta noen snarveier, verken når det gjelder utdanning, kvalitetskrav eller krav til faglig oppdatering.

Vi må beholde kravet om to års klinisk erfaring som sykepleier før opptak til spesialsykepleie. Og vi må legge til rette for at studentene både kan og vil fullføre sin mastergrad.