Helse-heltene

Normalt er denne spalten en skjennepreken, gjerne til myndigheter, forskningsmiljøer eller institusjoner. Denne gangen er pennen snudd, for enkelte ganger bør noen hedres.

Jeg husker godt den gangen min mor gikk inn i sine siste levemåneder, kreftsyk med kun kort tid igjen å leve.­ Hun ble diagnostisert på Aker sykehus, der hun også hadde sitt første av flere sykehusopphold. Hun var en livsglad person med et skarpt blikk for menneskelighet og sosiale egenskaper. En som på tross av egen situasjon hele tiden var på jakt etter å se det beste i sine omgivelser, enten i form av medpasienter, leger eller pleiere.

Hun skrøt av mange rundt seg denne tiden. Kloke sykepleiere­ med støttende perspektiver, optimistiske rompartnere som spredte glede i vanskelige omstendigheter. Men det var særlig én pleier som gjorde mer inntrykk enn noen annen: En ­kvinnelig, serbisk pleier som ifølge min mor hadde noen enestående egenskaper i møte med pasientene. En som aldri la skjul på sannheten, men som på sitt noe røffe balkan-vis sa ting som de var, men som også maktet å tilføre styrke og tro i ofte håpløse situasjoner.

Blir husket

Jeg satte stor pris på at denne pleieren hadde en slik god omgang med min mor. At det var hun som var til stede­ da diagnosen snudde virkeligheten på hodet, at hun bidro til styrke da alt raknet. Men det var noe helt annet som gjør at jeg husker henne så godt. Hun jobbet nemlig ikke kun med voksne lungesyke, men også på en barneavdeling. Hun jobbet med kreftsyke barn.
I underkant av 200 barn får kreft hvert år, og heldigvis overlever nærmere 80 prosent av disse. Like fullt er det en del av helsevesenet som berører oss aller mest. En del av sykepleien­ som beveger oss særlig mye. Syke barn representerer det mest forsvarsløse og utrøstelige ved tilværelsens usikkerhet. 

Små feilmarginer

For oss uten helseutdannelse er det ­vanskelig å se for seg hvordan det er å jobbe med barn med en usikker fremtid, som kanskje bare har kort tid igjen å leve. Som kanskje heller ikke er klar over sin egen tilstand.

Barne- og kreftsykepleie med yngre pasienter krever stor innsikt i barn og unges verden, og dessuten evne til å kommunisere med både pasient og pårørende. Derfor krever slik syke­pleie både en rolleforståelse og menneskelige egenskaper. ­Familier opplever gjerne sjokk og vantro og har behov for både sannhet og lindring. Balansegangen er vanskelig nok innen kreftpleie for voksne, og jeg har dessverre møtt eksempler på både leger og pleiere som ikke behersker dette godt nok. Men i møte med barn, deres søsken og foreldre er feilmarginene om mulig ennå mindre. Barndommen får man aldri tilbake.
 
En egen kategori 

For de aller fleste innebærer det en nesten utenkelig ­arbeidshverdag. At noen dedikerer sin omsorg og sin profesjonalitet til disse barna, er en stor gave til samfunnet. Mange ­enkeltpersoner innen mange fag fortjener heder, men arbeid med syke barn stiller i en egen kategori. Disse pleierne fortjener­ en helt spesiell heder og ros. 

Kilder: Nasjonalt folkehelseinstitutt, Barnekreftforeningen