En nattevakt på senge­kanten

Det er påske. Livet utenfor sykehuset er rolig, folk haster ikke avgårde i gatene. Folk har tatt pause. Ferierer med sine nærmeste på fjellet. Det er rolig på dagtid, stille på natten. Bare byens lys blinker i måneskinnet. 

Å arbeide netter er ganske annerledes enn å arbeide ellers på døgnet. Pasientene har andre bekymringer og min jobb går mest ut på å trygge pasientene, skape tillit, slik at pasientene får sove godt også denne natta. Det er stille i korridoren, ingen travle føtter som haster avgårde. Bare en jevn lyd fra ventilasjonsanlegget og sove-lyder fyller korridoren.

En pasient er urolig, får ikke sove. Det blir for mange tanker. Jeg setter meg ned hos pasienten, for denne natta har jeg faktisk tid til å sitte. Tid til å gjøre det jeg synes er viktigst av alt. Tid til å lytte.

Pasienten er alvorlig syk, en uhelbredelig sykdom. Pasienten vet det og har forsonet seg med det til en viss grad. Men tankene kommer allikevel, angsten for å være alene er der uansett. Jeg satt meg på sengekanten, strøk pasienten på ryggen og trygget.

Pasienten ønsket å starte en samtale, vi snakket om løst og fast, pasientens liv og litt om mitt. Jeg ble sittende der inne, slik, i én time. Vi pratet ikke hele tiden, i lange stunder kunne vi bare sitte der og stirre ut i natten. Stirre på lysene fra byen under oss. Stirre på det bekymringsløse livet utenfor, som pasienten min så gjerne hadde ønsket seg, men ikke fikk. Derfor var min jobb der og da, så viktig, for å kunne skape trygghet i det livet som var, være en lytter og en bauta når livet ikke ble som det ble.

Det gikk opp for meg hvor utrolig viktig den delen av jobben vår er, men hvor liten tid vi vanligvis har til den. Det blir ikke satt av tid til slike stunder, men man gjør det hvis man har tid. HVIS man har tid. I mitt tilfelle er det svært sjeldent. Det fokuseres så mye på dette under utdanningen og det er flott. Men det er fortvilende å tenke på at mine pasienter føler seg utrygge fordi jeg ikke har tid til å sette meg ned hos dem.

Jeg spør: Driver vi virkelig helhetlig sykepleie når vi ikke har tid til slikt? 

Den mellommenneskelige relasjonen er sterkere enn vi tror, og sjeldent har jeg tenkt over, etter ferdig utdanning, hvor utrolig viktig den er. I vår travle hverdag er det ekstremt viktig at vi ikke glemmer viktigheten av akkurat slike stunder. Det gjør noe med deg som sykepleier, og det gjør ekstremt mye for pasientene våre.

(Les hennes blogg:  sykepleierann)