Kosthold og andre konspirasjoner

Jeg kan like godt bare legge kortene på bordet med en gang: Jeg synes det er hyggelig med god mat. Jeg har ingenting imot å bli servert det siste innen katalanske kjøttboller eller å drikke vin fra et hittil ukjent rumensk slott. Jeg synes også det er greit at mine venner bruker stadig mer av sin tid til å barrikadere seg på kjøkkenet for så å kunne fleske til med noe sinnssykt velsmakende på en vanlig lørdagskveld. 
Men personlig er jeg temmelig lei av at mat er blitt løftet opp som en slags bekreftelse på hva det gode livet skal være. Hjernen min kopler seg automatisk ut når kelnere skal fortelle meg hvor biffen har bodd hen og soppen er blitt sanket. Jeg trenger heller ikke en jålete kjøkkenøy i heimen, for å være til. Jeg trives best med laksepasta og middagsrester fra i går. 

Markør. Jeg er neppe alene om det. Men feinschmecker-­kulturen vi har sett blomstre opp de siste 10–20 årene, vitner om at mat er blitt en viktig identifikasjonsmarkør i vår tid. Nå er det Masterchef og Hellstrøm i alle kanalene og kokebøker som dekker en hel vegg i bokhandelen. Forrige jul fikk halve ­befolkningen en juicepresser i gave. På mange kjøkken lever den en kummerlig tilværelse, men det har i det minste gitt ­eierne en følelse av at de henger med i matgaloppen.
Det har selvfølgelig med vår økende velstand å gjøre at vi ikke lenger spiser bare for å døyve sulten. Vi skal ikke innbille oss noe annet. Men det handler om mer enn at stadig flere ­ønsker å glede ganen på stadig mer eksotisk vis. Mat er blitt selve symbolet på hvem vi er. Nå er det ikke nøysomheten, men frodigheten som teller.

Overflodshornet. Dette hadde ikke vært noe større problem om det hadde ført til at vi som individer bare hadde satt mer pris på det naturen gir oss: Et overflodshorn fylt med de mest vidunderlige ingredienser. Men mat-hypen har ikke bare åpnet nye, spennende kulinære horisonter. Paradoksalt nok har den også gjort veien til fysisk velvære smalere. For forbausende mange mennesker er mat blitt en hodepine i stedet. 
Hvor langt dette egentlig har kommet, gikk for alvor opp for meg da jeg for en stund siden diskuterte mat med gode venner fra Tyskland. Til forskjell fra oss, som bor i et karrig land fullt av billige supermarkeder og en naiv tro på jordbruket, har tyskere helt ­mistet troen på industrielt produsert mat. Det har trolig å gjøre­ med at Europa har opplevd mange alvorlige matvareskandaler, mens vi i Norge fortsatt tror at Tine og Gilde feter opp kuene og grisene sine på et koselig småbruk i Hedmark. Mine venner, som bor i et strøk hvor man stort sett kan få tak i alt som vokser på denne­ jorden, var desillusjonerte. De ville ikke ta i en kjøttbit en gang uten at de hadde håndhilst på bonden. De ville ikke drikke vin som ikke var full-økologisk, og de var skeptiske til fisk.  
Fisk?, spurte jeg vantro, med Helsedirektoratets kostholdsråd i mente. Men om fisken var dyrket i små baljer i fjorden­ eller fanget av store trålere i Norskehavet, stolte ikke mine venner­ på dem heller. Jeg minnet dem om at det norske­ mattilsynet nok ville gripe inn om det ble jukset for mye, men de bare lo. Hvem tror egentlig på Mattilsynet?

Dårlig. Jeg tipper at denne desillusjonerte, kontinentale ­skepsisen omsider også vil komme til Norge. Noen vil hevde­ at den allerede er her. Omsettingen av økologisk mat har riktignok ikke tatt av, men antallet vegetarianere og veganere øker jevnt og trutt i takt med bevisstheten rundt klimakrisen. 
I tillegg ser supermarkedets hyller for mat til allergikere ut til å vokse seg større og større for hvert år som går. Så mens min lokale Meny-butikk bugner av frukt, grønt, kjøtt og meieri­produkter i et omfang jeg aldri før har sett, vokser også antallet­ mennesker som ikke tåler ditt og datt; som blir dårlig av ost eller­ brød, som får løs mage av kål, tørre slimhinner og underlivssmerter av meieriprodukter. Så mange matallergikere­ er vi blitt, at restauranter fortvilet spør seg hvordan de skal håndtere­ alle kundene med spesielle behov. En ny EU-forskrift har pålagt alle som serverer mat, å informere spisegjester om 14 stoffer som kan tenkes å fremkalle allergi, det vil si alt fra ­lupin til egg og gluten. Da har de i hvert fall sitt på det tørre.

Gift. Anslag viser at over en million nordmenn mener seg overfølsomme for mat. De skyr normale matvarer som ren gift. I den andre enden av skalaen er det nesten ingen grenser for hva enkelte tror at grønnsaker og safter kan utrette av helsefremmende mirakler. Som om vi kan bli helt friske av selv de mest alvorlige sykdommer ved å drikke fruktjuice. De voldsomme forventningene til – og angsten for – hva vi putter i munnen, er en slags forlengelse av feinschmeckeriet som har hjemsøkt vårt land de siste tiårene. Med gleden over å kunne tutle med mat i det ­uendelige, har vi oppdaget at maten også kan vende seg mot oss.  
I denne utgaven av Sykepleien har vi et større intervju med helsedirektør Bjørn Guldvog. Han sverger oppskriftsmessig til variert kosthold. Han spiser sin fisk to ganger i uken, ikke for mye rødt kjøtt, salat og frukt og ellers måtehold når det gjelder mer usunne varianter. Det var ikke annet å vente. Om Guldvog hadde holdt seg bare til brokkoli, hadde jeg blitt mer bekymret. 

Panikk. Helsemyndighetene sliter likevel med sin troverdighet når de skal opplyse oss om hva som er farlig og ufarlig, anbefalt ­eller ikke anbefalt, kreftfremkallende, usunt eller ikke til å stole på. Her får de bare begrenset hjelp fra forskning, som riktignok skal komme fram til sannheten, men som gjerne konkluderer med at mer forskning må til. Og mens vi tygger på pinnekjøttet, aner vi også at helsemyndighetene har et behov for ikke å skape panikk om maten – og det er i seg selv ikke veldig beroligende. 
Personlig har jeg utviklet en teori om at et kosthold som ikke bikker over noen vei, i det minste reduserer min risiko for å dø som følge av egen uvitenhet. Jeg innrømmer at det er en heller tynn taktikk, og den likner til forveksling helsedirektørens ­tallerken. Men så liker jeg pasta, da. • 
God julemiddag!