fbpx Møtet med «the traveling nurse»: Jeg er forelsket Hopp til hovedinnhold

Møtet med «the traveling nurse»: Jeg er forelsket

Hun er tilknyttet mange avdelinger og har jobbet så å si i hele Norge. Hun gir meg en omsorg og behandling jeg aldri før har opplevd.

La oss leke en lek. La meg understreke ordet «lek», for alle sykepleiere er like mye verdt. En skal ikke begynne å lage et bilde av at en opplevelse av en innleggelse er avhengig av å treffe på riktig søster eller avdeling. Jeg mener ikke at det er tilfellet heller, men la oss leke en lek. Denne leken kan dere gjøre på vaktrommet. Eller la oss være ærlig: Denne leken har dere allerede lekt på vaktrommet. 

«Hvis jeg en gang skulle blitt lagt inn, så…»

«Hvis jeg blir lagt inn, så håper jeg at jeg får en sykepleier som…»

Jeg skal være realistisk nok i lekens tittel, så den heter ikke lenger «hvis», men «når». 

«Når jeg blir lagt inn».

Leken er i gang, og jeg har gjort meg noen tanker. 

Jeg er forelsket

For det første håper jeg på en innleggelsesårsak som ikke er alvorlig, men som likevel skaper umiddelbar sympati på vaktrommet. Jeg går for at jeg har blitt påkjørt av en elsparkesykkel. Helt uforskyldt. Resultatet er et ukomplisert brudd i armen. Jeg ankommer ortopedisk avdeling. Leken er i gang. 

Jeg skulle ønske at denne hendelsen skjedde rett før en jobbhelg, men at det på ortopedisk avdeling var en unaturlig rolig helg. Såpass rolig at jeg får enerom. Du vet de vaktene hvor hele vaktrommet melder seg frivillig til tjeneste når jeg som pasient ankommer avdelingen. Sykepleieren som jobber sommermånedene og reiser vintermånedene, blir min sykepleier. Jeg har alltid latt meg fascinere av the traveling nurse.

Mitt første møte med the traveling nurse blir sterkt. Hun oser av energi og overskudd. Hun sier at jeg er heldig som får enerom. Hun har med vafler, og hun understreker at dette heller ikke er vanlig. Hun forteller historier fra alle destinasjonene hun har besøkt i det store utland. Hun forklarer meg at hun kombinerer yrket hun elsker, med å gjøre det hun alltid har drømt om, nemlig å reise.

Hun er tilknyttet mange avdelinger og har jobbet så å si i hele Norge. Hun gir meg en omsorg og behandling jeg aldri før har opplevd. Jeg føler meg sett. Jeg føler meg trygg. Jeg er forelsket.

Tilbake til virkeligheten

Resten av denne dagen hadde jeg tiltakende smerter, men the traveling nurse kom hver gang jeg ringte på. Jeg fikk smertestillende. Jeg hadde gode samtaler. Jeg hadde også noen andre plager jeg ikke hadde giddet å dra til legen med, så jeg tok det opp med henne. Jeg spurte faktisk om hun kunne lage litt egen brødmat til meg, da jeg ikke var så glad i det vi fikk til middag. Hun var der. Det var tydelig at jeg også var spesiell for henne. Hun var også forelsket.

På et tidspunkt ligger jeg i sengen og dagdrømmer om hvordan livet med the traveling nurse kommer til å bli. Jeg smiler. Plutselig kommer hun inn. Er det nå hun sier at vi bare skal pakke litt lett bagasje og dra til Bali? Er det nå hun skal informere meg om at hun opererer bruddet selv på flyet nedover? Er det nå hun skal fri?

Hun takket for en hyggelig vakt og ønsket meg god bedring. Vakten hennes var over.

Jeg var i sjokk. Hvordan kunne hun forlate meg? Vi var jo enige om at vi elsket hverandre. Jeg ble redd. Jeg ble utrygg. Jeg bestemte meg for å løpe etter henne.

Jeg hoppet ut av sengen og løp ut av enerommet. Der ble jeg møtt av en korridor fylt av travle sykepleiere som gikk raskt inn og ut av rom. Jeg forsto fort at avdelingen var full. Det var ingen unormalt rolig helg på ortopedisk avdeling. Vaflene hadde de fått fra en annen avdeling.

Forelsket på nytt

På døra til mitt rom hang det en lapp hvor det sto at den ene sengen på rommet var ødelagt og måtte byttes. Det var ikke et enerom. Jeg var ikke heldig. Jeg var ikke forlovet. Jeg hadde bare for første gang i mitt liv opplevd en sykepleier i jobb. Jeg forsto at jeg ikke hadde vært hennes eneste.

Armen var vond. Jeg begynte å angre på at jeg kunne være så dum å kjøre elsparkesykkel etter jeg hadde drukket. Heldigvis hadde jeg kun kjørt inn i en lyktestolpe og ikke noen andre. Heldigvis gikk det bra.

Heldigvis bodde jeg i Norge og fikk fantastisk hjelp. Heldigvis behandlet the traveling nurse meg på en måte som om det var jeg som uforskyldt hadde blitt påkjørt. Heldigvis vegret ingen på vaktrommet seg for å ha meg som pasient selv om jeg hadde skadet meg på idiotisk vis. Heldigvis rakk jeg ikke å be the traveling nurse ut på en date, men hun merket det nok. Heldigvis var hun profesjonell.

Jeg ringte på klokken. Inn kom en mannlig sykepleier. Han sa han skulle være her i kveld. Jeg var ærlig om at elsparkesykkelulykken var min feil. Jeg begynte å gråte. Han satte seg ned. Han så meg og var glad jeg hadde lært. Jeg var på nytt forelsket. Jeg er heldig.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse